oss 100 kroner!
Utenriksminister Dmytro Kuleba er i Paris for å motarbeide Russlands innflytelse på land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, skriver Financial Times.
Kuleba var i Paris som æresgjest på et årlig møte med franske ambassadører arrangert av president Emmanuel Macron, som har forsøkt å spille en formidlende rolle i å hjelpe Ukraina på den internasjonale scenen. Kuleba og Macron skulle møtes tirsdag kveld.
At Ukraina prøver seg med diplomati, er nå en ting. Men når de ber akkurat Frankrike om å gå i forbønn for seg akkurat i Afrika, viser de at de ikke har forstått Afrika heller.
Det er riktig at Russland er populært i Afrika. Ledere fra over 50 afrikanske land deltok i den stor konferansen om forholdet mellom Afrika i Sankt Petersburg nylig. Der ble det inngått viktige økonomiske avtaler og diskutert hvordan forholdet mellom Afrika og Russland kan utvikles videre.
Vi har også sett det fra gatene i Nigers hovedstad Niamey der demonstrantene vifter med russiske flagg.
Når Russland er så populært i Afrika kommer det av at landet blir oppfattet som det motsatte av Frankrike. Frankrikes plyndring av Afrika gjennom mange tiår også etter den formelle frigjøringa av koloniene gjør millioner av afrikanere fullstendig rasende.
Den indiske diplomatene M. K. Bhadrakumar skriver:
Kuppet i Niger har vært et ydmykende tilbakeslag også for Frankrike, og et forferdelig drama for president Emmanuel Macron personlig da han mistet sin beste støttespiller i Afrika for Frankrikes nykoloniale politikk. Macron egget ECOWAS til å invadere Niger og redde Bazoum. Han forsto ikke de dype understrømningene bak kuppet og gamblet om at Nigers militære ville splittes. Hans overreaksjon slo tilbake mot ham da kupplederne over natten opphevet militærpaktene med Frankrike. Og den latente fiendskapen mot Frankrike økte, og tvang Macron til å avgi ledelsen til Washington.
Ikke bare Frankrike, men vestlige makter i det hele tatt forstår ikke at det afrikanske folket har et sterkt politisert tankesett, takket være de voldelige, bitre nasjonale frigjøringskrigene. Ikke overraskende har Afrika vært raske med å tilpasse seg rommet som åpner seg for dem i den multipolare settingen for å forhandle med de tidligere koloniherrene.
Arven fra Françafrique
Françafrique har vært kjent for sine utbyttingsmekanismer som er designet for å tjene på afrikanske ressurser, ved å bruke press, kapital og ofte direkte makt for å opprettholde kontrollen over Frankrikes tidligere imperium. Som et resultat av dette fortsetter mange afrikanske stater, inkludert Niger, å være holdt nede i djup fattigdom og underutvikling.
Burkina Fasos karismatiske ledere Ibrahim Traore talte nylig på toppmøtet mellom Russland og Afrika i St. Petersburg og fordømte det faktum at Afrika er ressursrikt, men at folk er fattige, og kritiserte afrikanske ledere som søker bistand fra vest, som de er avhengige av samtidig som de holdes nede i fattigdom. Han beskrev også det som blir pålagt Afrika som en form for slaveri, og uttalte:
«Når det gjelder det som skjer Burkina Faso i dag, har vi i mer enn åtte år blitt konfrontert med den mest barbariske, den mest voldelige formen for imperialistisk nykolonialisme. Slaveriet fortsetter å påtvinge oss seg selv. Våre forgjengere lærte oss én ting: en slave som ikke kan påta seg sitt eget opprør, fortjener ikke å bli syns synd.Vi synes ikke synd på oss selv, vi ber ingen om å synes synd på oss.»
Russland er ikke minst populær i Afrika fordi afrikanerne oppfatter at Russland står for det motsatte av det forhatte Frankrike.
Så skal altså Ukraina be akkurat Frankrike om å motvirke Russland. Vi forestiller oss at det er et valg man morer seg over i Kreml.
Den fotomontasjen som illustrerer denne artikkelen er en pastisj over Ilya Repins berømte maleri Ivan den grusomme og hans sønn Ivan som viser den aldrende tsaren holde rundt sin døende sønn som han nettopp hadde gitt et drepende slag mot hodet:
