oss 100 kroner!
Modi-regjeringen er ikke slått ut over fraværet til Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping på G20-toppmøtet 9.–10. september. Dens intuitive erkjennelse bidrar til å være stoisk. Dette er, uten tvil, en Shakespearesk situasjon – «I am in blood / Stepped in so far, that, should I wade no more, / Returning were as tedious as go o’er.» (Macbeth, 3. akt. Macbeth sier at han har begått så mye blodig vold at det er like vanskelig å gå tilbake som å fortsette sitt tyranni, o.a.)
Indias toppdiplomater burde allerede ha spådd for en tid siden at en hendelse som er unnfanget i gårsdagens verden, før den nye kalde krigen kom brølende inn, ikke ville ha samme omfang og betydning i dag.
Likevel må Delhi føle seg skuffet, ettersom det at Putin og Xi Jinping avstår fra å delta ikke har noe å gjøre med deres lands forhold til India. Regjeringen har levert en byråkratisk vri om at «Nivået på deltakelsen på globale toppmøter varierer fra år til år. I dagens verden med så mange krav til ledernes tid, er det ikke alltid mulig for hver leder å delta på hvert toppmøte.»
Når det er sagt, pusser Delhi-administrasjonen opp byen, fjerner slummen fra offentligheten, legger til nye forlokkende forestillinger for å fange oppmerksomheten til de utenlandske dignitærene, og til og med plasserer blomsteroppsatser langs veiene der bilkortesjene deres passerer.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å finne ut at den røde tråden i beslutningene som er tatt i Moskva og Beijing er at deres lederskap ikke er det minste interessert i noe samspill med USAs president Joe Biden som skal være tilstede i Delhi i fire dager med all mulig tid til disposisjon for noen strukturerte møter, i det minste noen «ord i all fortrolighet» og lignende som et minimum som kunne fanges opp på kamera.
Bidens betraktninger er politiske: alt som bidrar til å distrahere oppmerksomheten fra den stormen som bygger seg opp i amerikansk politikk og som truer med å ende med riksrettssak mot ham, noe som igjen kan ødelegge hans kandidatur til valget i 2024.
Dette er selvfølgelig ikke Bidens Lyndon Johnson-øyeblikk. Johnson tok den drastiske beslutningen i mars 1968 om å trekke seg fra politikken som et besluttsomt skritt for å helbrede de åpne sårene i nasjonen, mens han bekymret seg dypt over at «det er splittelse i det amerikanske huset nå».
Men Biden er alt annet enn en visjonær. Han satte opp en bjørnefelle for Putin for å forsterke hans falske fortelling om at hvis bare sistnevnte steg av sin høye hest, ville Ukraina-krigen ende over natten, mens Kreml på sin side er godt klar over at Det hvite hus fortsetter å være sterkeste talsmann for tesen om at en langvarig krig ville svekke Russland. Faktisk har Biden gått til ekstraordinære skritt som ingen av disse forgjengerne noen gang har våget å ta – å hjelpe og medvirke til ukrainske terrorangrep dypt inne i Russland.
På en måte står Xi Jinping også overfor en felle, ettersom Biden-administrasjonen i stor grad kommer til å projisere seg selv som forsonende overfor Kina, slik rekken av amerikanske tjenestemenn på vei til Beijing nylig bekreftet – utenriksminister Antony J. Blinken i juni, finansminister og klimautsending John Kerry i juli og handelsminister Gina Raimondo i august.
New York Times publiserte tirsdag en rapport med tittelen U.S. Officials Are Streaming to China. Will Beijing Return the Favor? Den lekset opp for Beijing:
«Kina har mye å tjene på å sende tjenestemenn til USA. Det ville signalisere til verden at de forsøker å lette spenningen med Washington, spesielt i en tid da Kina trenger å styrke tilliten til sin vaklende økonomi. Et besøk kan også bidra til å legge grunnlaget for et potensielt, etterlengtet møte mellom president Biden og Kinas øverste leder, Xi Jinping, på et forum i San Francisco i november.
