oss 100 kroner!
I en lengre artikkel i New York Times 12. juli, skrevet av journalisten Alex W. Palmer, ble omfanget av teknologikrigen USA fører mot Kina avslørt. Artikkelen fortalte også at Biden administrasjonen lyver om hva de holder på med.
BIS (Bureau of Industry and Security) som er en del av handelsdepartementet skrev i oktober 2022 i et dokument hvordan de skulle kontrollere databrikker som gikk til eksport. A.W. Palmer viser til at i denne artikkelen fra BIS på 139 sider kommer det fram at en gjennomgående grunn til denne kontrollen er en erklæring om økonomisk krig mot Kina.
Han skriver også at denne krigen nå er i ferd med å intensiveres, og at det er forventet at USA om kort tid vil kutte i investeringer de har innafor kinesiske høyteknologi.
Den offisielle begrunnelsen for denne eksportkontrollen er at de er skal dempe kinesisk militær utvikling. Finansminister Janet Yellen hevdet under sitt besøk i Kina at disse kontrollene var målrettet inn mot dette og ikke rettet mot annen teknologiutvikling.
World Socialist Web Site skreiv om dette 11. oktober 2022.
12. juli skriver journalist A.W. Palmer dette i New York Times.
«Med eksportkontrollene fra 7. oktober kunngjorde den amerikanske regjeringen sin intensjon om å lamme Kinas evne til å produsere, eller til og med kjøpe, de høyeste nivå av chipsett. Logikken i tiltaket var klart stadfestet: Avanserte databrikker, og de superdatamaskiner og den kunstige intelligensen (AI) de opererer, muliggjør produksjonen av nye våpen og overvåkingsapparater. I deres rekkevidde og betydning kunne tiltakene imidlertid knapt ha vært mer vidtrekkende, der de tar sikte på et mål som er langt breiere anlagt enn den kinesiske sikkerhetsstaten.
«Nøkkelen her er å forstå at USA ønsket å innvirke på Kinas AI-industri,» sier Gregory C. Allen, direktør for Wadhwani Center for AI and Advanced Technologies ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington. «Halvledergreiene er virkemidlet for dette formålet.›»
Palmer skriver videre at kontrollene «i all hovedsak bestreber seg for å utrydde, grunnlaget og forgreininger, alt av Kinas økosystem for avansert teknologi og at ifølge G.C. Allen var kontrollene ikke bare innrettet for å forhindre videre framskritt, men «vi skal aktivt reversere deres nåværende state of the art.»
Palmer skriver også at C. J. Muse, en senioranalytiker for halvlederteknologi ved Evercore ISO hadde uttalt i en kommentar «Hadde du fortalt meg om disse reglene for fem år siden, da ville jeg ha fortalt deg at dette er en krigshandling – da måtte vi vært i krig.»
Utviklingen på dette området hadde antakelig ikke vært mulig uten et internasjonalt samarbeid og Palmer skriver videre at denne chipproduksjonen, utført i det som er kjent som fabs, er «den mest komplekse produksjonen noen gang oppnådd og har kun blitt muliggjort av en høyt utviklet internasjonal arbeidsdeling.»
Han viser til hva Chris Miller, forfatteren av ei bok med tittelen Chip War, sa til Palmer: «Det er vanskelig å forestille seg hvordan man kunne oppnådd dette uten tilgangen til de smarteste hodene i verden, der de alle jobber sammen.»
Det som var en utfordring, var sjølsagt at det også var andre land med i dette samarbeidet og denne amerikanske teknologikrigen kunne ikke utføres med tiltak utført ene og aleine av USA.
Sjøl om USA hadde hånd om viktige deler av produksjonen var Nederland, Japan og Taiwan med og de kontrollerte andre områder, og hadde de fortsatt å selge sine produkter til Kina ville det amerikanske forbudet vært nytteløst.
Når så Biden-administrasjonens i januar fikk sikret at Japan og Nederland innførte tilsvarende kontroller som de som var vedtatt i USA, utpekte USA seg til å bli den høyteknologiske utviklingens internasjonale politimann.
I denne globale produksjonsprosessen spiller Taiwan og deres Taiwan Semiconductor Manufacturing Company en sentral rolle, som den største chipsprodusenten, og spesielt for de mest avanserte databrikkene. Dette understreker hvorfor Taiwan har blitt så sentralt i de tilspissende spenningene mellom USA og Kina, der USA i tiltakende grad forflytter seg i retning av å anerkjenne Taiwan som et eget land, og ikke en del av Kina.
Denne teknologikrigen startet under Trump-administrasjonen da den i 2019 innførte databrikkeforbud mot den kinesiske teknologigiganten Huawei. Disse forbudene hadde en ødeleggende innvirkning. Huawei var i 2020 verdens største på salg av smarttelefoner, i tillegg til å levere essensielle komponenter til verdens telekommunikasjonssystemer. Selskapet hadde 18 prosent av markedsandelen for smarttelefoner, og slo både Apple og Samsung. Selskapets inntekter i 2021 falt med nesten en tredjedel, og innen 2022 hadde markedsandelen falt til bare 2 prosent.
Erfaringen med Huawei åpnet for mulighetene til å intensivere tech-krigen da Trump-administrasjonen i 2020 underla Huawei en lov om eksportkontroll, regelen om direkte utenlandske produkter, som artikkelen beskriver som en «vidtrekkende påstand om ekstraterritorial makt».
Dette betydde at dersom et produkt inneholdt amerikansk teknologi eller programvare, selv om det ble laget utenfor USA og aldri kom inn i landet, og ikke inneholdt noen USA-produserte komponenter i sin endelige form, kunne produktet like fullt betraktes som en amerikansk vare.
Videre skriver Palmer: Ifølge Kevin Wolf, en tidligere embetsfunksjonær ved BIS: «Den regelen gjorde alle halvledere på planeten til gjenstand for amerikansk lov, fordi hvert brikkestøperi på planeten anvender amerikanske verktøy, i det minste delvis. Dersom du i din fab har ett amerikansk verktøy og 100 ikke-amerikanske verktøy, det «forurenser likevel ethver silisium-wafer som forflytter seg langs produksjonslinja.»
«Det som begynte med Huawei har under Biden-administrasjonen blitt utvidet. Med Gregory Allens formulering, fra tankesmia CSIS: «Trump-administrasjonen gikk etter selskaper. Biden-administrasjonen går etter industrier.»
Det kan faktisk sies at den går etter hele Kinas økonomi.
Bemerkninger fra Emily Kilcrease, en tidligere offisiell embetsrepresentant for amerikansk handel, nå ved Center for a New American Security, som er referert i NYT-artikkelen, gjør det klart at hele den kinesiske økonomien er målet.
«Vi sa; det er sentrale tech-områder Kina ikke burde avansere videre i. Og tilfeldigvis er det de områdene som vil bli pådrivere for framtidig økonomisk vekst og utvikling,» var henne kommentar.
