oss 100 kroner!
I likhet med dominobrikker faller afrikanske stater én etter én utenfor nykolonialismens lenker. Tsjad, Guinea, Mali, Burkina Faso, Niger og nå Gabon sier «nei» til Frankrikes mangeårige dominans av afrikanske økonomiske, politiske, økonomiske og sikkerhetsspørsmål.
Ved å legge til to nye afrikanske medlemsland til sin liste, viste forrige ukes toppmøte i Johannesburg som varslet den utvidede BRICS 11 nok en gang at eurasisk integrasjon er uløselig knyttet til integreringen av Afro-Eurasia.
Hviterussland foreslår nå å holde et felles toppmøte mellom BRICS 11, Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Eurasia Economic Union (EAEU). President Aleksandr Lukasjenkos visjon for konvergensen av disse multilaterale organisasjonene kan på sikt føre til toppmøtene til alle multipolariteters mor.
Men Afro-Eurasia er et mye mer komplisert forslag. Afrika ligger fortsatt langt etter sine eurasiske fettere på veien mot å bryte nykolonialismens lenker.
Kontinentet i dag står overfor fryktelige odds i kampen mot de dypt forankrede finansielle og politiske institusjonene av kolonisering , spesielt når det gjelder å knuse fransk monetært hegemoni i form av Franc CFA – eller Communauté Financière Africaine (African Financial Community).
Likevel faller den ene dominobrikken etter den andre – Tsjad, Guinea, Mali, Burkina Faso, Niger og nå Gabon. Denne prosessen har allerede gjort Burkina Fasos president, kaptein Ibrahim Traoré, til en ny helt i den multipolare verden – ettersom et fortumlet og forvirret kollektivt vesten ikke engang kan begynne å forstå tilbakeslaget representert av de 8 kuppene i Vest- og Sentral-Afrika på mindre enn 3 år.
Bye bye Bongo
Militære offiserer bestemte seg for å ta makten i Gabon etter at hyperpro-Frankrike president Ali Bongo vant et tvilsomt valg som «manglet troverdighet». Institusjoner ble oppløst. Grensene til Kamerun, Ekvatorial-Guinea og Republikken Kongo ble stengt. Alle sikkerhetsavtaler med Frankrike ble annullert. Ingen vet hva som vil skje med den franske militærbasen.
Alt dette var så populært som det kan bli: soldater tok til gatene i hovedstaden Libreville i gledessang, heiet på av tilskuere.
Bongo og faren, som gikk foran ham, har styrt Gabon siden 1967. Han ble utdannet ved en fransk privatskole og ble uteksaminert fra Sorbonne. Gabon er en liten nasjon på 2,4 millioner med en liten hær på 5000 personell som kan passe inn i Donald Trumps toppleilighet. Over 30 prosent av befolkningen lever på mindre enn 1 dollar om dagen, og over 60 prosent av regionene har null tilgang til helsetjenester og drikkevann.
De militære sa at Bongos 14-årige styre førte til en «forverring av sosial samhørighet» som satte landet «i kaos».
Det franske gruveselskapet Eramet stoppet sin virksomhet etter kuppet. De har nesten monopol. Gabon handler om overdådig mineralrikdom – i gull, diamanter, mangan, uran, niob, jernmalm, for ikke å snakke om olje, naturgass og vannkraft. I OPEC-medlemmet Gabon dreier praktisk talt hele økonomien seg om gruvedrift.
Saken om Niger er enda mer kompleks. Frankrike utnytter uran og svært ren bensin samt andre typer mineralrikdom. Og amerikanerne er på stedet og driver tre baser i Niger med opptil 4000 militære. Den strategiske nøkkelnoden i deres ‘Empire of Bases’ er droneanlegget i Agadez, kjent som Niger Air Base 201, den nest største i Afrika etter Djibouti.
Franske og amerikanske interesser kolliderer imidlertid når det kommer til sagaen om gassrørledningen Trans-Sahara. Etter at Washington brøt navlestrengen mellom Russland og Europa ved å bombe Nord Streams, trengte EU, og spesielt Tyskland, et alternativ.
Algerisk gassforsyning kan knapt dekke Sør-Europa. Amerikansk gass er fryktelig dyrt. Den ideelle løsningen for europeere ville være nigeriansk gass som krysser Sahara og deretter det dype Middelhavet.
Nigeria, med 5,7 billioner kubikkmeter, har enda mer gass enn Algerie og muligens Venezuela. Til sammenligning har Norge 2 billioner kubikkmeter. Men Nigerias problem er hvordan man pumper gassen sin til fjerne kunder – så Niger blir et viktig transittland.
