oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen.
Du må ikke reise til Syria, det er farlig og du får ikke hjelp , forlat landet, står det i Regjeringens reiseinformasjon fra 2013. Det står den er fortsatt gyldig i 2022. Gjør det noe at UD skriver det? Ikke annet enn hvis du trenger assistanse. Forsikringsselskaper gir deg ikke reiseforsikring til land UD advarer deg mot å reise. Eller at den viser den norske regjeringens fortsatte politikk om krigen. Ingen kontakt. Sånn skal krigen selges inn til oss sofakrigere.
Jeg reiste allikevel fem ganger til Syria. i 2015. 2 ganger i 2016. I 2017 og i 2018.
Etter min første av i alt fem turer til Syria under krigen, visste jeg at jeg satt på kunnskap ingen andre i Norge hadde. Krigen var et hot tema. Fortellingen om den onde mot de gode var eventyrfortellingen vi fikk servert til morgenkaffen, i lunsjen på jobben, i sofaen der vi satt og hørte den ene etter den andre sa «Assad must go». Solgt inn som «De fredelige demokratiforkjemperne mot uhyret». En enkel historie alle kunne forstå og svelge rått. Fortsatt lever den samme historien i dag i 2023.
Forskjellen er at i dag sitter «demokratiforkjemperne» internert i store leire og fengsler nordøst i Syria. De er brukt opp, de gjorde ikke jobben ferdig.
Nå er plutselig «fredelige demokratiforkjempere» blitt til terrorister som for all del ikke må komme tilbake til det demokratiet som sendte dem på demokratitokt.
Norge har på 12 år brukt 18 milliarder kroner på krigen i Syria. Til sammenlikning har Norge på 1 år brukt 100 milliarder på krigen i Ukraina …
Hvor mange og til hvem milliardene til hjernevasking og propaganda går finner man i UDs tilskuddsportal og under budsjettpostene i mediene.
Betraktninger nedtegnet i oktober 2015
Jeg har vært i Syria. Turen fant sted i oktober/november 2015. Jeg var med i en gruppe med 7 deltakere hvor jeg var den eneste, ikke bare fra Norge, men også fra Europa. De andre deltakerne var fra Australia, New Zealand, USA, Canada. Det var også 4 palestinere med på turen, palestinere som er født i Syria, men bor andre steder
Hvis leserne allerede nå får frysninger fordi denne turen var i samarbeid med syriske myndigheter, sikkerheten var ivaretatt av syriske myndigheter, så les heller om Syria i en hver vestlige avis. Der står det nemlig nøyaktig det samme. Der står det at Assad er alt fra despot, diktator, massemorder, Hitler, torturist, sinnsyk, gasser egen befolkning, sulter egen befolkning, holder folk som gisler bare for å klamre seg til makta. Han respekterer ikke folkets behov for demokrati, han slår ned på opposisjonelle. Han holder på makta ved å omgi seg med en klan av alawitter som han har plassert i stillinger som hindrer folket i å få de rettighetene alle i demokratiske land har. Folket er derfor glad for at Vesten i samarbeid med Saudi Arabia og Tyrkia har svart på deres ønske om demokrati og menneskerettigheter ved å støtte de vi tidligere kalte frihetskjempere, men som nå blir omtalt som terrorister. Hadde han blitt styrtet tidligere, som mange har tatt til ordet for, ville ikke situasjonen i Syria utviklet seg til det helvete det er i dag.
Ifølge blant annet Solberg-regimet, Frankrikes president, leder av Amnesty Norge (!) og andre hadde ikke situasjonen i Syria eskalert om Russland hadde sagt ja til å invadere Syria i regi av FN for å fjerne Assad på et tidlig tidspunkt. Altså at det er FN som skulle si ja til å gå til krig mot Syria. At det tar tid å få ‘faset’ ut Assad, som Brende velger å ordlegge seg, er Assads skyld. Assad har egentlig skapt IS. Brende mener at med ‘Assad’ ville Syria fått mange sinte sunnier, mens uten Assad ville moderate sunnier gjøre en forskjell. Brende tar til ordet for en inkluderende regjering…I dag består den syriske regjeringen av Brendes ‘moderate’ sunnimuslimer. Det er kun Assad som ikke er sunnimuslim. Brende sammenlikner situasjonen med Irak hvor ‘vi’ fikk fjerna Maliki, men gjorde den feilen at vi fjerna hele statsapparatet. Den feilen må vi ikke gjenta i Syria. Altså vi skal ‘fase’ ut Assad, men beholde resten av maktapparatet, som om den syriske regjeringen vil støtte Brende bare de blir kvitt den lovlig valgte presidenten sin.
