oss 100 kroner!
NATO-toppmøtet i Vilnius 11. – 12. juni viste seg å være et antiklimaks fordi det demonstrerte en økende splittelse mellom regimet i Kiev og vestmaktene. Det som skjer er mer en implosjon enn en russisk konspirasjon.
Av M. K. Bhadrakumar.
Uten tvil handler kunngjøringen fra den britiske forsvarsministeren Ben Wallace om at han vil forlate regjeringen og slutte i politikken om mye mer enn ham selv eller britisk politikk. Wallace hadde en spesiell rolle i Ukrainakrigen, som det eldste medlemmet av den britiske regjeringen på 52 år, en Sandhurst-utdannet soldat-politiker som er godt likt i NATO-etablissementet i Brussel og en innflytelsesrik søyle i Deep State i Storbritannia, og viktigst en britisk politiker som hadde nær kontakt med ledelsen i Kiev, og som kunne påvirke den europeiske krigen mer effektivt enn noen europeisk leder med unntak av Boris Johnson.
Wallace kom med kunngjøringen like etter NATOs toppmøte i Vilnius, hvor han rettet en del skarp kritikk mot Kiev-regimet, noe som sannsynligvis gjenspeilte en utbredt holdning blant de allierte. Selvfølgelig ble regimet i Kiev opprørt over hans uttalelser – og sannsynligvis også Downing Street 10 for å være så brutalt klare i en tid da nervene var på høykant siden NATOs signaler ikke var overbevisende nok for Zelensky. Zelensky hånet Wallace offentlig, og gjorde det enda pinlige for britene.
Wallaces avgang vil skape mange teorier, men etter min mening spilte president Joe Bidens veto mot hans kandidatur til stillingen som den neste generalsekretæren i NATO en betydelig rolle. Bidens avvisning må være vanskelig å tåle på et personlig nivå. Det er noe riktig i at Zelenskys nøkkelassistent Oleksiy Danilov reagerte på at Wallaces utbrudd i Vilnius viste et overskudd av «følelser».
Hvorfor var Biden så sterkt imot det britiske forslaget om å nominere Wallace som den neste NATO-sjefen? Tydeligvis så Storbritannia på NATOs generalsekretær som et sprang fremover i sitt «Global Britain»-prosjekt, ettersom det desperat klorer seg oppover stormaktspolitikkens islagte skråning. Og NATO-etablissementet var positive til det.
Skriften i små bokstaver er at under Wallace ville alliansesystemet helt sikkert ha tatt et stort sprang fremover i åpen militær intervensjon i Ukrainakrigen i en eller annen form – en prosess som Biden ville ha funnet det vanskelig å tilpasse til amerikanske interesser i stedet for Europas, slik han har hatt hell med så langt.
Vær ikke i tvil om at Bidens godkjenning av å utplassere amerikanske reserviststyrker i Europa er et eksempel på hvorfor Det hvite hus vil ønske å fortsette å utøve total kontroll over alliansesystemet i Europa på kort og mellomlang sikt mens svekkelsen av Russland og dets utkastelse fra sentrum av verdenspolitikken forblir en uløst sak.
Når det er sagt, burde Wallace ikke ha noen stor uenighet med USAs krigsstrategi i Ukraina, eller for den saks skyld, med Washingtons strategi for inneslutning av Russland etter den kalde krigen. Wallaces avgang burde heller ikke gjøre noen forskjell for krigens fremtidige bane.
Faktisk hevdet det russiske utenriksdepartementets talsperson i dag at USA og Storbritannia til syvende og sist er ansvarlige for det siste terrorangrepet på Krimbroen. Men interessant nok unngikk Utenriksdepartementets uttalelse senere på dagen å rette noen anklagende pekefinger og sa bare: «Hvis etterforskningen finner at overflatedronene som angrep broen er av vestlig opprinnelse, og at vestlige land spilte en rolle i planlegging, sponsing og gjennomføring av denne operasjonen, vil det bekrefte deres medvirkning til Kiev-regimets terroraktivitet.»