Når det kommer til Nigers rolle, er energi faktisk et mye større spill enn det ofte utpekte uranet – som faktisk ikke er så strategisk verken for Frankrike eller EU fordi Niger bare er den femte største verdensleverandøren, langt bak Kasakhstan og Canada.
Likevel er det ultimate franske marerittet å miste de saftige uranavtalene pluss en Mali-remiks: Russland, post-Prighozin, ankommer Niger i full styrke med en samtidig utvisning av det franske militæret.
Å legge til Gabon gjør ting bare vanskeligere. Økende russisk innflytelse kan føre til å øke forsyningslinjene til opprørere i Kamerun og Nigeria, og privilegert tilgang til Den sentralafrikanske republikk, der russisk tilstedeværelse allerede er sterk.
Det er ikke rart at den frankofile Paul Biya, som har sittet ved makten i 41 år i Kamerun, har valgt å rense sine væpnede styrker etter kuppet i Gabon. Kamerun kan bli den neste dominoen som faller.
ECOWAS møter AFRICOM
Amerikanerne, som det står nå, spiller Sphynx (et populært rollespill, o.a.). Det er så langt ingen bevis for at Nigers militære ønsker at Agadez-basen skal legges ned. Pentagon har investert en formue i sine baser for å spionere på en stor del av Sahel og mest av alt Libya.
Omtrent det eneste Paris og Washington er enige om, er at under dekke av ECOWAS (det økonomiske fellesskapet i vestafrikanske stater) bør de hardest mulige sanksjonene ilegges en av verdens fattigste nasjoner (hvor bare 21 % av befolkningen har tilgang til elektrisitet) – og sanksjonene burde være mye hardere enn de som ble pålagt Elfenbenskysten i 2010.
Så er det trusselen om krig. Se for deg absurditeten i at ECOWAS invaderer et land som allerede kjemper to kriger mot terror på to separate fronter: Mot Boko Haram i sørøst og mot ISIS i treriksregionen (Mali, Burkina Faso, Niger, o.a.).
ECOWAS, en av 8 afrikanske politiske og økonomiske unioner, er et beryktet kaos. Den pakker sammen 15 medlemsnasjoner – frankofon, anglofon og en lusofon (portugisisktalende, o.a.) – i Sentral- og Vest-Afrika, og den er full av intern splittelse.
Franskmennene og amerikanerne ønsket først at ECOWAS skulle invadere Niger som deres «fredsbevarende» marionett. Men det fungerte ikke på grunn av folkelig press mot det. Så de byttet til en form for diplomati. Likevel forblir tropper i beredskap, og en mystisk «D-Dag» er satt for invasjonen.
Rollen til Den afrikanske union (AU) er enda mer mørklagt. Opprinnelig sto de mot kuppet og suspenderte Nigers medlemskap. Så snudde de og fordømte den mulige vestligstøttede invasjonen. Naboer har stengt grensene til Niger.
ECOWAS vil implodere uten støtte fra USA, Frankrike og NATO. Allerede er det egentlig en tannløs chihuahua – spesielt etter at Russland og Kina har demonstrert via BRICS-toppmøtet sin myke makt over hele Afrika.
Vestlig politikk i Sahel-malstrømmen ser ut til å bestå av å redde alt de kan fra en mulig uavgrenset sammenbrudd – selv om de stoiske folkene i Niger er ugjennomtrengelige for hvilken fortelling vesten prøver å lage.
Det er viktig å huske på at Nigers hovedparti, «National Movement for the Defense of the Homeland» representert ved general Abdourahamane Tchiani, har blitt støttet av Pentagon – komplett med militær trening – fra begynnelsen.
Pentagon er dypt infiltrert i Afrika og knyttet til 53 nasjoner. Det viktigste amerikanske konseptet siden tidlig på 2000-tallet var alltid å militarisere Afrika og gjøre det om til «krig mot terror»-mat. Som Dick Cheney-regimet spant det i 2002: «Afrika er en strategisk prioritet i kampen mot terrorisme.»
Det er grunnlaget for den amerikanske militærkommandoen AFRICOM og utallige «samarbeidspartnerskap» satt opp i bilaterale avtaler. For alle praktiske formål har AFRICOM okkupert store deler av Afrika siden 2007.
Hvor søt er kolonifrancen min
Det er absolutt umulig for noen over hele det globale sør, globalt flertall eller «Global Globe» (copyright Lukashenko) å forstå Afrikas nåværende uro uten å forstå den franske nykolonialismen.
Nøkkelen er selvfølgelig CFA-francen, den «koloniale francen» som ble introdusert i 1945 i Fransk Afrika, som fortsatt overlever selv etter at CFA – med en fiffig terminologisk vri – begynte å stå for «African Financial Community».
