oss 100 kroner!
Ankara-Moskva-forholdet utfordrer vestlige forventninger: Her er en unik modell for samarbeid mellom regionale makter, bygget på gjensidige interesser, respekt og anerkjennelse av hvert land, uavhengig utenrikspolitikk og strategiske autonomi.
Det som gjør et maktforhold spennende i internasjonale relasjoner, er at det aldri er helt statisk, og dets delikate likevekt krever konstant pleie, balansehandlinger og finjustering. Tyrkisk-russiske forhold passer godt inn i dette paradigmet.
Den 10-måneders pausen i møter ansikt-til-ansikt mellom Russlands president Vladimir Putin og den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan frem til de møttes i Sotsji 4. september var unaturlig, gitt strømmen av viktige geopolitiske hendelser som har skjedd i mellomtiden.
Siden de to statsoverhodene sist møttes i Astana i oktober i fjor, har Moskva tatt overtaket på slagmarkene i Ukraina. Den såkalte kornavtalen som involverer Russland og Ukraina ble meglet frem av Ankara i FN-regi og gikk sin gang. Sikkerheten i Svartehavsregionen nådde et nytt kritisk nivå ettersom den anglo-amerikanske besettelse når det gjelder Krim økte. Og fremfor alt sikret Erdogan seg en ny periode som president, noe som setter ham i posisjon til å snu Tyrkias finansielle og økonomiske krise.
Grunnlaget for Russlands forhold til Tyrkia
Midt i kjøret etter valgseieren gjorde Erdogan visse anstrengelser for å reparere gjerder med vesten, og signaliserte en vilje til å gå med på Sveriges innlemmelse i NATO og viste solidaritet med Ukraina. I et par trekk som kan opprøre Moskva alvorlig løslot Ankara bevisst Azov-kommandører som ble tatt til fange av Russland i Mariupol i fjor og kunngjorde en intensjon om å produsere våpen sammen med Ukraina.
Ikke desto mindre reagerte Moskva forsiktig. Kreml hadde råd til å ta seg tid siden dette også er et asymmetrisk forhold der Russland har overtaket. Moskva kunne fornemme at Erdogan egentlig ikke «dreide» mot vest, men snarere viste interesse for å forbedre vestlige bånd som hadde surnet de siste årene – og resultatet er langt fra sikkert.
I utgangspunktet er Russlands forhold til Tyrkia befestet av det varme personlige forholdet mellom Putin og Erdogan, og begge lederne er fullbyrdede realister med felles interesser og en iver etter å utfordre vestlig dominans i regional politikk. Moskva er bare altfor godt klar over at Tyrkias håp om medlemskap i Den europeiske union fortsatt er en fjern drøm.
«Kroppsspråket» på møtet i Sotsji bekreftet at det ikke er noen endring i det personlige forholdet mellom de to lederne. TV-opptak viste at de to mennene smilte og håndhilste ved Erdogans ankomst til Putins bolig, der den russiske presidenten foreslo at gjesten hans skulle ta en ferie i feriestedet ved Svartehavet.
En endring i korneksportavtale
I sine åpningsreplikker lettet Putin Erdogan ved å forsikre ham på forhånd om det russiske tilbudet om å opprette et globalt «energiknutepunkt» i Tyrkia ligger i kortene og vil bli virkeliggjort snart.
Prikken over i-en er imidlertid den foreslåtte avtalen som vil legge til rette for gratis eksport av korn fra Russland til seks afrikanske nasjoner ved hjelp av Tyrkia og Qatar. I Erdogans nærvær kunngjorde Putin:
«Vi er nær ved å fullføre avtaler med seks afrikanske stater, der vi har til hensikt å levere matvarer gratis og til og med utføre levering og logistikk gratis. Leveransene vil begynne i løpet av de neste ukene.»
Den politiske og geopolitiske resonansen til denne avgjørelsen i Afrika er rett og slett utenfor enhver målestokk – Russland tilbyr på den ene siden Wagner-gruppen som portvoktere, og på den andre siden matsikkerhet for kontinentet. I ett slag ble vestlig propaganda vraket, med litt hjelp fra Ankara.
Erdogan, på sin side, uttrykte tillit til at Russland «snart» ville blåse nytt liv i kornavtalen for Svartehavet, samtidig som han gjentok Putins holdning om at Vesten hadde forrådt sine avtaleforpliktelser med Russland. På samme måte distanserte han Ankara fra rivaliserende vestlige planer om å sende korn over Svartehavet – som nå blir en ikke-starter. Som han sa det:
«De alternative forslagene som ble satt på dagsorden kunne ikke tilby en bærekraftig, sikker og permanent modell basert på samarbeid mellom partene som Black Sea Initiative.»
