Hvem ønsker fortsatt krig?

25. juni 2023

Har du sett filmen «Lord of War»?
Om denne amerikanske, ukrainsk-fødte, våpenhandleren Yuri Orlov som også gikk over sin egen brors lik i jakt på profitt?
Hans lykkeligste dag var da Ukraina ble sjølstendig. Da ble det – med korrupte mellommenn – nærmest fritt fram for våpeneksport fra Ukraina. Fortjenesten var enorm. Døde og lemlesta afrikanske barn, kvinner og menn betalte prisen.
Til slutt ble han arrestert av FBI for våpensmugling, men sluppet fri etter få timer. Ordre fra høyeste hold. Han var for viktig både for våpenindustrien og for USAs nasjonale interesser.
30 år har gått siden den gang.
Det er fortsatt borgerkriger i Afrika. Våpen går nå til Ukraina fra Vesten. De holder liv i en krig som er like meningsløs som Afrikas borgerkriger.
Den gang som nå er det mektige krefter som trekker i trådene og vanlige folk som lider.
Hvem ønsker krigen i Ukraina?

Putin – neppe

Forut for oppløsningen av Warzawapakten og Sovjet Unionen, var det bred enighet om at NATO ikke skulle ekspandere østover. Russland hadde bitre erfaringer fra tidligere invasjoner, fryktet sin egen sikkerhet og ble møtt med forståelse og tatt på alvor.
Få år seinere brøt NATO sine løfter, og begynte «innringningen» av Russland. Stadig flere land i Øst-Europa ble NATO-medlemmer. Mange advarte, blant andre Jack Matlock og William Burns, begge tidligere amerikanske ambassadører i Moskva.
NATO-medlemskap til Ukraina var Putins «røde linje». Putin krevde forhandlinger, men ble ignorert og latterliggjort – ikke minst av generalsekretær Stoltenberg.
Få måneder seinere, 24. februar 2022, kunngjorde Putin den russiske «spesialoperasjonen» i Ukraina.
«Krig er fortsettelse av politikken med andre midler», skrev den tyske militærstrategen Carl von Clausewitz for 200 år siden. For han – og Putin – var krig/spesialoperasjon alternativet når diplomatiet ikke førte fram.

Zelensky – tja

Han gikk til valg på fred, men fikk i stedet krig.
Zelensky ble president fordi han både var en vellykket komiker uten politisk fortid eller belastninger, og fordi han hadde mektig oligark-støtte.
I dag fremstår han som en kompromissløs forsvarer av et samlet Ukraina, ustanselig på utenlandsbesøk for stadig å be om mer avanserte våpen. Han avviser enhver freds-samtale med Putin, og vil ikke gå med på noen avtaler før alle russiske tropper er ute av landet.
I krigens første fase med freds-samtaler i Tyrkia, lå det an til løsninger som begge parter kunne akseptere. Zelensky trakk seg fra disse forhandlingene, angivelig etter press fra britenes statsminister Boris Johnson.
Nevnes må også ukrainsk/vestlig undergraving av de såkalte Minsk-avtalene – veikartet for fred i Øst-Ukraina.
Washington Post har avslørt at Zelensky ønsker å okkupere russiske landsbyer og å sende langtrekkende NATO-missiler mot mål i Russland.
At han ga ordre til droneangrepene på Kreml, og beordret ødeleggelse av Kakhovka-demningen med storflom i russisk-okkuperte områder som resultatet, er langt fra usannsynlig.
Om sabotasjeaksjonen mot de russiske gassledningene i Østersjøen, var et amerikansk/norsk prosjekt, jamfør den amerikanske gravejournalisten Seymor Hersh, eller utført av ukrainere på Zelenskys kommando, er uklart.
Zelensky er en dyktig skuespiller.
Hvor troverdig er han?
I hvilken grad er han ei papegøye for utenlandske og innenlandske interesser?
Hvilken fredspresident ofrer tusenvis av liv for å bekjempe brødre?

