oss 100 kroner!
Armenia bestrider ikke lenger at Nagorno-Karabakh er en del av Aserbajdsjan. Utsiktene til en fredelig løsning av en regional konflikt burde være gode nyheter, men dette er en utrolig kompleks situasjon med et ytre miljø der en brutal krig raser uten noen ende i sikte, og hovedaktørene har motstridende interesser.
Et oppgjør om Nagorno-Karabakh-konflikten som fører til fred og forsoning kan åpne veien til Armenias (og Aserbajdsjans) innlemmelse i EU og NATO i en overskuelig fremtid. De armenske lobbyene i europeiske hovedsteder og Washington har stor politisk innflytelse. Oljerike Aserbajdsjan ser på det europeiske markedet.
Når det er sagt, vil Russland motsette seg EUs og NATOs ekspansjon til Transkaukasia, en svært strategisk geografisk region på grensen til Øst-Europa og Vest-Asia, som strekker seg over de sørlige Kaukasusfjellene og bygger bro mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Armenia er i en militær allianse med Russland, men statsminister Nikol Pashinyan har i økende grad appellert til Vesten, inkludert EU.
Tidligere i år opprettet EU et sivilt oppdrag i Armenia som svar på en forespørsel fra Jerevan (hovedstaden i Armenia, o.a.), inkludert operasjoner på flere punkter langs grensen til Aserbajdsjan. I mellomtiden signerte EU også en gassforsyningsavtale med Baku (hovedstaden i Aserbajdsjan, o.a.) i fjor. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen berømmet Aserbajdsjan som en «viktig partner» for å dempe Europas energikrise.
EUs strategiske interesse er at Armenia og Aserbajdsjan skal minske den russiske innflytelsen i Transkaukasia. Med så mange mektige geopolitiske aktører involvert i Kaukasusregionen, er situasjonen delikat. Den spanske byen Granada er stedet å rette blikket mot om to uker. Da ventes nærmere 50 land dit for samtaler i European Political Community-format – inkludert Armenia og Aserbajdsjan.
Russland vil frykte for sikkerheten og stabiliteten til sine muslimske republikker i Kaukasus hvis vestlig etterretning etablerer seg i den flyktige regionen som har en så voldelig historie. Det er ingen hemmelighet at USA helte bensin på bålet i Moskvas to tsjetsjenske kriger (1994-2000.)
Ved å utnytte det at Russland har hendene fulle i Ukraina, har USA og EU satt seg aggressivt inn i Svartehavsregionen og Kaukasus. Armenia er en lavthengende frukt. Fargerevolusjonen i 2018 («Fløyelsrevolusjonen») presenterte seg som en mulighet for Armenia til å omstille sin utenrikspolitikk i europeisk retning uten noen åpenlyst krigførende anti-russisk eller uttalt pro-vestlig geopolitisk orientering.
Europa forsto de geopolitiske potensialene med langt større engasjement enn Russland. Moskva betaler en høy pris i dag for sin selvtilfredshet. I Pashinyan har Moskva en «fiende-venn» som utga seg for å være deres venn og tilsynelatende var lydhør, mens han brukte tiden til å ta landet sitt ut av den russiske sonen. Den muligheten kom da Russlands spesielle militæroperasjon startet i Ukraina i fjor.
Den armenske diasporaen i Frankrike var tilpasset Pashinyans dyktige manøvrering og president Emmanuel Macron var villig til å hjelpe. Biden-administrasjonen og EU var ikke langt bak. Pashinyans beslutning om å frikoble Armenia fra Nagorno-Karabakh har Vestens stilltiende godkjenning, og er det første nødvendige steget i reisen mot det atlantiske systemet.
Ikke desto mindre kommer det til å bli en svingete vei, og Russland kan gjøre det til en vanskelig reise. Pashinyan er en tøff, slu aktør. Den vanskeligste delen kommer til å være hans manøvrering for å ta Armenia ut av CSTO og stenge den russiske basen i Gyumri.
Moskva er grepet av det store bildet av NATOs plan om å utvide sin tilstedeværelse i Kaukasus og derfra, fukte føttene i Det Kaspiske hav og ta et sprang inn i de sentralasiatiske steppene.
Gjennombrudd i Sentral-Asia
Tidligere denne uken fikk USA et diplomatisk gjennombrudd med det første presidentmøtet i det såkalte C5+1-lederforumet – Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan og USA – ledet av president Joe Biden i utkanten av FNs generalforsamling i New York tirsdag.