Les: CFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika
Hele verden husker at etter den globale finanskrisen i 2008 ba Libyas leder Muammar Gaddafi om etablering av en pan-afrikansk valuta knyttet til gull.
På den tiden hadde Libya rundt 150 tonn gull, som de lagret hjemme, og ikke i London, Paris eller New York-banker. Med litt mer gull ville den panafrikanske valutaen ha fått sitt eget uavhengige finanssenter i Tripoli – og alt basert på en suveren gullreserve.
For mange afrikanske nasjoner var det den definitive plan B for å omgå det vestlige finanssystemet.
Hele verden husker også hva som skjedde i 2011. Det første luftangrepet mot Libya kom fra et fransk Mirage-jagerfly. Frankrikes bombekampanje startet allerede før slutten av nødsamtalene i Paris mellom vestlige ledere.
Les: De gode bombene
I mars 2011 ble Frankrike det første landet i verden som anerkjente opprørets nasjonale overgangsråd som den legitime regjeringen i Libya. I 2015 avslørte de notorisk hackede e-postene fra USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton hva Frankrike holdt på med i Libya: «Ønsket om å oppnå en større andel i libysk oljeproduksjon», for å øke fransk innflytelse i Nord-Afrika, og for å blokkere Gaddafis planer om å lage en pan-afrikansk valuta som skulle erstatte CFA-francen som er trykt i Frankrike.
Det er ikke rart at det kollektive vesten er livredd for Russland i Afrika – og ikke bare på grunn av vaktskiftet i Tsjad, Mali, Burkina Faso, Niger og nå Gabon: Moskva har aldri forsøkt å rane eller slavebinde Afrika.
Russland behandler afrikanere som suverene mennesker, engasjerer seg ikke i Forever Wars, og tapper ikke Afrika for ressurser mens de betaler småpenger for dem. I mellomtiden fortsetter fransk etterretning og CIAs «utenrikspolitikk» til å korrumpere afrikanske ledere til margen og utslette de som er ubestikkelige.
Du har rett til ingen pengepolitikk
CFA-svindelen får mafiaen til å se ut som gatebander. Det betyr i hovedsak at pengepolitikken til flere suverene afrikanske nasjoner er kontrollert av det franske statskassen i Paris.
Sentralbanken i hver afrikansk nasjon ble opprinnelig pålagt å holde minst 65 prosent av sine årlige valutareserver på en «driftskonto» hos det franske statskassen, pluss ytterligere 20 prosent for å dekke finansielle «forpliktelser».
Selv etter at noen milde «reformer» ble vedtatt siden september 2005, ble disse nasjonene fortsatt pålagt å overføre 50 prosent av valutaen til Paris, pluss 20 prosent moms.
Og det blir verre. CFA-sentralbankene pålegger et tak på kreditt til hvert medlemsland. Det franske finansdepartementet investerer disse afrikanske utenriksreservene i sitt eget navn på Paris-børsen og trekker inn massive fortjenester for Afrikas regning.
Det harde faktum er at mer enn 80 prosent av valutareservene til afrikanske nasjoner har vært på «operasjonskontoer» kontrollert av det franske finansdepartementet siden 1961. Kort sagt, ingen av disse statene har suverenitet over sin pengepolitikk.
Men tyveriet stopper ikke der: det franske statskassen bruker afrikanske reserver som om de var fransk kapital, som sikkerhet for å pantsette eiendeler til franske betalinger til EU og ECB.
På tvers av «Françafrique«-spekteret kontrollerer Frankrike fortsatt i dag valutaen, valutareservene, comprador-elitene og handelsvirksomheten.
Eksemplene er mange: Det franske konglomeratet Bollorés kontroll over havne- og sjøtransport i hele Vest-Afrika; Bouygues/Vinci dominerer konstruksjon og offentlige arbeider, vann- og elektrisitetsdistribusjon; Total har store eierandeler i olje og gass. Og så er det France Telecom og storbankene – Societé Generale, Credit Lyonnais, BNP-Paribas, AXA (forsikring) og så videre.
Frankrike kontrollerer de facto i overveldende grad infrastrukturen i det frankofone Afrika. Det er et virtuelt monopol.
«Françafrique» handler om hardcore neokolonialisme. Retningslinjer utstedes av presidenten for republikken Frankrike og hans «afrikanske celle.» De har ingenting å gjøre med parlamentet, eller noen demokratisk prosess, helt siden Charles De Gaulles tid.
