oss 100 kroner!
Tale av Christer Lundgren på et møte i Stockholm 27. juli 2023.
I dag, sammen med våre koreanske venner, feirer vi 70-årsjubileet for seieren i den store krigen til forsvar av moderlandet, det vil si dagen da USA, etter tre år med brutal krigføring i Korea, ble tvunget til å signere en våpenhvileavtale, en avtale der de lovet å videreforhandle tilbaketrekning av alle utenlandske tropper fra Korea.
Koreakrigen 1950-53 var USAs første forsøk etter andre verdenskrig på å stoppe den antikoloniale, antiimperialistiske kampen til folkene i Asia, for å knuse den unge demokratiske folkerepublikken Korea og underlegge hele Koreahalvøya for å gå videre og «gjenvinne» herredømmet over Kina, som de følte at de hadde «tapt» da Folkerepublikken Kina ble dannet i 1949, og fortsette å underlegge andre land i Asia. Senere ble de også stoppet, som vi husker, i Vietnam og Laos og Kambodsja.
På begynnelsen av 1950-tallet syntes USA-imperialisme og dens allierte å være verdens desidert sterkeste militærmakt, men de ble presset tilbake av den koreanske folkehæren støttet av kinesiske enheter.
I denne sammenhengen vil jeg kommentere tre forhold av betydning som det er en del usikkerhet om:
1. Hvem startet Koreakrigen?
2. Hvilken rolle spilte den amerikanske atomtrusselen?
3. Hvor kommer trusselen om krig fra i Korea i dag?
Spørsmål 1. Hvem startet Korea-krigen?
Vestlig historieskriving, USA-imperialistenes forfalskede virkelighetsfortelling, forteller oss at krigen begynte 25. juni 1950, da nordkoreanske kampenheter uprovosert krysset «grensen», angrep «nabolandet» Sør-Korea og raskt rykket sørover.
Det er allerede en rekke påstander som må avklares.
For det første var Korea i over tusen år ETT land, som var midlertidig delt inn i to okkupasjonssoner av seiermaktene under andre verdenskrig, USA og Sovjetunionen. Det var dermed ingen statsgrense mellom Nord- og Sør-Korea. Korea-kjenneren Bruce Cumings sier det slik:
«Uansett hva som skjedde på eller før 25. juni, var det umiddelbart klart at denne krigen var et spørsmål om ‘koreanere som invaderte Korea’; det var ikke aggresjon på tvers av allment aksepterte internasjonale grenselinjer. Det var heller ikke punktet der den sivile konflikten begynte. Det ideologisk dynamittladede spørsmålet ‘Hvem startet Koreakrigen?’ er feil spørsmål.»
For det andre var den koreanske folkehærens massive fremmarsj sørover et svar på et sørkoreansk angrep på Ongjin-halvøya, tilsynelatende et forsøk på å erobre byen Haeju. Lignende angrep hadde blitt utført gjentatte ganger hvert år siden 1947. Denne gangen svarte nord på det sørkoreanske angrepet med en bred motoffensiv. Motoffensiven var forsvarlig forberedt både militært og politisk.
Det bør legges til at selv USAs intervensjon i krigen og dets handlinger i FN ser ut til å ha vært godt forberedt.
Krigsutbruddet kom altså ikke uventet, det ble provosert.
For det tredje, og viktigst av alt, var dette krigsutbruddet, som Bruce Cumings bemerket, ikke tiden da konflikten begynte. Den tiden kan spesifiseres ganske nøyaktig. Det var 7. september 1945, mer enn tre uker etter frigjøringen av Korea, at de første amerikanske troppene landet i Inchon. Dagen etter ble 45 000 mann satt i land ved Pusan og gikk inn i Seoul 9. september uten å måtte avfyre et eneste skudd. Da var de japanske styrkene blitt avvæpnet eller omringet over hele Sør-Korea, bortsett fra i Seoul og noen få andre byer. Folkekomiteer hadde overtatt administrasjonen og deres ledere hadde begynt å organisere en selvstendig statsmakt. USA-tropper fortsatte deretter med å okkupere hele Korea sør for 38-bredden. De overtok det japanske kolonipolitiet og militærmakten, etablerte et okkupasjonsregime og oppløste Folkekomiteene.
USA bygget deretter en fiendtlig, antikommunistisk, fascistisk stat med en militærstyrke fokusert på å angripe og okkupere Nord-Korea – i hovedsak det samme som de har gjort i Ukraina det siste tiåret. Mønsteret gjentar seg selv.
Ellsbergs bok The Doomsday Machine er helt og holdent basert på USAs egne dokumenter og situasjonsbeskrivelser. Han ignorerer i stor grad USAs gjentatte atomtrusler og atomutpressing mot Korea, fra general MacArthurs planer om å lage en radioaktiv korridor med atombomber for å skille den koreanske halvøya fra fastlands-Kina, til innføringen av atomvåpen (granatkasteren Honest John og en 280 mm atomkanon) i Sør-Korea i 1958, selvfølgelig i strid med den da fem år gamle våpenhvileavtalen, og dessuten dobbeltspillet under Clinton og senere presidenter som førte til at Den demokratiske folkerepublikken Korea selv utviklet atomvåpen som en avskrekkende og frem til i dag, da USA etter 42 år slutter å restasjonere (ubåtbaserte) strategiske atomvåpen i Sør-Korea.
