oss 100 kroner!
Norge er en stormakt når det kommer til militær etterretning, og en av de viktigste samarbeidspartnerne for USA. Men tjener Etterretningstjenesten norske eller amerikanske interesser?
Av Terje Alnes.
Med «Satellittkrigen. Norges militarisering av polområdene og verdensrommet» (2011), «Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge» (2015) og årets bok «Spionkrigen. Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA», har Bård Wormdal gjort en stor jobb med å belyse det omfattende samrøret mellom de hemmelige tjenestene i Norge og USA.
I «Spionkrigen» får vi detaljert kunnskap om hvilke anlegg amerikansk etterretning har bygd opp i Norge, og hvor sentrale disse er for USAs spionasje mot Russland. Bl.a. har amerikanerne trolig investert så mye som 10 milliarder kroner i den nye Globus III-radaren i Vardø, et anlegg som i praksis er en amerikansk base. Wormdal dokumenterer at Stortinget aldri har vært orientert om omfanget av USAs spionvirksomhet i Norge.
Sentrale spørsmål er i hvilken grad Etterretningstjenestens virksomhet tjener norske og/eller amerikanske interesser? Og i hvilken grad er Etterretningstjenesten under demokratisk kontroll? Det siste spørsmålet er i seg selv oppsiktsvekkende. Hvis Etterretningstjenesten ikke er under kontroll av norske myndigheter, hvem styrer den da?
Kjøpt og betalt for
Wormdal forteller om en samtale han hadde med tidligere sjef for den militære Etterretningstjenesten Alf Roar Berg, om finansieringen av norsk etterretning.
«Jeg viste til historiker og professor Rolf Tamnes, som i bind 5 av Norsk forsvarshistorie har skrevet at 50 prosent av tjenestens virksomhet i 1991 var finansiert av USA. Jeg visste også at forskeren og offiseren Tormod Heier i boka Intelligence Oversight in the Twenty-First Century hadde skrevet at amerikansk etterretning betalte mer enn 90 prosent av budsjettet til den norske etterretningstjenesten midt på 1990-tallet. En sentral kilde i tjenesten har videre fortalt at amerikanerne i en periode avsatte så store summer til Etterretningstjenesten at nordmennene ikke klarte å bruke opp alt sammen. Det som da skjedde, var at det ble ført penger tilbake til en konto i USA, penger som senere kunne bli brukt til norsk etterretning. Ved årtusenskiftet skal det ha stått 100 millioner på denne kontoen.»
Den tidligere etterretningssjefen var ikke interessert i å snakke om temaet. «- Jeg tror ikke jeg vil kommentere.» (side 256-257).
Fredrik Sejersted, den gang advokat hos Regjeringsadvokaten, skrev også i Who’s Watching the Spies (2005) at USA og NATO finansierte mer enn 90 prosent av Etterretningstjenestens budsjett på begynnelsen av 1990-tallet. I Norsk utenrikspolitikks historie. Bd. 6 skriver Rolf Tamnes at ca. 70 prosent av de ansatte i i Etterretningstjenesten var lønnet av USA på slutten av 1960-tallet. Så sent som i 1992 jobbet halvparten av de ansatte i prosjekter betalt av USA.
Det var først i 1994 at bevilgninger til Etterretningstjenesten ble synlige på forsvarsbudsjettet. Etterretningstjenesten budsjett var på 2,3 milliarder i 2021. Hvor mye ekstra penger tjenesten blir tilført fra USA i dag er ikke offentlig kjent.
Hvorfor overøser USA oss med penger på denne måten? Svaret er åpenbart. Det skyldes at vi gjør en veldig viktig jobb for amerikanerne.
Norge er en av to viktigste samarbeidspartnerne for USA når det kommer til militær etterretning. Kun Storbritannia kan konkurrere. Vår geografiske plassering har gjort at vi har fungert som USAs øyner og ører mot Sovjetunionen, og i dag mot Russland. Norge er f.eks. en av de viktigste partnerne for USA når det gjelder teknisk etterretning. Det sier National Security Agency (NSA) selv i et dokument fra 2013, som varsleren Edward Snowden gjorde offentlig.
Hemmelige avtaler styrer samarbeidet
Norske myndigheter har hele tiden vært ettergivende for amerikanske interesser. Tidvis kan vi si at de bevisst har valgt å ikke ville vite hva Etterretningstjenesten foretar seg. For regjeringen kan det av og til være greit å forbli uvitende, skulle noe gå galt kan det da være lettere å slippe unna med det (jfr. U2-affæren).
Etterretningssamarbeidet styres av de såkalte NORUSA-avtalene, bilaterale avtaler mellom Norge og USA som er inngått fra 1952 og utover. Disse avtalene er så hemmelige at svært få kjente til at de i det hele tatt eksisterte. Dagens regjering har ikke til hensikt å lette på sløret. På direkte spørsmål i Stortinget fra SV til forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) svarte ministeren at disse avtalene «vil forbli hemmelige.»
Gram viste til «Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste» – forkortet EOS-utvalget. