oss 100 kroner!
Krigen skaper enorme profittmuligheter.
For to uker siden samlet tusenvis av representanter fra bedrifter og myndigheter fra hele verden seg i London for å «støtte Ukrainas gjenreisning». Men var samlingen av alle de vestlige bedriftselitene på Ukraina Recovery Conference helt altruistisk? Det er tross alt enorme profittmuligheter som skapes av krigen.
I fjor outsourcet den ukrainske regjeringen i hovedsak hele «gjenoppbyggingsprosessen» etter krigen til BlackRock, verdens største kapitalforvaltningsfirma. De signerte en avtale om å «gi rådgivende støtte for utforming av et investeringsrammeverk, med et mål om å skape muligheter for både offentlige og private investorer til å delta i den framtidige gjenoppbyggingen og utviklingen av den ukrainske økonomien». I februar ble også JP Morgan hentet om bord.
De to bankene vil drive Ukraine Development Fund, som har som mål å øke private investeringer i prosjekter som potensielt er verdt hundrevis av milliarder dollar på tvers av sektorer inkludert teknologi, naturressurser, landbruk og helse. BlackRock og JP Morgan donerer sine tjenester, men, som Financial Times bemerket, «arbeidet vil gi dem et tidlig innsyn i mulige investeringer i landet». Mulighetene er betydelige, spesielt i landbrukssektoren: Ukraina er hjemsted for en fjerdedel av verdens chernozem («svart jord»), en usedvanlig fruktbar jord, og før krigen var det verdens fremste produsent av solsikkemel, olje og frø, og en av de største eksportørene av mais og hvete.
Fra visse perspektiver er krigen helt klart bra for næringslivet: faktisk, jo større ødeleggelse, jo større er mulighetene for gjenoppbygging. På Davos i år sa Larry Fink, administrerende direktør i BlackRock, at han håpet initiativet ville gjøre landet til et «fyrtårn for kapitalisme». David Solomon, administrerende direktør i Goldman Sachs, snakket også muntert om Ukrainas fremtid etter krigen. «Det er ingen tvil,» sa han, «at når du bygger opp igjen, vil det være gode økonomiske insentiver for reell avkastning og reelle investeringer.»
Etter å ha sett muligheter midt i tragedien, har 500 globale virksomheter fra 42 land allerede signert Ukraine Business Compact «for å hjelpe til med å realisere dets enorme potensiale» – eller sikre sin del av den ukrainske kaka. «De fleste står på sidelinjen i øyeblikket, gitt sikkerhetstrusselen,» rapporterte FT . «Men det er allerede selskaper som er på nippet til å rykke inn – spesielt i de industriene de regner som lavthengende frukt innen konstruksjon og materialer, landbruksforedling og logistikk.»
Opp gjennom årene, gjennom en rekke lignende hendelser, har vestlige regjeringer og bedriftsledere ikke lagt skjul på sin entusiasme for å bruke post-Maidan-regimet – og nå krigen – til å radikalt endre Ukrainas politiske økonomi. Agendaen: å åpne opp landet og gjøre det trygt for vestlig kapital ved å transformere det til en spesiell økonomisk sone. Denne nyliberale sjokkterapien bør etter deres syn inkludere «styrking av markedsøkonomien», «desentralisering, privatisering, reform av statseide foretak, jordreform, statsadministrasjonsreform» og «euro-atlantisk integrasjon», samt utbredt «deregulering» og nedskjæring av «utdatert arbeidslovgivning som fører til kompliserte ansettelses- og oppsigelsesprosesser, regulering av overtid osv.». Kort sagt, Washington-konsensus på steroider.
Dette programmet har uten tvil vært i gang siden midten av nittitallet, da Vesten brukte IMF-lån og betingelser for å pålegge Ukraina, akkurat som de gjorde med Russland, en serie radikale frimarkedsorienterte reformer som forkrøplet økonomien. Som den indiske økonomen Prabhat Patnaik har påpekt, spilte IMF en nøkkelrolle i å utløse krisa i 2014: Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, nektet å godta IMFs krav om at han skulle kutte lønningene, kutte sosiale utgifter og avslutte gassubsidier for å integrere seg med EU, og henvendte seg i stedet til Russland for en alternativ økonomisk avtale. Dette var bakteppet for de vestligstøttede Euromaidan-protestene og til slutt regimeskiftet i 2014.