Det ukrainske og russiske folk – neppe

Russere og ukrainere er nabofolk og landsmenn gjennom flere generasjoner. Mange har også knyttet familiære bånd. Millioner av russere og ukrainere ble drept i kampen mot nazi-Tyskland. At deres etterkommere – av egen fri vilje – nå velger å kjempe mot hverandre, er vanskelig å fatte.
Mange russere og ukrainere har flyktet fra krigen. Fra Russland hører vi om undertrykte fredsdemonstrasjoner.
Fra Ukraina får vi inntrykk av en nærmest samstemmig krigsvilje. De vil forsvare sin uavhengighet og sitt demokrati, hører vi. Men er dette sant? Eller er det snarere sånn at ukrainerne ikke våger å gå mot strømmen?
I Ukraina ble store og viktige opposisjonspartier forbudt lenge før Russlands invasjon. Voldelige, fascistiske, grupper har lenge hatt fritt spillerom i kampen mot «indre fiender». Samtidig kan de påberope seg Vestens massive støtte. Våre media er farget av Ukrainas krigsfortellinger. Ulikt når det gjelder flyktninger flest, stiller Vesten aldri spørsmål ved ukrainske flyktningers beskyttelsesbehov. I stedet pøses det på med våpen for milliarder. Kampsoldater trenes opp, også på norsk jord. Vestlige «frivillige» deltar både foran og bak linjene.
Hvilken grobunn for kritiske motstemmer gir sånn «solidaritet»?

Flertallet av verdens folk og nasjoner – nei

Krig i Europa tjener verken folk innafor eller utafor Europa. Den skaper dyrtid og forverra levekår for folk flest. Milliarder brukes på ødeleggelser, framfor samarbeid og utvikling.
Kanskje dør flere som følge av krigen enn i sjølve krigen?
Det store flertall vegrer seg for å ta stilling. De kjenner lusa på gangen. Landene i sør, med mangeårig undertrykking og utbytting fra imperialisme, ser Russland snarere som en frigjører. Sovjet-russisk støtte bidro sterkt til oppløsningen av det britiske, franske, hollandske, belgiske og portugisiske kolonivelde, og til vietnamesernes seier over USA. Landene i sør ønsker rask slutt på en krig som utarmer deres folk.
I noen vestlige land er det annerledes. Ukraina ses på som en slags utpost for demokratiske verdier, som et slags skjold mot en angivelig russisk jernhæl. Krigen har blitt et spill. En kamp mellom den gode David-Zelensky og den onde Goliat-Putin.

Kanskje er ikke krigen i Ukraina – like lite som krigene i Irak, Afghanistan, Libya og Syria – en krig for demokratiet? Kanskje er krigen i Ukraina en fremprovosert angrepskrig fra USA/NATO rettet mot Russland? En stedfortreder-krig der målet er et svekket, kanskje oppdelt, Russland?
Jamfør uttalelser fra Ukrainas forsvarsminister Oleksiy Reznikov: «Vi fører NATOs krig i dag. De slipper å yte blod. Vi yter blod og de gir oss våpen.»
Den norske statsviter Øyvind Østerud har interessante betraktninger om globalisert krig og geopolitikk, se bloggen «Politikus«.

Våpenhjelpa fra noen vestlige NATO-land, inkludert Norge, holder krigen gående. Stans i våpensendingene betyr slutt på krigshandlingene.
Koreakrigen ble avsluttet med våpenhvile i 1953. «Varm» krig ble erstattet av våpenhvile. Noe fredsavtale har enda ikke kommet på plass.
Cubakrisen for 60 år siden – som i første rekke handlet om USAs trygghetsbehov – ble løst i 12. time gjennom forhandlinger mellom Sovjet og USA.
Målet må være snarlig våpenhvile i Ukraina. Så kan verden håpe at det – om noen år – kommer ledere både i Øst og Vest som er mer opptatt av fredelige løsninger og gjensidig sikkerhet enn av krigerske konfrontasjoner med atomkrig-ragnarokk som et mulig utfall.

Ukrainakrigen har gitt vind i seilene til noen av våre hjemlige «revansjister»: De som tapte to EU-avstemninger og håper at folks russerfrykt fører til at de seirer i den tredje. Venstre var først ute, så kom Miljøpartiet de Grønne og Høyre.
Som EU-motstander er jeg opptatt av fred og at Vestens sanksjoner mot Russland opphører. Da kan Norge også stå friere i sine allianseforhold, inkludert valg av handelspartnere.
Ingen – bortsett fra våpenindustrien, våpenhandlerne og krigshisserne – er tjent med jerntepper, økt spenning i sine grenseområder og fortsatt krig.