oss 100 kroner!
Nesten ti år har gått siden protestene mot regjeringen til Viktor Janukovitsj begynte, 21. november 2013. I løpet av de tre månedene fra da til kuppet 22. februar 2014 ble mer enn 100 mennesker drept samt flere hundre skadet, både politi og demonstranter.
Den nye ukrainske ledelsen, vestlige politikere og medier la skylda på Janukovitsj og spesialpolitistyrken Berkut. I virkeligheten gjorde de knapt mer enn hva norske myndigheter og norsk politi hadde gjort gitt samme situasjon (voldelige opptøyer/angrep på politiet, okkupasjon av offentlige bygninger og plasser, ildspåsettettelser, forsøk på statskupp, fremmede makters deltagelse i dette). Men i Norge har vi blitt fortalt at kun Janukovitsj og Berkut hadde skylda for det som skjedde.
Amnestier for de ansvarlige ble innført og undersøkelser ble lenge lagt på is, mens den offisielle undersøkelsen som til slutt ble lagt fram, i 2019, ble utført av folk som var inhabile. Så skyldige går fortsatt fri, til tross for mange øyenvitneskildringer og bevis som tyder på at politi og demonstranter kan ha blitt skutt av andre opposisjonelle.
«En sannsynlig årsak til dette er at statsadvokatens kontor har vært ledet av enten politikere fra partiene Svoboda og Folkefronten, eller nære allierte av presidentene Porosjenko og Zelenskij».
https://brill.com/view/journals/rupo/8/2/article-p181_5.xml
Ivan Katchanovski, en kanadisk forsker av ukrainsk opprinnelse, forteller dette i en artikkel av 21. juni, og om hvordan manglende etterforskning og det at skyldige har gått fri har bidratt til de svært dårlige relasjonene innad i Ukraina og mellom Vesten og Russland. Katchanovski sier videre, stikk i strid med det vi blir fortalt gjennom ‘NATO’mediene:
«Det absolutte flertallet av sårede Maidan-demonstranter, nesten 100 vitner fra påtalemyndigheten og forsvaret, synkroniserte videoer og medisinske og ballistiske undersøkelser av regjeringseksperter pekte utvetydig på det faktum at Maidan-demonstrantene ble massakrert av snikskyttere lokalisert i Maidan-kontrollerte bygninger. Til dags dato har imidlertid ingen blitt dømt for denne massakren, på grunn av den politiske sensitiviteten i disse funnene og tildekkingen av dem».
«Massakren av demonstranter og politi under masseprotestene ‘Euromaidan’ 20. februar 2014 i Ukraina var et vendepunkt i konflikten i Ukraina og i konfliktene mellom Ukraina og Russland og Vesten mot Russland. Dette massedrapet førte til at Ukrainas president Viktor Janukovitsj ble styrtet og det startet en spiral med eskalering av konflikten som inkluderte den russiske annekteringen av Krim og borgerkrigen og russiske militære intervensjoner i Donbass. Russland eskalerte disse konfliktene 24. februar 2022, med sin ulovlige invasjon og krigen med Ukraina, som har blitt en stedfortrederkrig med Vesten». (…)
Janukovitsj, ledere for innenriksdepartementet, interne tropper og sikkerhetstjenesten i Ukraina, og Berkut-kommandanter ble deretter anklaget in absentia for å ha beordret Maidan-massakren av demonstrantene, men uten bevis for at slike ordrer ble gitt. Janukovitsj, hans ministre og Berkut-kommandanter benektet at de hadde beordret massakren og uttalte at demonstrantene og politiet ble skutt av Maidan-snikskyttere. De klarte imidlertid heller ikke å frambringe spesifikke bevis til støtte for sine påstander.
I motsetning til det dominerende narrativet i vestlige medier, presenterte en tysk fjernsynskanal ARD bevis som viste at snikskyttere hadde vært basert på Hotel Ukraina, og at regjeringens etterforskning var manipulert. En granskningsrapport fra BBC presenterte lignende bevis, sammen med en tilståelse fra en av Maidan-snikskytterne som hadde skutt mot politiet fra musikkonservatoriet. Deretter innrømmet flere andre demonstranter fra det høyreekstreme selskapet Maidan i ukrainske medier og sosiale medier å ha skutt og drept politifolk (…)
Rettssaken mot Janukovitsjs for statsforræderi avslørte vitnesbyrd og bevis som tyder på at han flyktet fra Kiev, og senere fra Ukraina, ikke fordi han hadde beordret massakren (som påtalemyndigheten insisterte på), men på grunn av drapsforsøk (…)
Mer enn ni år etter et av de best dokumenterte tilfellene av massemord i historien, er det ikke en eneste person dømt eller fortsatt arrestert for Maidan-massakren av demonstrantene og politiet».