«Beijing har imidlertid unnlatt å forplikte seg.»
Poenget er at alt dette pågår mens Washington også ustanselig har hånet og provosert Beijing med krigstrusler og gjennom kalkulerte tiltak for å svekke Kinas økonomi og oppfordre Taiwan og ASEAN-landene til å stille opp som USAs Indo-Stillehavs-allierte, og samtidig å baktale Kina. .
Både Putin og Xi Jinping har lært på den harde måten at Biden er en tidligere mester i dobbelttale, og sier én ting bak lukkede dører og opptrer helt motsatt, ofte frekk og støtende på et personlig nivå i enestående fremvisning av dårlig offentlig diplomati.
Selvfølgelig kan symbolikken til amerikansk-russisk «forsoning» på indisk jord, uansett om den er konstruert, bare virke til Washingtons fordel for å trekke Modi vekk fra Indias enormt viktige strategiske partnerskap med Russland på et tidspunkt da Vestens bønn om støtte til Ukraina ikke fikk noen gjenklang i det globale sør.
Som det nå er, skapte Indias misforståtte deltakelse i de nylige «fredssamtalene» i Jeddah (som faktisk var en fiks idé fra sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i Det hvite hus) misforståelser om at Modi-regjeringen «vil være en del av implementeringen av den foreslåtte 10-punkts fredsformelen» til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy og at «detaljene blir diskutert.»
Både Moskva og Beijing vil være ekstremt på vakt mot Biden-administrasjonens snarer og feller som tar sikte på å skape misforståelser i deres gjensidige relasjoner og skape uriktige oppfatninger om stabiliteten i det russisk-kinesiske strategiske forholdet på et kritisk tidspunkt når Putin forbereder seg på å besøke Beijing.
Putins mulige besøk til Kina i oktober kan betraktes som et svar på Xi Jinpings mars-besøk i Moskva, men det har et betydelig innhold som fremgår av Beijings invitasjon til ham om å være hovedtaler på det tredje belte- og veiforumet som markerer 10-årsjubileet til BRI i kinesisk utenrikspolitikk.
Selv om Putin og Xi i 2015 signerte en felles erklæring om samarbeid om å «knytte byggingen av den eurasiske økonomiske unionen og Silk Road Economic Belt», har så langt Moskvas støtte til BRI vært mer av en deklamatorisk enn praktisk karakter. Når det passer seg nevner den kinesiske siden Russland som et belte- og veiland, mens Moskva rett og slett holder seg til de tidligere formuleringene.
Dette kan endre seg med Putins besøk i oktober, og i så fall kan det være en historisk game changer for dynamikken i kinesisk-russisk partnerskap og for flyten av internasjonal politikk som helhet.
Indiske diplomater håper å produsere et felles dokument for å tapetsere over motsetningene, som ikke bare gjelder Ukraina, men også klimaendringer, gjeldsforpliktelsene til fremvoksende markeder, bærekraftsmålene, digital transformasjon, energi og matsikkerhet, og så videre. Konfrontasjonslinjen til det kollektive Vesten utgjør en stor hindring.
G20-utenriksministrene klarte ikke å vedta en felles erklæring og diskusjonene under press fra G7-landene, «forvillet seg inn i emosjonelle uttalelser», som Russlands utenriksminister Sergej Lavrov senere sa. Putin og Xi forventer trolig ingen gjennombruddsløsninger fra G20-toppmøtet.
Den store sannsynligheten er at det kommende Delhi-arrangementet denne helgen kan vise seg å bli den siste valsen i sitt slag mellom cowboyene i den vestlige verden og det stadig mer rastløse Globale sør. Gjenopplivingen av den antikoloniale kampen i Afrika er et stormvarsel. Det er åpenbart at Russland og Kina legger eggene sine i BRICS-kurven.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
