oss 100 kroner!
Et nytt parlamentarisk valg er over. Snart 14 dager etter er det ennå uklart om hvem som skal «styre» kommuner og fylkeskommuner. Vi skal ikke ta for oss valgets «tapere», Ap, Sp og til dels Rødt. Det har kommentariatet analysert og gjort seg opp sine formeninger om for lengst. Alt snakket om «rød» og «blå» side er meningsløs for vanlige mennesker selv om mediene holder på disse begrepene som om vi levde i 1920. Det demokratiet man sverger til og forsøke å framstille som et flertallsstyre må visst alle applaudere.
Hovedstrømsmedia bestemmer alene valgkampens temaer og profil. De. gir for det første en plattform for propaganda til utelukkende partiene som sitter på Stortinget. De andre må vandre i skyggenes dal og er uinteressante. Dette til tross for at de utgjør vel halvpartene av partifloraen og får stemmer fra alle som nettopp ikke aksepterer politikken som føres fra, og mellom, de veletablerte partiene i parlamentet. De forties bak fraser om ytrings- og meningsfrihet som er Grunnlovens viktigste paragraf (§ 100). For det andre er det et personoppgjør mellom lederne i Ap og H som utgjør motsetningene i det politiske landskapet, selv om et hvert oppegående menneske ser disse to partiene som siamesiske tvillinger med litt ulike klær. Norske journalister hausser det hele opp til et norgesmesterskap i gjørmebryting kun med tanke på førstesideoppslag.
Publikum derimot opplever debattene mellom «fløyene» som en dannet meningsutveksling i sofakroken. Motpartene er for sikkerhets skyld på fornavn slik at ikke noen skal tro at det er ondt blod mellom dem. Skarpe karakteristikker av hverandres politiske meninger må unngås. Drittkasting skal man ikke lenger ha i et land der løftene ender opp i hvordan kos og lørdagsgodterier skal fordeles. Det føres et velformulert, helst uklart, språk som passer i et seminar men ikke i spisepausen på verftet eller i sykehuset. Arbeidsforhold og lønn er konkrete saker for arbeiderklassen og ikke ulne forslag som styrende politikere skal se »nærmere på »eller« skal vurderes i budsjettsammenheng til høsten». En hver påpekning av de reelle motsetningene i staten Norge stemples som «polarisering»; noe som er ukoselig og uspiselig i «velferdssamfunnet».
Vanlige menneskers behov for trygghet og forutsigbarhet framover møtes med å bla, bla og «gode løsninger for alle» fra den politiske vennegjengen uten et eneste kritisk spørsmål om hvor makten egentlig sitter i et kapitalistisk samfunn. Hvordan skal boligprisene, rentene, energiprisene og matvareprisene reduseres til et rimelig forhold mellom produsent og forbruker? Verken Rødt, eller SV som periodevis, og etter nøye vurdering flagger sosialismen som varemerke når det er opportunt, gikk ut og forsøkte å bevisstgjøre folk hva kommunepolitikk egentlig består i. At kommunepolitikk ikke er noe annet enn fordeling av smulene som den borgerlige staten under trykket fra mektige nasjonale og internasjonale kapitalkrefter nådigst gir fra seg.
En valgkamp som tilsynelatende bare skal ta for seg lokale utfordringer blir allikevel overskygget at rikspolitikken og deres talsmenn. Derfor ville det være et passende øyeblikk å fokusere på hva regjering og Storting har vedtatt av lover og reguleringer i rikspolitikken som får følger for lokalsamfunnene. Vedtak som i stort monn er drevet fram av utenomparlamentariske interesser som løper storkapitalens og imperialismens ærend som EU. Det er viktig nok å si nei til vindturbiner på grunn av fauna og naturødeleggelser men like viktig er det å påpeke hvilke krefter som står bak og trekker i børstrådene. Rødt, SV og MDG og Natur og Ungdom kan protestere så mye de vil. De roper for døve ører. Kapitalens elite har bare ører for råd som sikrer deres skattefrie bankkonti i skatteparadisene. Det er viktig å ta opp den hårreisende, urettferdige og skakkjørte boligpolitikken men det blir for blodfattig når motstanderne ikke konfronterer regjering med at den neglisjerer elendigheten. De lar storspekulanter og private eiendomsutviklere bestemme all boligbygging i landet. Venstresiden er død når den ikke tar et oppgjør med kapitalismen når man først får tilgang til offentlige og brede plattformer å tale fra. Det er å undervurdere folk når en Rødt-kandidat i Trondheim forsikret meg med at det viktigste er å påpeke bolignøden men ikke å sette den i sammenheng med det kapitalistiske samfunnet.. «Folk ville ikke forstå det»! var kandidatens konkusjon. Som å høre Gro i EU-debatten.
Når skal begreper som kapitalisme, sosialisme, klasser og klassekampkomme på banen når ikke Venstresiden, de selv kaller seg, aldre snakker om begrepene på en enkelt måte? En Venstreside som ikke forklarer årsaken til de forverrede levekårene til vanlige mennesker ut i fra de reelle maktforholdene – kapitalismen – er bedrageri. Når Rødt og SV gir våpen i titalls milliarder og støtter regjeringens forslag om ytterligere 75 milliarder til Ukraina i de neste 5 år, uten å nevne at det vil gå kraftig ut over økonomien til vår egen velferd, som sykehus og eldreomsorg, fører de oss bak lyset. Det er meningsløst at Rødt overbyr regjeringens forslag til enorme økninger til opprustning og krigsdeltakelse, men samtidig skal motarbeide velferdsprofitører og private eierinteresser som tar penger fra fellesskapet når våpenindustrien stikker av med milliardene våre. Det offentlige – staten – får altså full støtte av Venstresiden til å ta penger fra alle våre velferdsgoder til krig og fordervelse. Utenriks- og forsvarspolitikk er nå like fredet fra debatt og helliggjort mot blasfemisk kritikk av Venstresiden som fra AP og H.
Dette demokratiet er elitens styringsmodell som er rettet mot arbeiderklassen – flertallet – til fordel for storkapital og deres politiske apologeter. Lenin kalte denne type demokrati demokratur for over 100 år siden. Visselig har han rett den dag i dag.
“They sentenced me to twenty years of boredom For tryin' to change the system from within,” L. Cohen
