Den ukrainske offensiven har pågått i fjorten dager og alles øyne er rettet mot slagmarkene, og ikke minst mot Russlands alternativer fremover. Om litt over tre uker fra nå vil NATO holde et toppmøte i Vilnius, og Vesten har også valg å ta. Vi er kommet til et veiskille.
Av M. K. Bhadrakumar.
NATO forventet at de ukrainske styrkene på dette tidspunktet skulle ha klart å slå seg gjennom viktige russiske festningsverk. I virkeligheten sliter de med å komme i nærheten av de omfattende lagdelte festningsverkene, og i det desperate forsøket på å nå frem til dem tar ukrainerne enorme tap, fanget i minefelt og banket i stykker av russisk artilleri og missiler og de fryktede flerrolleangrepshelikoptrene kjent som Alligator.
De veiskiltene vi står overfor ser man best på den pressekonferansen Russlands president Vladimir Putin holdt i Kreml tirsdag, som varer i over tre timer, med krigskorrespondenter. Bare en uke etter at Ukrainas offensiv begynte, «er 25–30 prosent av det leverte utstyret (fra NATO) blitt ødelagt,» sa Putin.
Putin understreket tre ting. For det første er målene som er satt for de spesielle militære operasjonene «fundamentale for oss» fordi «Ukraina er en del av arbeidet med å destabilisere Russland.» Hva betyr det?
Det betyr at russiske operasjoner ikke vil ta slutt uten å realisere de to målene om å «demilitarisere» Ukraina og luke vekk det nåværende nynazistiske regimet i Kiev. Sikkerheten og velferden til den russiske befolkningen forblir også et hovedmål – ingen flere pogromer. Putin sa at Russland er i ferd med å realisere disse målene «gradvis, metodisk».
For det andre understreket Putin: «Den ukrainske forsvarsindustrien vil snart helt slutte å eksistere. Hva produserer de? Ammunisjon leveres, utstyr leveres og våpen leveres – alt er levert. Man vil ikke kunne leve lenge slik, man vil ikke vare. Så spørsmålet om demilitarisering er realisert i svært praktiske termer.»
For det tredje har Kremls preferanser så langt vært å fortsette å male ned det ukrainske militæret, mens de gir «selektive svar» hver gang noen røde linjer blir krysset – f.eks. russiske angrep på Ukrainas energisystem, ødeleggelsen av hovedkvarteret til den ukrainske militæret sikkerhetstjenesten. Forresten, i det angrepet mot Kiev hevder Russland å ha skadet Ukrainas spionsjef Kyrylo Budanov alvorlig, favoritten til vestlige medier.
Fremover sa Putin at «alt vil avhenge av potensialet som er igjen på slutten av denne såkalte motoffensiven. Dette er nøkkelspørsmålet.» Etter å ha tatt slike «katastrofale tap» er det opp til ledelsen i Kiev å rasjonelt tenke på «hva de skal gjøre videre», sa Putin.
Han la til, «Vi vil vente og se hvordan situasjonen er og ta ytterligere skritt basert på denne forståelsen. Planene våre kan variere avhengig av situasjonen på det tidspunktet vi anser det nødvendig å gjøre våre neste trekk. Det inkluderer NATO-utstyr.»
Putin latterliggjorde Vestens storslåtte snakk om å matche Russlands overlegne forsvarsindustrielle kapasitet. Han sa: «Og når de sier at de vil begynne å produsere dette eller hint: vel, vær så snill, sett i gang. Ting er ikke så enkelt under en lavkonjunktur… De er ikke så beslutningsdyktige som vi er her i Russland. Det er ingen lidenskap der, dette er falmende nasjoner; det er hele problemet. Men vi har handlekraft. Vi vil kjempe for våre interesser, og vi vil nå våre mål.»
Gitt disse harde realitetene, bør Kiev rulle tilbake offensiven. Men det kommer ikke til å skje. Kiev er under et enormt press fra Washington med krav om dramatisk suksess. Når det er sagt, er de ukrainske reservene heller ikke uendelige. Rundt 35.000 til 40.000 ukrainske reserver står overfor en massiv russisk styrke mange ganger sterkere i antall (i hundretusenvis) med avanserte våpen, og de nyter overlegenhet i luften. Det er en klar mulighet for at de russiske styrkene på et tidspunkt også kan gå på offensiven.