Uttalelsen uttrykte håp om at «det internasjonale samfunnet og relevante multilaterale byråer vil sette foten ned og gi en skikkelig vurdering av enda en forbrytelse begått av ukrainske myndigheter».
Wallace var sikkerhetsminister i innenriksdepartementet til statsminister Theresa May under den eksplosive kontroversen angående attentatforsøket på eks-KGB-flyktningen og dobbeltagenten Sergei Skripal i Salisbury i 2017. Det var et avgjørende øyeblikk. Storbritannia har ennå ikke fremskaffet en fnugg av bevis for å underbygge påstanden om russisk medvirkning, men har i stedet i det stille dyttet kontroversen under teppet etter å ha sendt relasjonene mellom de to landene i et fritt fall fra som de aldri har kommet seg over, mens den politiske karrieren til Wallace fikk et stort løft.
Vil Wallaces avgang gjøre mye forskjell for Storbritannias engasjement i Ukraina-krigen? Svaret er nei. Utvilsomt var han neste etter Boris Johnson i sin forpliktelse til å påføre Russland et militært nederlag for å blodtappe landet. På hans vakt tok Storbritannia en hovedrolle i å gi Ukraina langdistansemissiler og satte et eksempel. Det er praktisk talt sikkert at SAS (britiske spesialstyrker, o.a.) spilte en nøkkelrolle i de fleste, om ikke alle, av Kievs angrep på russisk territorium. Wallace har vært en solid søyle i Deep State – og han kom nesten til 10 Downing Street.
Men på den annen side, i en potensiell kontinental krig, er den britiske hæren i dag en blek skygge av hva den en gang var – med et ubetydelig lager av 40 stridsvogner og en stående hær på 78.060 aktivt personell, 27.570 frivillige reserver og 4060 gurkhaer (soldater som er blitt rekruttert fra Nepal for å tjenestegjøre i den britiske hæren, o.a.). Sannsynligvis tynget det Wallace. Faktisk søkte Wallace å sette militærutgiftene på «krigsfot», med støtte fra ledende militære skikkelser og hauker innen den politiske eliten.
The Times rapporterte i februar at Wallace la press på «[finansminister] Jeremy Hunt for å få ham til å øke forsvarsbudsjettet med mellom £8 milliarder og £11 milliarder i løpet av de neste to årene for å unngå dype kutt i de væpnede styrkene. Wallace var tydelig da han uttalte at med krigen mot Russland, måtte militæret prioriteres for å møte «voksende» trusler.
I et intervju i februar med Sky News argumenterte han: «Kanskje en fredsdividende var en passende tanke rett etter den kalde krigen. Vi hadde enorme hærer i Europa. Den kalde krigen tok slutt, og det var riktig at skattebetalerne som hadde investert i forsvar, fikk en avkastning på det. Problemet er at det fortsatte og har fortsatt i mange tiår ettersom trusselen har økt. Og jeg har vært veldig åpen her om at trusselen har økt.»
I tilfelle vil imidlertid Storbritannias årlige forsvarsbudsjett være 5,8 milliarder pund høyere i kontanter ved slutten av den nåværende budsjettperioden (51,7 milliarder pund i 2024/25 sammenlignet med 45,9 milliarder pund i 2021/22). Justert for inflasjon forventes økningen i forsvarsutgiftene i denne perioden å være omtrent 1,1 milliarder pund.
Hvem kan si at Wallaces avgang ikke har noe med Ukrainakrigen å gjøre?
The Guardian bemerket at det «samme språket» som ble brukt av Wallace og USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i Vilnius «antyder en viss grad av koordinering og markerte en sjelden motstand mot Ukrainas gjentatte krav om militær og diplomatisk hjelp på et toppmøte som var designet for å trappe opp vestlig støtte til Kiev, men uten å tilby det en umiddelbar vei til NATO-medlemskap, som kan føre til en direkte vei til krig med Russland.»
Men den spennende delen er at selv om Wallace har sterke støttespillere i USA, var det ingen som grep inn for å fraråde ham å kaste inn håndkleet og forlate ringen.