2. Hvilken rolle spilte den amerikanske atomtrusselen?
I boken Domedagsmaskinen – nylig utgitt på svensk – fremhever den amerikanske varsleren Daniel Ellsberg USAs planlegging for atomkrig og deres bruk av trusselen om å bruke atomvåpen som utpressing mot andre land for å få viljen sin. Det er opprivende lesning.
Ellsberg jobbet selv med den øverste militære ledelsen i USA for å utforme og utvikle den politikken, så han hadde tilgang til all informasjon og intervjuet et stort antall militære befal på høyt nivå. Under Vietnamkrigen reagerte han mot krigspolitikken og publiserte de såkalte Pentagon Papers. Han ble en «varsler», som viet en stor del av livet sitt til å avsløre og kritisere USAs krigspolitikk.
USA, som vi aldri bør glemme, er det eneste landet som slapp atombomber over hele byer. Hiroshima-dagen 6. august (med en uranbombe kalt Little Boy) og Nagasaki-dagen 9. august (med plutoniumbomben Fat Man) er over hele verden observert til minne om de hundretusenvis av ofrene – for det meste sivile japanske, men også mange koreanere.
Terrorbombing av sivilbefolkninger i stor skala var da allerede etablert praksis for USA. Tokyo og andre store japanske byer hadde allerede vært utsatt for brannbombing (det samme hadde Dresden i Tyskland).
På begynnelsen av 1960-tallet besto USAs strategiske planlegging av atombombing av alle større byer i både Sovjetunionen og Kina i en førsteslagsangrep. Der var ingen alternativ plan. Det var før man innså at konsekvensen ville bli en «atomvinter» som ville utslette det meste av livet på jorden.
Men Ellsbergs bok er helt og holdent basert på USAs egne dokumenter og situasjonsbeskrivelser. Han sier stort sett ikke noe om USAs stadig gjentatte kjernefysiske trusler og atomutpressing mot Korea, fra general MacArthurs planer om å bruke atombomber for å lage en radioaktiv korridor for å skille den koreanske halvøya fra fastlands-Kina, over dobbeltspillet under Clinton og senere presidenter som førte til at Den demokratiske folkerepublikken Korea selv utviklet atomvåpen som avskrekkende middel, og fortsatte frem til i dag.
Han tar direkte feil på ett sentralt punkt – som dreier seg om nettopp hendelsen vi er oppmerksomme på i dag, nemlig våpenhvileavtalen etter Koreakrigen. Han viser til Bob Haldemans beskrivelse av hvordan president Eisenhower «avsluttet krigen» ved å true med å slippe atombomber over Nord-Korea med mindre en våpenhvile umiddelbart ble undertegnet. «I løpet av noen få uker ba kineserne om en våpenhvile og Korea-krigen tok slutt», hevder han.
Så han får det til å se ut som om USA dikterte vilkårene og var ivrige etter å få slutt på krigen. Alle som leser avtalen – signert av USA, DPRK og Kina, men ikke av det sørkoreanske marionettregimet – kan være trygg på at dette ikke var tilfelle.
Så videre til spørsmål 3. Hvor kommer trusselen om krig i Korea fra i dag?
I dag er USAs verdenshegemoni alvorlig utfordret. Nye sentre for økonomisk makt vokser frem, noe USA ser på som uakseptabelt. Det globale sør reiser seg fra nykolonial underkastelse og søker former for mer likeverdig økonomisk samarbeid. USA-imperialismen møter hard motstand, militært, politisk og økonomisk. Det globale imperialistiske systemet blir rystet i sitt grunnlag.
De amerikanske imperialistene blir stadig mer desperate og stoler på deres antatte militære overlegenhet. De prøver å provosere frem uro overalt for å skape krig og kaos og dermed opprettholde sin dominans over hele verden.
I Øst-Asia prøver de å provosere Kina til krig om Taiwan.
Sammen med sine lydtropper i Sør-Korea gjennomfører de samtidig nesten konstante omfattende krigsøvelser mot Den demokratiske folkerepublikken Korea.
Det er øvelser i luften, til sjøs og på land.
Det er invasjonsøvelser, landingsøvelser, øvelser for å erobre hovedstaden Pyongyang og såkalte «halshuggingsøvelser» rettet mot landets ledere.
Dette er øvelser for atomangrep.
Dette er øvelser som klart strider mot FNs oppgave om å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Dette er med andre ord øvelser som FN bør kritisere og forhindre – men i stedet kritiseres DFRKs forsvarstiltak.
Det er viktig å skille mellom øvelser for offensiv krigføring og øvelser for forsvar. Den demokratiske folkerepublikken Korea er godt klar over risikoen som USAs fiendtlige politikk og vedvarende militære trusler utgjør. De utvikler et kraftig avskrekkende forsvar for å bevare freden og sikkerheten i landet. Høy forsvarsberedskap og effektiv avskrekkende bevæpning er hovedgarantien for fred, uavhengighet og velstand.
Folkets Korea er sterkere enn noen gang, en atommakt som ikke vil la seg kue eller skremme av USAs atomtrussel. Som en suveren stat ivaretar de sin rett til selvforsvar. For å beskytte deres suverenitet, verdighet og sikkerhet, og for å bevare regional fred og stabilitet, er de fast bestemt på å hindre de amerikanske imperialistene og deres vasalltropper fra å utløse en ny Koreakrig.
For dette fortjener de all støtte fra oss som står vakt for fred i verden.