Den «afrikanske cellen» er en slags generalkommando. De bruker det franske militærapparatet til å installere «vennlige» kompradorledere og kvitte seg med dem som truer systemet. Det er ikke noe diplomati involvert. Foreløpig rapporterer cellen utelukkende til Le Petit Roi, Emmanuel Macron.
Karavaner med narkotika, diamanter og gull
Paris overvåket fullstendig drapet på Burkina Fasos antikoloniale leder Thomas Sankara i 1987. Sankara hadde kommet til makten via et folkekupp i 1983, for så å bli styrtet og myrdet fire år senere.
Når det gjelder den virkelige «krigen mot terror» i den afrikanske Sahel, har den ingenting å gjøre med de infantile fiksjonene som selges i Vesten. Det er ingen arabiske «terrorister» i Sahel, som jeg så da jeg dro på backpacking over Vest-Afrika noen måneder før 9/11. De er lokalbefolkningen som konverterte til salafisme på nettet, med intensjon om å opprette en islamsk stat for å bedre kontrollere smuglerruter over Sahel.
De sagnomsuste eldgamle saltkaravanene som trafikkerer Sahel fra Mali til Sør-Europa og Vest-Asia, er nå karavaner med narkotika, diamanter og gull. Det er dette som for eksempel finansierte Al-Qaida i den islamske Maghreb (AQIM), den gang støttet av wahhabiske galninger i Saudi-Arabia og Gulfen.
Etter at Libya ble ødelagt av NATO tidlig i 2011, var det ikke lenger «beskyttelse», så de veststøttede salafi-jihadistene som kjempet mot Gaddafi tilbød Sahel-smuglerne samme beskyttelse som før – pluss mange våpen.
Diverse Mali-stammer fortsetter den lystige smuglingen av alt de har lyst på. AQIM trekker fortsatt ut ulovlig beskatning. ISIS i Libya er dypt inne i menneske- og narkotikahandel. Og Boko Haram velter seg i kokain- og heroinmarkedet.
Det er en viss grad av afrikansk samarbeid for å bekjempe disse gruppene. Det var noe som het G5 Sahel, med fokus på sikkerhet og utvikling. Men etter at Burkina Faso, Niger, Mali og Tsjad gikk militærveien, er det bare Mauritania som gjenstår. Det nye West Africa Junta Belt ønsker selvfølgelig å ødelegge terrorgrupper, men mest av alt ønsker de å bekjempe Françafrique, og det faktum at deres nasjonale interesser alltid avgjøres i Paris.
Frankrike har i flere tiår sørget for at det er svært lite handel innenfor Afrika. Innlandsnasjoner trenger sårt naboer for transitt. De produserer for det meste råvarer for eksport. Det er praktisk talt ingen anstendige lagringsfasiliteter, svak energiforsyning og forferdelig intra-afrikansk transportinfrastruktur: det er hva Chinese Belt and Road Initiative (BRI)-prosjekter er opptatt av å ta tak i i Afrika.
I mars 2018 kom 44 statsoverhoder med African Continental Free Trade Area (ACFTA) – det største i verden når det gjelder befolkning (1,3 milliarder mennesker) og geografi. I januar 2022 etablerte de Pan-African Payment and Settlement System (PAPSS) – fokusert på betalinger for selskaper i Afrika i lokal valuta.
Så uunngåelig vil de gå for en felles valuta lenger fram. Gjett hva som er i veien for dem: den Paris-pålagte CFA.
Noen få kosmetiske tiltak garanterer fortsatt direkte kontroll fra det franske statskassen på enhver mulig ny afrikansk valuta som blir etablert, preferanse for franske selskaper i anbudsprosesser, monopoler og stasjonering av franske tropper. Kuppet i Niger representerer et slags «vi orker ikke mer».
Alt det ovennevnte illustrerer hva den uunnværlige økonomen Michael Hudson har beskrevet i alle sine arbeider: kraften til den utplyndringsmodellen. Hudson har vist hvordan bunnlinjen er kontroll over verdens ressurser; det er det som definerer en global makt, og i tilfellet Frankrike, en global mellommakt.
Frankrike har vist hvor enkelt det er å kontrollere ressurser via kontroll over pengepolitikken og sette opp monopoler i disse ressursrike nasjonene for å utvinne og eksportere, ved å bruke virtuelt slavearbeid uten miljø- eller helseforskrifter.
Det er også viktig for utnyttende nykolonialisme å hindre de ressursrike nasjonene fra å bruke sine egne ressurser til å bygge opp sine egne økonomier. Men nå sier de afrikanske dominobrikkene endelig: «Spillet er over.» Er ekte avkolonisering endelig i horisonten?
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i The Cradle:
