oss 100 kroner!
Statsminister Narendra Modis daglange besøk i Jakarta for å delta på ASEAN-India-toppmøtet på torsdag 7. september til tross for at nedtellingen har begynt for G20-toppmøtet han er vertskap for i New Delhi, skiller seg ut som et tegn på indisk diplomati som reagerer på et geopolitisk miljø i Asia som er under omforming.
Modis avgjørelse betyr at Delhi tilskriver forholdet til ASEAN-regionen den høyeste betydning, mens regionen er inne i en snikende ny kald krig som den aldri har opplevd siden Vietnamkrigen tok slutt for femti år siden.
Modi uttalte på ASEAN-toppmøtet at India ser på gruppen som en sentral pilar i sin Act East-politikk. Med hans ord: «India støtter ASEANs syn på Indo-Stillehavet. Mens partnerskapet vårt går inn i det fjerde tiåret, inntar ASEAN en fremtredende plass i Indias Indo-Stillehavsinitiativ.» Han berømmet i overdådige vendinger ASEAN som episenteret for vekst som spiller en avgjørende rolle i global utvikling.
Den fulle betydningen av Modis bemerkninger kan bare forstås hvis de leses i den umiddelbare konteksten av åpningsreplikken tidligere på tirsdag av Indonesias president Joko Widodo, som ber ASEAN utforme «en langsiktig taktisk strategi som er relevant og imøtekommer folks forventninger«. [Uthevelse lagt til.]
Jokowi, som denne karismatiske statsmannen blir kalt, advarte mot at ASEAN skulle bli dratt inn i stormaktsrivalisering, og sa «ASEAN har gått med på å ikke være en stedfortreder for noen makter. Ikke gjør skipet vårt til en arena for en rivalisering som er ødeleggende.»
Jokowi la til: «Vi som ledere har sørget for at dette skipet fortsetter å bevege seg og seile, og vi må bli dets kaptein for å oppnå fred, stabilitet og velstand sammen.»
Jokowis formaning har et komplekst bakteppe. Til å begynne med kommer det i etterkant av en lidenskapelig bønn fra Kinas toppdiplomat Wang Yi rettet til et publikum i Jakarta forrige lørdag om at sørøstasiatiske land må unngå å følge i Ukrainas fotspor og vokte seg for å bli brukt som geopolitiske bønder på det globale sjakkbrettet av utenlandske krefter som sår splid i regionen for egen vinning.
Den geopolitiske pantomimen handler grunnleggende om det økende amerikanske presset på Indonesia for å få sistnevnte til å følge Biden-administrasjonens indo-Stillehavsstrategi. Washington er ivrig etter å «låse inne» Indonesia, den største muslimske nasjonen i verden og et asiatisk kraftsenter, som en del av en USA-ledet blokk som er stilt opp mot Kina.
Indonesia følte seg tvunget til å trekke tilbake sin BRICS-medlemssøknad for å søke mer tid til å gjøre sine vurderinger. Jokowi var opprinnelig forventet å delta i BRICS-toppmøtet i Johannesburg 22.-24. august.
President Joe Biden hopper over ASEAN-toppmøtet i Jakarta og er på vei fra G20-arrangementet i Delhi til Vietnam 10. september. I en nyansert kommentar formulerte Voice of America, flaggbæreren for USAs offentlige diplomati, en fristende gåte på søndag med tittelen Why Is Biden Going to Vietnam, Not Indonesia, og skilte mellom Vietnam og Indonesia gjennom de amerikanske interessenes prisme:
«Vietnam er en verdifull partner for USA når det utvikler bånd i Sørøst-Asia … Vietnam er nå klar til å styrke sine relasjoner med USA etter 10 år med omfattende partnerskap. En grunn til at Vietnam nå kan være klar til å styrke forholdet til USA er på grunn av Kinas aktiviteter i Sør-Kinahavet … Vietnam ønsker å beskytte sine rettigheter i Sør-Kinahavet ved å inngå partnerskap som forsterker landets posisjon. Tidligere denne måneden [september] sa Biden at Vietnam «vil ha dette forholdet fordi de vil at Kina skal vite at de ikke er alene».»
«USA har støttet Vietnams maritime sikkerhet tidligere … Økt partnerskap vil hjelpe Vietnam med å utvikle sin teknologiindustri. Dette vil inkludere produksjon av halvledere og utvikling av kunstig intelligens. Begge disse feltene er konkurranseområder mellom USA og Kina.»