La oss nå se på hvor norske journalister og medier får sin informasjon fra. De journalistene som fysisk har vært i Syria har kommet seg ulovlig inn i Syria ved hjelp av folk som kontrollerer grenseområdene mellom Tyrkia og Syria. Hvilke folk er så det? Det burde alle vite, ikke minst norske medier. De får jo hjelp fra dem. Det er terrorister som kontrollerer disse grensene. Det er gjennom disse områdene at journalister og andre tar seg ulovlig inn i Syria . Sist nordmannen som ble erklært drept sist uke.. Det er kjent, antakelig også for journalister fra Norge, at Tyrkia spiller en avgjørende rolle i terroren i Syria. Grensene er åpne, terrorister kommer fra Tyrkia og inn i Syria, penger, våpen det samme. Olje, antikke kunstgjenstander fra plyndringer over hele Syria, blir smuglet til vesten via Tyrkia. Og det er via Tyrkia våre ‘frihetskjempere’ vender tilbake til landene de kommer fra. Til landene som er selve symbolet på sivilisasjonen der menneskerettigheter gror. Det er også i disse grenseområdene opprøret startet. Samt i områdene ved den jordanske grensen.
Opprøret er blitt fremstilt som fredelige demonstrasjoner, men det finnes også en annen historie om disse demonstrasjonene. Det vet alle, også norske journalister. Men historien om det syriske folkets kamp for ‘demokrati og menneskerettigheter’ blir frynsete om man presenterer den som et bestillingsverk, et planlagt regimeskifte iscenesatt som ‘fredelige’ demonstrasjoner. Hvorfor tar ikke norske journalister seg bryet med å formidle alternative kilder til disse hendelsene? Det finnes det nok av. Når norske journalister omsider kommer seg til ‘fronten’ , alle til den samme ‘fronten’ rapporterer de det samme. De spør de samme menneskene de samme spørsmålene og får de samme svarene. Disse sier det samme- Assad ‘must go’. Vesten må invadere Syria. Vi må få mer våpen. Vesten må få på plass en flyforbudssone. Det hadde ikke vært dumt med et oppfølgingsspørsmål eller undring – har IS fly?
Men, hvorfor gjør så norske journalister ikke det? Kan det være at det ikke passer inn i historien om Syria? Om den «arabiske våren». Journalister har jo stått sammen med de revolusjonære på barrikadene siden 2011- først i Tunisia, så Egypt, så Libya og nå Syria. Men, så er revolusjonen i Libya blitt litt i overkant revolusjonær at journalistene ikke tør å stå ‘skulder ved skulder’ med folket de bejublet fram i 2011. Mange av disse frihetskjemperne’ har siden tatt vegen til Syria.
Da startskuddet for ‘revolusjonen’ i Syria gikk, sto bl.a. norske journalister sammen med ‘frihetskjemperne’ i ‘frigjorte’ grensebyer hvor de hadde hevet seiersflagget på moskeene. Revolusjonsflagget var svart med hvit skrift…Moskeene var fylt med våpen. Hvilke våpen? Fra hvor kom disse? Gatene var fylt med blod etter drepte soldater, og mennesker som ble betraktet som regimetro. Men, vi fikk høre at det var Assad som hadde startet med å myrde fredelige demonstranter? Drepte egen befolkning. Drepte egne soldater. Mulig vi ikke fikk høre at 80 ubevæpnede soldater ble drept under disse fredelige demonstrasjonene. At veiene ble oljebelagt for å hindre folk og soldater i å komme seg unna, hindre soldater i å hjelpe sivilbefolkningen som faktisk var de som ble drept.
