oss 100 kroner!
Richard N. Haass, som i 20 år var president i USAs mektigste tenketank, sier at den alvorligste trusselen mot global sikkerhet er USA.
Haass er lite kjent i Norge, men i USA har han vært en mektig innsider i mer enn tjue år. Han var president i Council on Foreign Relationa, som vi har kalt det virkelige partiet for overklassen i USA.
I en artikkel i Washington Post i 1993 med tittelen Den herskende klassens journalister skrev tidligere seniorredaktør Richard Harwood at CFR er “the nearest thing we have to a ruling establishment in the United States”.
Blant medlemmene i CFR finner vi:
- De fleste av USAs presidenter og visepresidenter fra begge partier
- Nesten alle utenriksministre, forsvarsministre og finansministre i USA.
- Mange høytstående militære kommandanter i USA og NATO
- Nesten alle sikkerhetsrådgivere, CIA-direktørerFN-ambassadører, sjefer for The Federal Reserve, presidenter i Verdensbanken og direktører for National Economic Council
- De fleste innflytelsesrike medlemmer av kongresse, fra begge partier.
- Toppsjefer i mediaindustrien, toneangivende journalister og framtredende Hollywood-skuespillere.
- Framtredende akademikere, særlig innen økonomi, utenrikspolitikk, samfunnsvitenskap, historie og journalistikk.
- Toppsjefer for Wall Street-korporasjoner, politiske tenketanker, universiteter og NGOer.
- Sentrale medlemmer av 9/11-kommisjonen og Warren-kommisjonen.
«Den virkelige faren er oss»
Det er altså ingen ringere enn den nylig avgåtte lederen for denne organisasjonen som kommer med følgende utsagn når New York Times spør ham om hvem som er den største trusselen mot den globale sikkerheten akkurat nå:
«Det er oss!»
«Vår innenrikspolitiske situasjon er ikke bare en som andre ikke ønsker å etterligne,» sa han i et intervju i forkant av sin siste dag i Council on Foreign Relations. «Men jeg tror også at det har introdusert en grad av uforutsigbarhet og mangel på pålitelighet som er veldig giftig. For USAs evne til å fungere vellykket i verden, mener jeg, det gjør det veldig vanskelig for vennene våre å stole på oss.»
«Når jeg drar omkring og snakker om dette emnet, vet folk at det er noe galt med amerikansk demokrati,» sa han. «De vet at det er gått av sporet. Og vi er kanskje ikke nødvendigvis enige om hvordan vi skal fikse det. Men det er en reell åpenhet i samtalen.»
Erkjennelsen av et imperium i oppløsning
Uttalelsene til Haass forteller at det helt inn i de innerste sirklene i USAs maktapparat, langt ned i djupstaten, finnes en gryende erkjennelse av den en gang så allmektige supermakta råtner fra innsida. USA minner mer og mer om Vestromerrikets siste dager, bare på speed. Det sammenbruddet, den moralske oppløsninga, dekadansen, sammenbrudd i industri, utdanning, infrastruktur og næringsliv som det tok Romerriket hundre år å foreta, klarer USA nå på et tiår.
Det er snart bare den tidligere venstresida i Europa som har noen tro på USA. Alle andre ser at huset brenner og at det gjelder å komme seg ut.
Og da passer det å sitere en klassiker:
Buddhas lignelse om det brennende huset
Av Bertolt Brecht
Gothama Buddha forkynte
læren om Begjærets Hjul, som vi er
bundet til,
og påbød
at alle begjær måtte ta slutt, og at vi så
uten ønsker skulle gå opp i Intet,
som han kalte Nirvana.
Da spurte en dag en av hans disipler:
Hva er dette Intet, Mester? Vi så gjerne
at alle begjær tok slutt, som du påbød,
men si oss
om dette Intet, som vi da skal gå opp i,
ligner det å være ett med alt som er skapt
som når man ligger i vannet midt på dagen
med lett kropp,
uten tanker nesten, dovner seg i vann
eller sovner
og knapt vet hvor langt teppet rekker,
men synker hurtig – om dette Intet altså
er et muntert. et godt Intet, eller om dette
Intet ganske enkelt er intet, kaldt, tomt
og betydningsløst.
Lenge var Buddha taus, så sa han
likegyldig:
Det fins ikke noe svar på ditt spørsmål.
Men om kvelden da de hadde gått,
satt buddhaen ennå under brødtreet
og fortalte da de andre,
de som ikke hadde spurt, denne lignelsen:
Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset.
Jeg ropte i døren
at taket sto i brann og oppfordret dem
altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.
Sannelig,
venner,
den som ikke kjenner marken brenne
under føttene
slik at han drar hvor som helst heller enn
å bli her,
ham har jeg intet å fortelle. Slik talte
Gothama Buddha.
Men selv vi. som ikke lenger øver oss
i tålmodighet,
men i utålmodighet, og setter fram
forskjellige forslag
av jordisk art, og forkynner for menneskene
at de skal kaste av seg sine menneskelige
plageånder,
mener at de som ser kapitalismens bomber
over verden
og likevel kommer med lange spørsmål
om hvordan vi tenker oss at det skal gå
med deres sparebøsser og søndagsbukser
etter en omvelting, dem
har vi ikke stort å fortelle.
