oss 100 kroner!
Kuppet i den vestafrikanske staten Niger 26. juli og toppmøtet mellom Russland og Afrika dagen etter i St. Petersburg utspiller seg på bakgrunn av multipolaritet i verdensordenen. Tilsynelatende er det uavhengige hendelser, men de fanger likevel tidsånden til vår transformative æra.
Av M. K. Bhadrakumar.
For det første, det store bildet – Afrika-toppmøtet arrangert av Russland 27.-28. juli utgjør en stor utfordring for Vesten, som instinktivt forsøkte å bagatellisere begivenheten etter å ha mislykkes i sin lobbying mot suverene afrikanske nasjoner som møtte den russiske ledelsen. 49 afrikanske land sendte sine delegasjoner til St. Petersburg, med sytten statsoverhoder som personlig reiste til Russland for å diskutere politiske, humanitære og økonomiske spørsmål. For vertslandet, som er midt i en krig, var dette en bemerkelsesverdig diplomatisk suksess.
Toppmøtet var i hovedsak en politisk begivenhet. Dens ledemotiv var sammenstillingen av Russlands langvarige støtte til afrikanere som motarbeidet imperialismen og den vestlige nykolonialismens rovdrift. Dette fungerer strålende for Russland i dag, som ikke har noen kolonihistorie med utbytting og plyndring av Afrika.
Nå og da ramler fortsatt skjeletter fra kolonitiden ut av det vestlige skapet, som dateres tilbake til den afrikanske slavehandelen vestmaktene aldri har beklaget, og da utnytter Russland den sovjetiske arven om å være på «riktig side av historien» – til og med gjenopplive det fulle navnet til Patrice Lumumba Peoples’ Friendship University of Russia i Moskva.
Likevel var det ikke bare politikk. Toppmøtets drøftelser om partnerskap mellom Russland og Afrika som hjelper kontinentet med å oppnå «matsuverenitet», alternativer til kornavtalen, nye logistikkkorridorer for russisk mat og gjødsel; forbedring av handel, økonomisk, kulturelt, utdanningsmessig, vitenskapelig og sikkerhetssamarbeid; Afrika som potensielt slutter seg til den internasjonale nord-sør-transportkorridoren; Russlands deltakelse i afrikanske infrastrukturprosjekter; Handlingsplan for Russland-Afrika-partnerskapsforum til 2026 – disse vitner om det kvantifiserbare resultatet.
Inn på scenen kommer Niger. Den siste utviklingen i Niger understreker ledemotivet til toppmøtet mellom Russland og Afrika. Russlands prognose for den afrikanske krisen er rettferdiggjort – vestlig imperialismes fortsatte herjinger. Dette fremgår av rapportene om russiske flagg som ble sett under demonstrasjoner i Niamey, Nigers hovedstad.
Opprørerne som tok makten somlet ikke med å skrinlegge Nigers militærtekniske samarbeidsavtaler med Frankrike. Dette har blitt fulgt opp med kravet om at Frankrike trekker troppene sine ut innen 30 dager. Frankrike har på sin side talt «fast og resolutt» til fordel for utenlandsk militær intervensjon «for å undertrykke kuppforsøket». Franske myndigheter gjorde det klart at de ikke har noen plan om å trekke tilbake sin væpnede kontingent på 1500 militære som er i Niger «på forespørsel fra de legitime myndighetene i landet på grunnlag av signerte avtaler.»
Frankrikes holdning kommer ikke som noen overraskelse – Paris ønsker ikke å miste sin posisjon i Sahel-regionen og de billige ressurskildene, spesielt uran. Men Frankrike feilberegnet at kuppet ikke nøt støtte fra det nigerske militæret eller hadde noen sosial base, og alt som var nødvendig for å rulle det tilbake ville være en begrenset maktdemonstrasjon som ville tvinge elitens presidentgarde til å starte direkte forhandlinger med Frankrike.
Frankrike og USA koordinerer sine handlinger med Det økonomiske fellesskapet for vestafrikanske stater [ECOWAS]. ECOWAS gjorde først litt sabelrasling, men har tonet det ned. Fristen for intervensjon har gått ut. ECOWAS har rett og slett ikke en mekanisme for rask samling av tropper og koordinering av fiendtligheter, og kraftsenteret Nigeria har hendene fulle med å takle intern sikkerhet. Den nigerske opinionen er på vakt mot et tilbakeslag — Niger er et stort land og har en 1500 kilometer lang porøs grense til Nigeria. En uuttalt sannhet er at Nigeria neppe er interessert i å øke den franske militære tilstedeværelsen i Niger eller å være på samme side med Frankrike, som er ekstremt upopulært i hele Sahel.