Bemerkelsesverdig nok uttrykte Erdogan optimisme om at han fortsatt tror det snart kan bli funnet en løsning for å gjenopplive kornavtalen, inkludert å fylle de gjenværende hullene.
Den tyrkiske presidenten ble ledsaget i Sotsji av en stor delegasjon som inkluderte Tykias forsvars-, utenriks-, energi- og finansministre, samt sentralbanksjefen som møtte sin motpart separat for å videreføre forhandlinger om et betalingssystem i lokale valutaer. Noe Erdogan støttet offentlig da han sa:
«Jeg tror at bytte til lokale valutaer er ekstremt viktig i bilaterale relasjoner.»
Russlands respekt for Tyrkias suverenitet
Faktisk er handel lokomotivet for det russisk-tyrkiske forholdet, og registrerer en massiv økning på rundt 80 prosent til nå 62 milliarder dollar. Fem millioner russiske turister besøkte Tyrkia i år. Putin uttrykte tilfredshet med at han og Erdogan har økt forholdet til et «veldig godt, høyt nivå». Interessant nok trakk Putin frem byggingen av Akkuyu-atomkraftverket – Tyrkias første, bygget av russerne – som vil være fullt operativt neste år, da han beskrev Tyrkia som et nytt medlem av «den internasjonale atomklubben».
Dette er avmålte ord, uten tvil. Budskapet ut av Sotsji-samtalene er at forholdet mellom Russland og Tyrkia har modnet. Toppmøtet fulgte forrige ukes samtale mellom den tyrkiske utenriksministeren Hakan Fidan og hans russiske kollega Sergei Lavrov og forsvarsminister Sergei Shoigu i Moskva.
Senere, i nærvær av Fidan, snakket Lavrov lenge og med ekstraordinær tydelighet om Russlands politikk overfor Tyrkia. Det karakteristiske ligger i Russlands dype forståelse av Tyrkias uavhengige utenrikspolitikk, «som er rettet mot sine egne nasjonale interesser,» og som motstår vestlig press.
Lavrov sa at Tyrkias «konstruktive og rettferdige samhandling» med Russland ikke bare er gjensidig økonomisk fordelaktig, men også styrker «det suverene grunnlaget» for Tyrkias utenrikspolitikk. Lavrov uttrykte håp om at Tyrkia «vil fortsette å bevare denne gjensidigheten til tross for press fra USA og dets allierte som forsøker å sette alle opp mot den russiske føderasjonen,» og konkluderte:
«Effektiviteten av vår politiske dialog og økonomiske samarbeid vil fortsette å avhenge av gjensidig vilje til å vurdere hverandres bekymringer og interesser og søke å balansere dem. Våre tyrkiske partnere har den nødvendige strategiske visjonen. Vi vil fortsette å følge tilnærminger basert på gjensidig respekt og balanse mellom interesser.»
Et likeverdig og utviklende partnerskap
Lavrov snakket tydeligvis med stor overveielse og hensikt. Det som kommer frem er at selv om NATO-medlem Tyrkia ennå ikke har søkt medlemskap i det utvidede BRICS eller Shanghai Cooperation Organization (SCO) – i motsetning til Iran, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Egypt – legger Russland likevel avgjørende vekt på Tyrkia og landets strategiske autonomi, noe som både er en game changer i den regionale politikken og en trendsetter.
Hans bemerkninger viser nytteløsheten i å vurdere maktforhold i form av hierarki. Ikke en eneste gang hevdet Lavrov noen ideologisk tilknytning til Tyrkia. Snarere er Tyrkias robuste uavhengighet fra USAs hegemoni under Erdogans ledelse det som betyr mest for Russland. Kvalifiserer det som et strategisk partnerskap? Juryen er fortsatt ute.
Russisk-tyrkiske relasjoner er forankret i gjensidig interesse og gjensidig respekt, der forskjeller dukker opp nå og da, men begge sørger for å hindre dem fra å utvikle seg til tvister. Det var Putins tur til å reise til Tyrkia, men i stedet kom Erdogan på besøk. Det er ingen junior eller senior partner i deres likeverdige forhold.
Forholdet til Tyrkia har utviklet seg til en interessant vektor for russisk utenrikspolitikk, som selvfølgelig er i samsvar med landets visjon om multipolaritet. Det kan også gi en ny modell for Russlands forhold til andre vestorienterte regionale makter, gitt de rådende geopolitiske usikkerhetene. Som Lavrov uttalte nylig, er Russland villig til å samarbeide med ethvert land som verdsetter sin uavhengighet.
Denne artikkelen ble publisert i The Cradle:
