G20 trenger en reell reform

0
Decorations made to welcome foreign guests arriving at the G-20 conference. Gurgaon, India. September 02, 2023.

For vertslandet India er seierspropagandaen om at G20-toppmøtet 9.-10. september var en «suksess» både forståelig og sannsynligvis forsvarlig.  Og ganske riktig var indisk diplomati i full sving. Å forhandle frem G20-erklæringen er ingen liten bragd i et svært polarisert miljø.

Av M. K. Bhadrakumar.

Når det er sagt, i et fremtidsrettet perspektiv, vil de geopolitiske faktorene som var i virksomhet på toppmøtet i Delhi fortsatt være de kritiske faktorene som avgjør G20s fremtid som et format for å utforme nye retninger i økonomiske strategier. I en verden som er revet i stykker, gjenstår det mange usikkerheter. 

De geopolitiske faktorene kan i stor grad tilskrives det faktum at G20-toppmøtet fant sted ved et vendepunkt i Ukraina-krigen, en hendelse som er, som toppen av et isfjell, en manifestasjon av de spenningene som bygges opp mellom vestmaktene og Russland i tiden etter den kalde krigen.

Kjernen i saken er at den kalde krigen tok slutt gjennom forhandlinger, men den nye æraen var ikke forankret i noen fredsavtale. Tomrommet skapte kaos og uregelmessigheter – og spenningene begynte å dukke opp da NATO tok fatt på en utvidelse østover inn i de tidligere Warszawapaktens territorier på slutten av 1990-tallet. 

Kartet viser hvordan USA gjennom NATO har flyttet posisjonene framover etter den kalde krigen.

Med stor innsikt i farene varslet George Kennan, koreografen av strategier for den kalde krigen, at Bill Clinton-administrasjonen, grepet av det «unipolare øyeblikket», gjorde en alvorlig feil, ettersom Russland ville føle seg truet av NATOs utvidelse, noe som ubønnhørlig ville komplisere Vestens forholdet til Russland i lang, lang tid fremover. 

Men NATO fortsatte å ekspandere og slenge seg mot Russlands vestlige grenser i en bue av omringning. Det var en uuttalt hemmelighet at Ukraina til syvende og sist skulle bli slagmarken der de titaniske styrkene ville kollidere. 

Forutsigbart nok, etter det regimeskiftet i Ukraina i 2014, som Vesten støttet, ble et anti-russisk regime installert i Kiev og NATO startet en militær oppbygging i landet sammen med en samordnet plan for å innlemme det i det vestlige alliansesystemet. 

Det er nok å si at den «konsensusen» som oppstod på G20-toppmøtet i forrige uke angående krigen i Ukraina, i virkeligheten er et forbigående øyeblikk i den geopolitiske kampen mellom USA og Russland, ettersom den eksistensielle krisen Russland står overfor er innebygd i den. 

Det er ikke fnugg av bevis for at USA er villig til å innrømme legitimiteten til Russlands forsvars- og sikkerhetsinteresser eller å gi opp sine forestillinger om eksepsjonalisme og verdenshegemoni. Vi har utvilsomt en svært turbulent periode i vente. Overdriv derfor ikke det glade budskapet fra Delhi-toppmøtet, selv om man gjerne kan nyte øyeblikket. 

Washingtons kapitulasjon på toppmøtet når det gjaldt Ukraina var både et kreativt svar på meklingsinnsatsen fra de tre BRICS-landene – Sør-Afrika, India og Brasil – like mye som noe som ble gjort i egeninteresse for å avverge isolasjon fra Det globale sør. 

Selv om Moskva i stor grad gir komplimenter til India og Modi, er det åpenbart det motsatte i den vestlige opinionen, hvor kompromisset om Ukraina ikke har falt i god jord. Den britiske avisen Financial Times, som gjenspeiler regjeringens tenkning, skrev at Delhi-erklæringen bare refererer til «krigen i Ukraina», en formulering som tilhengere av Kiev tidligere har avvist, ettersom den antyder begge sider er like medskyldige, og «krevde en ‘rettferdig og varig fred i Ukraina’, men koblet ikke eksplisitt dette kravet til viktigheten av Ukrainas territoriale integritet.» 

Følelsene er utvilsomt sterke og nå når Ukraina-krigen går inn i den neste brutale fasen vil de koke over ved utsiktene til en russisk seier. 

Det er ingen tvil om at Vesten føler seg utfordret av den dramatiske bølgen som er båret frem av BRICS. Gruppens appell til utviklingslandene, det såkalte Globale sør, skremmer Vesten.

Vesten kan heller aldri håpe på å få innpass i BRICS-teltet. BRICS beveger seg besluttsomt i retning av å erstatte det internasjonale handelssystemet som ga grunnlaget for vestlig hegemoni. USAs militarisering av sanksjoner og vilkårlig beslagleggelse av russiske reserver har skapt bekymringer i hodet til mange nasjoners ledere.

Enkelt sagt har USA glemt sitt høytidelige løfte da dollar erstattet gull som reserver på begynnelsen av 1970-tallet om at deres valuta vil være fritt tilgjengelig for alle land. I dag har USA snudd opp ned på dette løftet og utnytter dollarens posisjon til å trykke så mye av den som de vil og slik at USA dermed kan leve over evne.

Den økende trenden går mot handel i lokale valutaer utenom dollar. BRICS forventes å fremskynde disse endringene. Og før eller siden kan BRICS jobbe med en alternativ valuta for å erstatte dollar.

Det kan derfor tenkes at det vil komme vestlige konspirasjoner for å skape dissonans innenfor BRICS, og Washington vil garantert fortsette å spille på Indias uro over Kinas ruvende tilstedeværelse i Det globale sør. Mens de utnytter indiske fobier angående Kina, ser Biden-administrasjonen også mot Modi-regjeringen for å fungere som en bro mellom Vesten og Det globale sør. Er slike forventningene realistiske? 

Den nåværende utviklingen i Afrika med en uttalt anti-kolonial, anti-vestlig overtone, truer direkte med å forstyrre den fortsatte overføringen av rikdom fra det ressursrike kontinentet til Vesten. Hvordan kan India, som har kjent til grusomheten ved kolonial underkastelse, samarbeide med Vesten i et slikt paradigme?

I bunn og grunn, alle disse geopolitiske faktorene tatt i betraktning, ligger G20s fremtid i kapasiteten til interne reformer. G20 ble unnfanget under finanskrisen i 2007 da globaliseringen fortsatt var på moten, og overlever i dag så vidt det er i et helt annet globalt miljø. I tillegg undergraver «politiseringen» («ukrainiseringen») av G20 av vestmaktene formatets eksistensberettigelse. 

Selve verdensordenen er i endring og G20 må følge med tiden for å unngå å bli foreldet. Til å begynne med er G20-formatet spekket med rike land, hvorav de fleste er har lite å bidra med, på et tidspunkt da G7 ikke lenger spiller noen rolle. Når det gjelder BNP eller befolkning, har BRICS passert G7. 

Større representasjon av Det globale sør er nødvendig for å erstatte de falmende maktene fra den industrielle verden. For det andre trenger IMF en presserende reform, noe som selvfølgelig er lettere sagt enn gjort, ettersom det innebærer at USA går med på å gi fra seg sine utilbørlige privilegier som omfatter det å kunne nedlegge veto mot beslutninger de misliker av politiske eller geopolitiske grunner – eller rett og slett for å straffe visse land. 

Med IMF-reformen kan G20 håpe å spille en meningsfull rolle for å skape et nytt handelssystem. Men Vesten sløser bort tid ved å politisere G20, paranoid over at Vestens 500 år gamle dominans tar slutt. Dessverre er visjonært lederskap iøynefallende ved sitt fravær i den vestlige verden i et slikt historisk overgangsøyeblikk. 

Når det gjelder India er hovedutfordringen todelt: forpliktelse til å løfte Det globale sør ved å gjøre det til en sentral planke i sine utenrikspolitiske prioriteringer og for det andre å fastholde det landet gikk inn for under G20-toppmøtet.

Her ligger faren. Etter all sannsynlighet, med G20-lederne borte fra indisk jord, kan Delhi gå tilbake til sin Kina-sentriske utenrikspolitikk. Indias engasjement for Det globale sør bør ikke bli en episode. Delhi tar feil dersom man tror at man kan spille rottefangeren fra Hameln.

En slik tankegang kan fungere i indisk politikk – i det minste en gang – men Det globale sør vil gjennomskue tankemåten vår og konkludere med at India bare hjelper seg selv i sin besettelse etter å finne seg en plass ved verdenspolitikkens høye bord.

Sagt på en annen måte, Modi-regjeringen må ikke spørre seg selv hva Det globale sør kan gjøre for å øke Indias internasjonale anseelse, men tvert om hva India kan gjøre for det globale sør.  


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

G20 is in need of genuine reform

Forrige artikkelDe vestlige mediers sort-hvide verdensbillede
Neste artikkelMackinders strategiske ‘bibel’ revurdert
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.