Ikke glem at disse ‘fredelige demonstrasjonene’ fant sted i grensebyer og områder til Tyrkia og Jordan. Hvorfor ikke midt i landet eller i de store byene? Fram til i dag står denne historien som sannheten om den syriske ‘revolusjonen’ i norske medier. Synes norske journalister det er greit å være med på en historieforfalskning bare fordi det er mer heltemodig å ha stått sammen med ‘frihetskjempere’ som ikke har vært noe annen enn terrorister fra første intervju enn å ha et mer kritisk blikk på eget arbeid. Det som også er gjennomgående ved rapporteringen fra ‘fronten’ i Syria er at norske journalister og deres vestlige kollegaer snakker mye om seg selv.
‘Vi klarte det’. ‘Frihetshelten min hjalp meg over grensen, vi ble ikke sett av Assads terrorsoldater som passer grensene- ‘ jeg ville blitt skutt hadde de sett meg’ ‘Nå står jeg mitt i kuleregnet og er redd’. ‘Det er farlig her, men jeg får beskyttelse av tapre frihetskjempere som stolt holder rundt meg’. ‘Jeg fryser, jeg er redd, jeg hører drønn fra bombeflyene, angsten tar meg, men jeg må bite tennene sammen, jeg må være blant Syrias framtid, jeg er sulten, jeg frykter at Assads militser skal komme å ta meg, torturere meg, skjære hodet av meg, jeg finner ikke noe sted å rømme, jeg er redd for livet mitt, for barna hjemme’… godt hjulpet av gode venner som fikk meg helskinnet ut av krigssonen og inn i trygge Tyrkia…er jeg tilbake til Norge, til vesten’.Nå kan jeg formidle at mine venner trenger mer hjelp, de trenger vår støtte, de trenger våpen, ikke bare klær’.
Vel hjemme igjen blir stolte norske journalister som har gjort sine beste scoop, hedret av andre journalister som helter som ofrer livet for at vi andre skal få høre sannheten om hvilket helvete befolkningen i Syria må tåle fra tyrannen Assad. Dette blir det bøker av, foredragsturneer, møter på diverse menighetshus. Alt med et slør av mystikk og beundring rundt. Norske journalister har blitt vårt tids helter. Noen får til og med priser, premier og diplomer. Ingen ønsker å miste denne hederen, miste ansikt, miste troverdighet, miste ‘historien’.
Men, når det gjelder Syria er det få grunner til å være redd for å miste sannheten samme hvor usann den er. Det er nemlig andre aktører som også er medlemmer av Løgnernes klubb.
Norsk Folkehjelp sammen med en lang rekke internasjonale ‘humanitære’ organisasjoner som White Helmet, Avaaz og HRW gir drahjelp. Vestlige og norske journalister og politikere bruker en mann i London betalt av EU og et hemmelig land i Europa til å rapportere fra Syria. Nå sist Sigurd Falkenberg Mikkelsen som mandag omtalte SOHR som en ‘uavhengig’ organisasjon. Syrian Observatory for Human Rights er en mann. Han har ikke bodd i Syria på 15 år. Han sier han har informanter inne i Syria han får rapporter fra via Skype. Han er selve episenteret for løgner om Assad og Syria. Han er vestens mann. Han er opprørernes mann. Det er han som teller lik. Tall norske journalister, medier, FN og andre formidler ukritisk til oss. Og, det er alltid Assad som står bak drapene. Det er alltid Assad som slipper tønnebomber, dreper sivile, bomber sivile områder, bruker sennepsgass. Men, det finnes faktisk en offisiell oversikt over hvem det er som er drept. Men, hvorfor ikke formidle fra denne? I oversikten er det pr. i dag ca. 200000 drepte. Av disse er det 150000 syriske soldater og politi som er drept. Det er også over 100 syriske journalister som er drept. Kan det være at det ikke passer inn i historien om Syria?
Så til min tur til Syria. Utenfor det statlige kringkastingshuset i Damaskus er det en lang vegg med bilder av drepte syriske journalister, nærmere 100 i tallet. Hvorfor hører vi ikke om dem? Er det sånn at det er disse journalistene som har vært ved fronten, den virkelige fronten? I motsetning til norske journalister som gjør et og annet stunt i opprørskontrollerte områder. Er det derfor de er blitt drept. Svaret er selvfølgelig ja, men spørsmålet blir – er de ikke interessante nok? Er det det som er problemet? De forteller en annen historie. De snakker ikke om seg selv, men rapporter fra krigssoner, om den syriske hæren, om sivile ofre, om massakrene terroristene begår i områder de erobrer, om hvordan barn blir tvunget til å halshugge foreldrene, hva som skjedde i Palmyra da denne USA ledede koalisjonen ikke stoppet en kolonne på flere hundre militære kjøretøy og tusener av terrorister klarte å komme seg gjennom store ørkenområder uten å bli ‘sett’. Hva som skjedde med sivilbefolkningen og soldatene når disse terroristene inntok Palmyra.