Alle overraskelsers mor er at militærkuppet nyter en bølge av folkelig støtte. Under omstendighetene er det stor sannsynlighet for at de franske troppene kan bli tvunget til å forlate Niger, dens tidligere koloni. Niger er et offer for nykolonial utnyttelse. Under dekke av å bekjempe terrorisme, som ironisk nok er en ringvirkning fra NATO-intervensjonen i Libya i 2011 ledet av ingen ringere enn Frankrike inn i Sahel-regionen, utnyttet Frankrike hensynsløst Nigers mineralressurser.
En kjent nigeriansk poet og litteraturkritiker som Niyi Osundare skrev i forrige uke:
»Undersøk årsaken, forløpet og symptomene på den nåværende gjenoppblomstringen av militærkupp i Vest-Afrika. Finn en kur for denne pandemien. Enda viktigere, finne en kur for pesten av politiske og sosioøkonomiske urettferdigheter som er ansvarlige for uunngåeligheten av at den gjentar seg. Husk det nåværende brutale anarkiet i Libya og de utallige konsekvensene av destabiliseringen av det en gang blomstrende landet for den vestafrikanske regionen.»
Den eneste regionale staten som har råd til effektiv militær intervensjon i Niger er Algerie. Men Algerie har verken erfaring med å gjennomføre slike operasjoner på regional skala eller har noen intensjon om å avvike fra sin konsekvente politikk om ikke-innblanding i den interne politikken til et suverent land. Algerie har advart mot enhver ekstern militær intervensjon i Niger. »Det å skryte av militær intervensjon i Niger er en direkte trussel mot Algerie, og vi avviser det fullstendig og kategorisk… Problemer bør løses på fredelig vis,» sa den algeriske presidenten Abdelmadjid Tebboune.
I kjernen, uten tvil, innsnevres kuppet i republikken Niger til en kamp mellom innbyggerne i landet og kolonimaktene. Den økende trenden med multipolaritet i verdensordenen oppmuntrer afrikanske nasjoner til å riste av seg nykolonialismen. Dette er én ting. På den annen side blir stormaktene tvunget til å forhandle fremfor å diktere.
Interessant nok har Washington vært relativt behersket. President Bidens støtte til »verdier» klang hult med diktatet om »regelbasert orden» – selv om USA angivelig har 3 militærbaser i Niger. I multipolare omgivelser får afrikanske nasjoner plass til å forhandle. Russlands proaktive holdning vil stimulere denne prosessen. Kina har også økonomiske interesser i Niger.
Spesielt har kupplederen Abdurahman Tchiani registrert at «franskmennene ikke har noen objektive grunner til å forlate Niger,» som signaliserer at et rettferdig og rettferdig forhold er mulig. Russland har opptrådt forsiktig og har sagt at nøkkeloppgaven for øyeblikket er «å forhindre ytterligere forringelse av situasjonen i landet.» Utenriksdepartementets talsperson Maria Zakharova sa: »Vi anser det som en presserende oppgave å organisere en nasjonal dialog for å gjenopprette sivil fred, sikre lov og orden … vi tror at trusselen om bruk av makt mot en suveren stat ikke vil bidra til å dempe spenninger og løse situasjonen i landet» .
Det er klart at Niamey ikke vil gi etter for press fra utenforstående. «Nigers væpnede styrker og alle våre forsvars- og sikkerhetsstyrker, støttet av den usvikelige støtten fra vårt folk, er klare til å forsvare integriteten til vårt territorium,» sa en juntarepresentant i en uttalelse. En delegasjon fra Niamey dro til Mali og ba om russisk-tilknyttede Wagner-krigere til å bli med i kampen i tilfelle en vestlig-støttet intervensjon.
En snarlig løsning på krisen i Niger er ikke å forvente. Niger er en nøkkelstat i kampen mot det jihadistiske nettverket og er knyttet strategisk og strukturelt til nabolandet Mali. Og situasjonen i Sahel-regionen eskalerer. Dette har dype implikasjoner for krisen i Vest-Afrika som helhet.
Amerikansk eksepsjonalisme er ikke et universelt universalmiddel mot eksisterende skavanker. Pentagon hjalp til med å trene minst én av kupplederne i Niger – og de i Mali og Burkina Faso, som har lovet å komme til Nigers forsvar. Likevel, i en tale fra Niamey på mandag, beklaget den besøkende amerikanske visestatssekretæren Victoria Nuland at kupplederne nektet å la henne møte den avsatte presidenten Mohamed Bazoum og var lite mottakelige for amerikanske oppfordringer om å returnere landet til sivilt styre.
Nulands oppdrag hadde som mål å fraråde kupplederne fra å engasjere seg med Wagner-gruppen, men hun hadde liten suksess. Nuland fikk ikke en gang møte general Tchiani.