Etter 2014 ble Vestens økonomiske agenda trappet opp nok en gang. Vestlige multinasjonale selskaper hadde lenge hatt øynene åpne for Ukrainas enorme landbruksrikdom, men et moratorium fra 2001 mot salg av land til utlendinger hadde alltid representert et hinder for uhemmet privatisering. Da regjeringer etter Maidan igjen henvendte seg til IMF for finansiering, ble bistand betinget av en rekke landreformer som til slutt ville tillate utenlandske selskaper å skaffe seg store deler av landets jordbruksland. I TV-serien fra 2015, Servant of the People – der Zelenskyy spilte den fiktive presidenten Goloborodko — ble de betingelsene som som ble krevd av IMF for et nytt lån, avvist og den vestlige delegasjonen ble utvist. Men i virkeligheten gikk det ganske annerledes. I 2020 ga Zelenskyy etter for IMFs krav og opphevet til slutt moratoriet.
«Agribusiness interesser og oligarker vil være de primære vinnerne ved en slik reform,» sa Olena Borodina fra det ukrainske bygdeutviklingsnettverket. «Dette vil bare ytterligere marginalisere småbønder og risikerer å skille dem fra deres mest verdifulle ressurs.» Men Verdensbanken kunne knapt holde sin begeistring tilbake, og jublet: «Dette er, uten overdrivelse, en historisk begivenhet.» Selv om den nye loven ikke er satt til å tre i kraft før neste år, har amerikanske og vesteuropeiske agrobedrifter allerede kjøpt opp millioner av hektar av Ukrainas jordbruksland – med 10 private selskaper som angivelig kontrollerer det meste.
Etter hvert som krigen har rast, har Vestens krav om «strukturelle reformer» i Ukraina bare blitt intensivert. I midten av 2022 publiserte Center for Economic Policy Research (CEPR), en innflytelsesrik amerikansk tenketank, en rapport, Macroeconomic Policies for Wartime Ukraine , som hevdet at Ukrainas mål burde være «å forfølge omfattende radikal deregulering av økonomisk aktivitet». Enda mer urovekkende, ifølge Oakland Institute Economic Observatory, blir vestlig økonomisk bistand «brukt som en innflytelse av finansinstitusjonene for å drive gjenoppbygging etter krigen mot ytterligere privatiserings- og liberaliseringsreformer». Den europeiske union gjorde det for eksempel klart at unionens beslutning om å stanse rentebetalinger på Ukrainas lån bare ville bli aktivert dersom de «politiske forutsetninger» med hensyn til arbeidsreformer, for eksempel, og privatisering av statlige eiendeler ble overholdt.
Det kom derfor ikke som noen overraskelse da den ukrainske regjeringen i fjor vedtok krigstidslovgivning for å sterkt begrense fagforeningenes mulighet til å representere medlemmene sine. Den ga arbeidsgivere rett til ensidig å suspendere kollektive avtaler og fritok faktisk de aller fleste ansatte fra ukrainsk arbeidslov – et dramatisk tilbakeslag for arbeidere, men en velsignelse for global kapital. Vestlige regjeringer har i det stille samtykket til reformene og faktisk lekket dokumenter fra 2021 indikerer at Storbritannia, via sin utviklingshjelpsavdeling, UK Aid, og sin ambassade i Kiev, finansierte konsulenter for å hjelpe den ukrainske regjeringen med å selge arbeidsmarkedsreformer til folket.
Ettersom den ukrainske regjeringen har forenklet og framskyndet privatiseringen av statseide foretak, ser det ut til at Zelenskyy har gjort sitt ytterste for på samme måte å uttrykke landets «åpenhet» overfor vestlig kapital. I september i fjor åpnet han virtuelt New York Stock Exchange, og ringte symbolsk på klokken via videostrømming. Han brukte anledningen til å presentere «Advantage Ukraine», regjeringens nye investeringsinitiativ (som er avhengig av et annet britisk firma, WPP, for sin markedsføringsside). Zelenskyy sa at landet hans var «åpent for forretninger» – det vil si for utenlandske selskaper å komme og utnytte ressursene og billig arbeidskraft. «Jeg forpliktet min administrasjon til å skape et gunstig miljø for investeringer som ville gjøre Ukraina til den største vekstmuligheten i Europa siden slutten av andre verdenskrig,» skrev han i Wall Street Journal. Forutsigbart ønsket presidenten for NYSE Group (New York-børsen, o.a.), Lynn Martin, helhjertet velkommen til Ukrainas beslutning om å tilby «uhemmet tilgang til kapital».
I januar i år beskrev Zelenskyy amerikansk virksomhet, da han henvendte seg til deltakerne på møtet til National Association of State Chambers, som «lokomotivet som igjen vil presse frem global økonomisk vekst». Ingen ville klandre Zelenskyy for å velge den minste av to onder her: Vestlige banker fremfor russiske stridsvogner. Likevel gjenstår det dystre faktum at selv om nasjonen hans lykkes i å oppheve den russiske invasjonen, er fremtiden for Ukraina ikke nødvendigvis en av suverenitet og selvbestemmelse, men mest sannsynlig en underkastelse under vestlig kapital og økonomisk styring.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