Mange journalister ble drept i Palmyra. Hvorfor hjelper ikke norske journalister syriske journalister med å formidle til oss og til norske politikere hva som faktisk skjer på bakken i Syria. Det var spørsmålet mange syriske journalister spurte oss om. Hvorfor tar ikke journalister fra vesten kontakt for å koordinere rapporteringen og for å få et mer helhetlig bilde av krigen? Man må ikke fysisk være tilstede i Syria for å ha denne kontakten. Syria har internett. At vestlige medier dekker seg bak at det er vanskelig å verifisere hva som skjer på bakken fordi det ikke er journalister inne i Syria sier noe om hvordan norske medier velger å klistre seg til den offisielle versjonen vesten ønsker vi skal få høre. Det er nemlig journalister i Syria men de er syriske eller fra andre land i regionen. I den sammenheng er det naturlig for meg å formidle det journalister og mediefolk spurte oss om i Syria.
Hvorfor er det ingen medier eller journalister fra vesten som ber syriske myndigheter om innreise til Syria? De ville ha fått militær beskyttelse for å komme til fronten, til å se hva som skjer i Syria. Er det sånn at norske journalister og medier da svikter ‘frihetskampen’, svikter journalistklanen? Eller er det sånn at det ikke passer inn i historien om Syria?
Da to amerikanske journalister ble vist på TV i orange kjeledresser satte Norge og 60 land inn en USA ledet koalisjon i 2014 som skulle bekjempe IS , men ikke når 100 syriske journalister er blitt drept? Nå har riktignok IS vokst siden disse 60 landene tok opp kampen mot dem.
Vi i gruppa ble intervjuet av statlig TV, av journalister og av pressefolk på alle nivåer. De var opptatt av hvorfor vesten ikke problematiserer den støtten vesten gir til terroristene i Syria og de var ikke minst opptatt av om hvordan vestlige land kan samarbeide med Saudi Arabia og Tyrkia i Syria. Hvorfor ikke journalister stiller spørsmål om dette til våre politikere. De er opptatt av hvorfor vestlige medier hele tiden må ha som narrativ å demonisere Assad- uten samtidig å ikke vite hva som faktisk foregår i Syria. De var opptatte av hvorfor mediene i vesten ikke kunne fremstille presidentvalget i Syria i 2014 på en objektiv måte, men måtte ha som utgangspunkt at valget var en farse Assad hadde iscenesatt. De formidlet ikke en gang at det utenfor den syriske ambassaden i Beirut stod det flere hundre tusen syrere som ønsket å avgi sin stemme ved den syriske ambassaden. De rapporterte heller ikke at flere vestlige land nektet syrere å stemme ved de syriske ambassadene. Ikke rapporterte de at det kom syrere fra disse landene med fly til flyplassen i Damaskus hvor det var satt opp et valglokale.
Det norske journalister bør vite er at de kommer til å ende i historiebøkene som antihelter, som de som har vært med på å formidle en ‘sannhet’ eller løgn om du vil som har fått IS til å skaffe seg et fotfeste ikke bare i Syria, men i Paris, Beirut, i Sinai og garantert også i Norge. Var det verdt det NRK, VG, Dagblad, KK, TV2, Dagsavisen og alle dere uavhengige forskere som har opptrådt som spåmenn? Den ekte helten var med sammen med meg. Han er opprinnelig fra New Zealand, men bodd i Australia hele sitt voksne liv. Han ble arrestert da han kom tilbake til Australia fra Syria, holdt fanget uten tilgang til advokat eller familie. Så ble han deportert til New Zealand- bare fordi han hadde vært på lovlig opphold i Syria, bare fordi han så et annet Syria enn det Syria myndighetene i Australia ville han skulle se. Her er min oppfordring til norske journalister og politikere: FÅ WARREN FRI! Nå vil jeg driste meg til å være spåmann. Norske journalister kommer ikke til å skrive et komma om dette. Det passer ikke inn i historien om Syria..
