oss 100 kroner!
Den israelske forskeren Raz Segal er førsteamanuensis i studier av Holocaust og folkemord ved Stockton University og professor i studiet av moderne folkemord. Han skriver at «Israels folkemordangrep på Gaza er ganske eksplisitt, åpent og skamløst.» Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet jewishcurrents.org.
Israel har vært tydelig om hva de utfører i Gaza. Hvorfor lytter ikke verden?
Raz Segal, 13. oktober 2023.
På fredag beordret Israel den beleirede befolkningen i den nordlige halvdelen av Gazastripen til å evakuere sørover, og advarte om at de snart ville intensivere angrepet på stripens øvre halvdel. Ordren har etterlatt mer enn én million mennesker, hvorav halvparten er barn, som febrilsk forsøker å flykte under vedvarende luftangrep, i en inngjerdet enklave der ingen destinasjon er trygg. Som den palestinske journalisten Ruwaida Kamal Amer skrev fra Gaza i dag: «Flyktninger fra nord ankommer allerede Khan Younis, hvor missilene aldri stopper og vi går tom for mat, vann og strøm.» FN har advart om at flukten av mennesker fra den nordlige delen av Gaza til sør, vil skape «ødeleggende humanitære konsekvenser» og vil «forvandle det som allerede er en tragedie til en katastrofal situasjon». I løpet av den siste uka har Israels vold mot Gaza drept mer enn 1.800 palestinere, skadet tusenvis og fordrevet mer enn 400.000 på Gazastripen. Og likevel lovet Israels statsminister Benjamin Netanyahu i dag, at det vi har sett «bare er begynnelsen».
Israels kampanje for å fordrive Gaza-beboere – og muligens utvise dem helt til Egypt – er nok et kapittel i Nakba, katastrofen der anslagsvis 750.000 palestinere ble drevet fra sine hjem under krigen i 1948, som førte til opprettelsen av staten Israel. Men angrepet på Gaza kan også forstås på andre måter: som et lærebok-eksempel på folkemord som utspiller seg foran øynene våre. Jeg sier dette som en forsker på folkemord, som har brukt mange år på å skrive om israelsk massevold mot palestinere. Jeg har skrevet om bosetterkolonialisme og jødisk overherredømme i Israel, forvrengningen av Holocaust for å styrke den israelske våpenindustrien, bevæpningen av anklager om antisemittisme for å rettferdiggjøre israelsk vold mot palestinere, og det rasistiske regimet til israelsk apartheid. Nå, etter Hamas sitt angrep på lørdag og massemordet på mer enn 1000 israelske sivile, skjer det verste av det verste.
I henhold til folkeretten er forbrytelsen folkemord definert som «hensikten om å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan», som nevnt i FNs konvensjon om forebygging og straff av folkemordforbrytelse, i desember 1948. I sitt morderiske angrep på Gaza har Israel høylytt proklamert denne hensikten. Israels forsvarsminister Yoav Gallant erklærte det i klare ordelag den 9. oktober: «Vi pålegger en fullstendig beleiring av Gaza. Ingen elektrisitet, ingen mat, ikke vann, ingen drivstoff. Alt er stengt. Vi kjemper mot menneskelige dyr, og vi vil handle deretter.» Ledere i Vesten forsterket denne rasistiske retorikken ved å beskrive Hamas sitt massemord på israelske sivile – en krigsforbrytelse under folkeretten, som med rette fremprovoserte skrekk og sjokk i Israel og rundt om i verden – som «en handling av ren ondskap», med ordene til USAs president Joe Biden, eller som et trekk som reflekterte en «eldgammel ondskap, « i terminologien til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen. Dette dehumaniserende språket er klart kalkulert for å rettferdiggjøre den omfattende ødeleggelsen av palestinske liv. Påstanden om «ondskap», i sin absolutisme, eliminerer forskjellene mellom Hamas-militante og Gazas sivile, og blokkerer for den bredere konteksten av kolonisering og okkupasjon.
FNs konvensjon om folkemord lister opp fem handlinger som faller inn under definisjonen. Israel begår for tiden tre av disse i Gaza: «1. Drap på medlemmer av gruppen. 2. Forårsaker alvorlig kroppslig eller psykisk skade på medlemmer av gruppen. 3. Forsettlig å påføre gruppen livsbetingelser som er beregnet på å frembringe dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis.» Det israelske luftvåpenet, har etter eget utsagn, så langt sluppet mer enn 6000 bomber over Gaza, som er et av de tettest befolkede områdene i verden – nesten like mange bomber som USA slapp over hele Afghanistan i løpet av rekordårene i krigen der. Human Rights Watch har bekreftet at våpnene som ble brukt inkluderte fosforbomber, som satte fyr på kropper og bygninger, og skapte flammer som ikke slukkes ved kontakt med vann. Dette viser tydelig hva Gallant mener med å «handle deretter»: ikke å angripe individuelle Hamas-militante, som Israel hevder, men å slippe løs dødelig vold mot palestinere i Gaza «som sådan», i språket til FNs konvensjon om folkemord. Israel har også intensivert sin 16 år lange beleiring av Gaza – den lengste i moderne historie, i klart brudd på internasjonal humanitær lov – til en «fullstendig beleiring», med Gallants ord. Denne vendingen som eksplisitt indekserer en plan for å bringe beleiringen til sitt endelige mål for systematisk ødeleggelse av palestinere og det palestinske samfunnet i Gaza, ved å drepe dem, sulte dem, kutte vannforsyningene deres og bombe sykehusene deres.
Det er ikke bare Israels ledere som bruker et slikt språk. Et intervjuobjekt på pro-Netanyahu Kanal 14, oppfordret Israel til å «gjøre Gaza om til Dresden». Kanal 12, Israels mest sette nyhetsstasjon, publiserte en rapport om venstreorienterte israelere som oppfordret til å «danse på det som pleide å være Gaza». I mellomtiden har folkemordets verb – oppfordringer om å «slette» og «jevne» Gaza – blitt allestedsnærværende på israelske sosialmedier. I Tel Aviv ble et banner med teksten «Zero Gazans» sett hengende fra en bro.
Faktisk er Israels folkemordangrep på Gaza ganske eksplisitt, åpent og skamløst. Utøvere av folkemord uttrykker vanligvis ikke sine intensjoner så klart, selv om det finnes unntak. I begynnelsen av det 20. århundre, for eksempel, begikk tyske koloniale okkupanter et folkemord som svar på et opprør fra urbefolkningen Herero og Nama i Sørvest-Afrika. I 1904 utstedte general Lothar von Trotha, den tyske militærkommandanten, en «utryddelsesordre», berettiget av begrunnelsen for en «rasekrig». I 1908 hadde de tyske myndighetene myrdet 10 000 namaer, og hadde oppnådd sitt uttalte mål om å «ødelegge hereroene», og drepte 65.000 hereroer, 80% av befolkningen. Gallants ordre den 9. oktober var ikke mindre eksplisitt. Israels mål er å ødelegge palestinerne i Gaza. Og de av oss som ser på dette, rundt om i verden, står igjen med vårt ansvar for å hindre dem i å gjøre det.
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet jewishcurrents.org:
A Textbook Case of Genocide
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
“A Textbook Case of Genocide”: Israeli Holocaust Scholar Raz Segal Decries Israel’s Assault on Gaza
Raz Segal er førsteamanuensis i studier av Holocaust og folkemord ved Stockton University og professor i studiet av moderne folkemord.