På dette bakteppet hevder Vesten at de NATO-allierte «ser på en rekke alternativer for å signalisere at Ukraina går videre i sitt forhold» med alliansen, for å låne ordene til den amerikanske ambassadøren i Brussel Julianne Smith. Anders Fogh Rasmussen, tidligere NATO-generalsekretær og for tiden offisiell rådgiver for Ukrainas president Zelensky, har truet med at en gruppe NATO-land kan være villige til å sette tropper på bakken i Ukraina dersom medlemsland inkludert USA ikke gir håndgripelige sikkerhetsgarantier til Kiev på toppmøtet i Vilnius.
Konkret hevdet Rasmussen at «Polakkene vil seriøst vurdere å gå inn og sette sammen en koalisjon av villige hvis Ukraina ikke får noe i Vilnius. Vi bør ikke undervurdere de polske følelsene, polakkene føler at Vest-Europa for lenge har vært døve for advarslene deres.» Retorikken tok en forsterket tone i det siste på møtet mellom stats- og regjeringssjefer i formatet «Weimar Triangle» (Frankrike-Polen-Tyskland) 12. juni i Paris, hvor det ble enighet om at Ukraina burde motta noen sikkerhetsgarantier.
Tysklands kansler Olaf Scholz erklærte: «Det er tydelig at vi trenger noe slikt, og vi trenger det i en veldig konkret form.» Frankrikes president Emmanuel Macron ba også om en rask avtale om «håndgripelige og troverdige sikkerhetsgarantier».
Faktisk er alt dette tomme trusler. Ideen om at Polen skal «sette støvler på bakken» er så åpenbart absurd. Det polske militæret ville smuldre opp i en konfrontasjon med Russland. Men det slike teatralske utspill viser er at nervene står på høykant ettersom nederlagets spøkelse i Ukraina setter NATOs enhet i fare.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg prøvde å injisere litt realisme i diskusjonen, og påpekte at det som betyr mest nå, er at Ukraina overlever som en nasjon. Stoltenberg uttalte: «Jeg tror det ikke er mulig å gi nøyaktige datoer (for Ukrainas opptak som NATO-medlem) når vi er midt i en krig … den mest presserende oppgaven nå er å sikre at Ukraina seirer som en suveren, uavhengig nasjon … fordi, med mindre Ukraina vinner, så er det ikke noe medlemskap å diskutere i det hele tatt, fordi det bare er et suverent, uavhengig, demokratisk Ukraina som kan bli et NATO-medlem.»
Stoltenberg tok signalet fra Washington. Da han var på besøk i Washington sa han dette i et intervju med PBS.
Russland tar ikke blikket vekk fra slagmarken. I virkeligheten skyver Moskva et historisk strategisk nederlag ned gjennom den vestlige strupen. Valget for Vesten begrenser seg til å forhandle med Russland på deres premisser, eller å forvente en militær løsning, som kan bety utslettelse av Ukraina som nasjon og utkastelse av NATO.
Man bør ikke feilvurdere dette. De offensive russiske planene er utarbeidet. Det er snakk blant opinionsdannere i Moskva om å skape nye fakta på bakken – en avmilitarisert sone langs den polske grensen. Det innebærer at russiske styrker som krysser Dnepr og frigjør Kiev, samt frigjør Kharkov og Odessa, to andre russiske byer historisk sett. Russland har ingen interesse av å annektere de vestlige regionene i Ukraina, som er fiendtlig territorium som Stalin annekterte.
Men det vestlige Ukraina har andre naboer – Polen inkludert – som ville ha uferdige historiske saker å gjøre opp seg i mellom. Det uløste nasjonalitetsspørsmålet er eksplosivt, ettersom polakkene fortsatt husker drapene som ukrainske nasjonalistene begikk sammen med nazistene. Historikere sier at mer enn 100.000 polakker, inkludert kvinner og til og med de minste barna, omkom i hendene på sine ukrainske naboer. Dette skjedde i en nasjonalistisk terrorkampanje i områder som da var i det sørøstlige Polen og som for det meste er i Ukraina nå. For å si det mildt, hva som er igjen av Ukraina under vekten av et knusende militært nederlag, kan ingen forutse.
Kreml vil ta vare på sine valgmuligheter avhengig av situasjonens krav. Moskva ser ut til å ha konkludert med at det ikke finnes noe reelt alternativ til en militær løsning. Det vil ikke tillate Ukraina å forbli et kronisk sår infisert av mikrobielle arter fra det transatlantiske universet. De mener at det er nødvendig å brenne ut såret, med den potensielle risikoen det betyr.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar og er hans egen vurdering av hvordan situasjonen er:
Russia won’t let Ukraine be bleeding wound