Biden kalte det «et historisk øyeblikk» for deres samarbeid «som er forankret i vår felles forpliktelse til suverenitet, uavhengighet, territoriell integritet» – en referanse til USAs agenda for å rulle tilbake den russiske dominansen i regionen. Etter USAs vurdering føler de eks-sovjetiske regionhovedstedene seg urolige over at Russlands militære intervensjon i Ukraina skaper en dårlig presedens, ettersom alle sentralasiatiske land har etnisk russisk befolkning.
Biden diskuterte kontraterrorsamarbeid, regional økonomisk tilkobling, en ny forretningsplattform «for å utfylle vårt diplomatiske engasjement og bedre koble sammen våre private sektorer», og viktigere, «potensialet for en ny kritisk mineraldialog for å styrke energisikkerheten og forsyningskjedene våre i årevis til komme.»
Referatet fra Det hvite hus sa at de seks presidentene diskuterte «en rekke spørsmål, inkludert sikkerhet, handel og investeringer, regional tilkobling, behovet for å respektere suvereniteten og territorielle integriteten til alle nasjoner, og pågående reformer for å forbedre styresett og rettsstaten. ” Det understreket at Biden «hilste motpartens syn på hvordan våre nasjoner kan samarbeide for ytterligere å styrke de sentralasiatiske nasjonenes suverenitet, motstandskraft og velstand, samtidig som de fremmer menneskerettighetene.»
Referatet siterte tre initiativer: USAID vil innkalle til en C5+1 regional tilkoblingsminister i Sentral-Asia i oktober «for å diskutere konkrete handlinger», lansering av en C5+1 Critical Minerals Dialogue «for å utvikle Sentral-Asias enorme mineralrikdom og fremme sikkerhet for kritiske mineraler» og USAs støtte til investeringer for å utvikle en trans-kaspisk handelsrute (såkalt «midtkorridor») gjennom Partnership for Global Infrastructure and Investment (en samarbeidsinnsats fra Group of Seven for å finansiere infrastrukturprosjekter i utviklingsland.)
På et parallelt spor, merkelig nok, ble Aserbajdsjans president Ilham Aliyev invitert som en «æret gjest» til det nylige sentralasiatiske toppmøtet i Dushanbe 14.-15. september. Dette er første gang at forumet kjent som det rådgivende møtet for statsoverhodene i Sentral-Asia inviterte en leder fra utenfor Sentral-Asia til sin årlige samling. Regionalismen er faktisk på fremmarsj i steppene på bakgrunn av det geopolitiske sjokket av Russlands invasjon av Ukraina, som nå har nådd en utmattelsesdimensjon.
Midtkorridoren er tenkt å forbinde jernbanegodstransportnettverkene til Kina og EU gjennom økonomiene i Sentral-Asia, Kaukasus, Tyrkia og Øst-Europa via fergeterminalene ved det kaspiske hav og Svartehavet som omgår russisk territorium .
Det tektoniske skiftet i geopolitikken i Kaukasus fant sted i president Putins møte onsdag med den besøkende kinesiske utenriksministeren Wang Yi i St. Petersburg, samt under samtalene i Teheran mellom den besøkende russiske forsvarsministeren Sergei Shoigu og de iranske militærtjenestemennene. . Dette emnet vil garantert bli diskutert mellom Putin og Xi Jinping og under den russiske presidentens kommende besøk til Kina neste måned.
Det er en konvergens av interesser mellom Russland og Iran over områdenektelse til USA i det strategiske knutepunktet som Det kaspiske hav er. Men oljerike Aserbajdsjan er en ambivalent partner for Moskva , mens Teheran har et trøblete forhold til Baku. Det er fullt tenkelig at EU og USA vil fremme armensk-aserisk tilnærming (som Tyrkia også fremmer av egne grunner.)
Utsiktene til en langsiktig vestlig tilstedeværelse i de kaspiske og sentralasiatiske regionene gjennom Svartehavet og Kaukasus utgjør en dyp utfordring for russisk diplomati. Paradokset er at mens Vesten ikke klarte å beseire Russland i Ukrainakrigen, er det i ferd med å få fremgang i Russlands «nære utland» i en bue av omringing.
Hvor langt Kina er villig til å gå sammen med Russland i denne geopolitiske konkurransen gjenstår å se. USA og EU velger taktfullt å ikke utfordre kinesiske interesser direkte. Faktisk kan Kina til og med ha bruk for den foreslåtte USA-støttede transkaspiske transportkorridoren – Kasakhstans silkevei.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