Det som her sies om Maidan-massakren gjelder også mordbrannen i Odessa 2. mai 2014, da mer enn 40 mennesker døde, noen fordi de ble skutt mens de prøvde å redde seg ut av en brennende bygning. Dette finnes det også store mengder videoer og bilder som dokumenterer. I denne artikkelen viste jeg hvordan ‘revolusjonen’ i 2014 førte til opprør på Krim og i Donbass. USA, EU og norske myndigheter støttet prosessen, men USA mest åpenlyst.
Ellers har også NATO-tilknyttede Atlantic Council omtalt hvordan ekstreme gruppers vold foregår ustraffet i Ukraina:
«Siden begynnelsen av 2018 har C14 og andre høyreekstreme grupper som den Azov-tilknyttede Nasjonalmilitsen, Høyre Sektor, Karpatska Sich og andre angrepet romgrupper flere ganger, samt antifascistiske demonstrasjoner, bystyremøter, et arrangement av Amnesty International, kunstutstillinger, LGBT-arrangementer og miljøaktivister.
8. mars gikk voldelige grupper til angrep mot deltagere i den internasjonale kvinnedagen i byer over hele Ukraina. I bare noen få av disse tilfellene gjorde politiet noe for å forhindre angrepene, og i noen arresterte de til og med fredelige demonstranter i stedet for de faktiske gjerningsmennene.
Internasjonale menneskerettighetsgrupper har slått alarm. Etter angrepene den 8. mars advarte Amnesty International om at «Ukraina synker ned i et kaos av ukontrollert vold fra radikale grupper og deres totale straffefrihet. Praktisk talt ingen i landet kan føle seg trygge under disse forholdene.»
Atlantic Council forteller videre at voldsutøverne støttes av den ukrainske staten:
«Ukrainas departement for ungdom og sport finansierer den nynazistiske gruppen C14 for å fremme ‘nasjonale patriotiske utdanningsprosjekter’ i landet. 8. juni kunngjorde departementet at det vil tildele C14 nesten 17.000 dollar (rundt 170 000 kroner) for en barneleir. Den har også tildelt midler til Holosiyiv Hideout og Educational Assembly, som begge har koblinger til ytre høyre. Avsløringen representerer et farlig eksempel på at politiet stilltiende aksepterer eller til og med oppmuntrer den økende lovløsheten til høyreekstreme grupper som er villige til å bruke vold mot dem de ikke liker (…)
Partier som Svoboda gjør det dårlig på Ukrainas meningsmålinger og valg, og ukrainerne har ikke noe ønske om å bli styrt av dem. Men (…) det er ikke ekstremistenes valgutsikter som bør bekymre Ukrainas venner, det er statens manglende vilje eller evne til å konfrontere voldelige grupper og få en slutt på straffefriheten. Dette er et reelt problem, enten det skyldes en vedvarende følelse av gjeld til noen av disse gruppene fordi de kjemper mot russerne, eller frykt for at de kan vende seg mot staten selv. Vi gjør ikke Ukraina en tjeneste ved å feie dette under teppet».
Landinfo, som er administrativt underlagt Utlendingsdirekoratet (UDI), bekrefter at «ekstreme grupper har blitt mer ‘legitime’ etter maktendringen i Ukraina i 2014 (…) FNs spesialrapportør på utenomrettslige, summariske og vilkårlige henrettelser kommenterte etter en reise til Ukraina i 2015, at en rekke militsgrupper, som Pravij Sektor, omtrent aldri ble stilt til ansvar for sine handlinger. Spesialrapportøren mente det skyldtes at myndighetene hadde høy toleranse overfor slike grupper».
Hva kaller man et regime som yter straffefrihet til fascister?
Personlig har jeg ofte sagt «et regime av hel og halvfascister», om det regimet som stjal makta med støtte fra Norge og andre NATO/EU-land 22. februar 2014. Men siden fascister siden da synes å ha hatt overtaket i Ukraina, ved at de kan unngå straff for massakrer og annet synes det å være åpenbart at Ukraina de facto er fascistisk. Altså ikke bare «halvfascistisk». En spade er tross alt fortsatt en spade.
Valgene siden 2014 har blitt avholdt etter at opposisjonelle medier, politikere og partier har blitt forbudt (også det er et kjennetegn på fascisme), og har derfor ikke ført til store forandringer av politikken ukrainske myndigheter har ført siden da. Særlig gjelder det politikken overfor Russland og Krim og når det gjelder krigen som brøt ut i Donbass som følge av kuppet. Derfor bruker jeg begrepet regime i stedet for regjering om myndighetene i Ukraina.