Når det gjelder Indonesia, siterer Voice of America imidlertid ekspertuttalelser for å påpeke at «blant sørøstasiater var USA mer populært enn Kina, og at populariteten økte fra året før. Imidlertid så indonesere ut til å være unntaket. Prosentandelen av indonesere som foretrakk USA falt med 18 prosentpoeng fra 2021 til 2023. De som valgte Kina steg med omtrent samme antall prosentpoeng i samme periode… å finne balanse mellom USA og Kina er den «største hjemmeleksen» for Indonesia. En måte for Indonesia å finne balanse på er å se til USA for å skaffe våpen.» [Utheving som i originalteksten.]
Å tirre motvillige eller skeptiske partnere ved å simulere konstruerte holdninger er et gammelt triks i USAs diplomatiske verktøykasse. Slik hendte det at Washington benyttet seg av som vertsland å utnytte det nylige besøket til den indonesiske forsvarsministeren Prabowo Subianto til å fremsette merkelige påstander i en falsk felles pressemelding på Pentagon-nettstedet.
Den hevdet blant annet at Prabowo og sekretær Austin «delte oppfatning» angående Kinas «ekspansive maritime krav» i Sør-Kinahavet; «fordømte i fellesskap brudd på nasjonal suverenitet» og «beklager på det sterkeste den russiske føderasjonens aggresjon mot Ukraina og krever dens fullstendige og betingelsesløse tilbaketrekning fra Ukrainas territorium».
Men Jakarta syntes ikke det var morsomt. Forsvarsminister Prabowo insisterte senere offentlig gjennom det nasjonale nyhetsbyrået Antara at «det ikke var noen felles uttalelse [med Austin], og heller ikke var det en pressekonferanse». Prabowo var faktisk på arbeidsbesøk i Washington!
Prabowo sa: «Det viktige er at jeg her kan understreke at vi (Indonesia) har veldig gode forhold til Kina. Vi bygger gjensidig respekt og forståelse. Jeg formidlet det i USA. Vi er nære venner med Kina, vi respekterer USA, og vi søker vennskap med Russland. Indonesias standpunkt er klart at vi er alliansefrie. Vi ønsker å være venner med alle land.»
Ministeren kunngjorde deretter sine planer om å besøke Moskva og Beijing i år. «Jeg skal besøke Moskva, jeg har også en invitasjon til å besøke Beijing i oktober. Inshallah (om Gud vil), ble jeg invitert. Vi ønsker å være venner med alle land. Hvis det er mulig, kan vi bli en bro for alle.»
Denne bunnlinjen er nå bekreftet på ASEAN-toppmøtet i Jakarta tirsdag av president Widodo selv. Hele ASEAN-alliansen «godkjente å ikke bli stedfortreder for noen makt,» erklærte Jokowi. Han hevdet at ASEAN samarbeider med alle land for fred og velstand, men ingen har lov til å gjøre alliansen til «en arena for destruktiv rivalisering». Og Jakarta insisterer på sin nøytralitet.
Det er nok å si at Modis besøk i Jakarta kan sees på som en geopolitisk begivenhet. Etter all sannsynlighet var det et bevisst grep fra Delhi. Tross alt var Modi også en av de første asiatiske lederne som varmt lykkeønsket den nye statsministeren i Thailand Srettha Thavisin 5. september etter at han avla embetsed foran kong Maha Vajiralongkorn, og markerte nok et spektakulært nederlag for en annen vestlig sponset fargerevolusjon i Asia, etter uroen i Hong Kong for tre år siden.
Hvis Kina beveget seg med «tvangsmessig smart makt» for å klare stormen, støttet det thailandske etablissementet seg på «tvangsmyk makt» – muligens med Beijings støtte bak scenen – for å marginalisere demonstrantene som nøt anglo-amerikansk støtte og var på vei til styrten av det eldgamle thailandske monarkiet i den dypt religiøse nasjonen og påtvinge landet republikanisme som statsideologi under ledelse av en oligark som er utdannet på Harvard og senere satt inn i thailandsk politikk som en kultfigur av sosiale medier. Hans rolle minner om Mikheil Saakashvili under «roserevolusjonen» i Georgia i 2008.
Stabiliseringen av thailandsk politikk fungerer bra for India. India, Thailand og Kina er mer eller mindre på samme side som interessenter i Myanmar-situasjonen. Modis besøk i Jakarta (i likhet med Indias invitasjon til Bangladesh som spesialgjest på G20-toppmøtet) vitner om en uavhengig utenrikspolitikk. Act East-politikken justerer seg i tråd med det asiatiske regionale miljøet.
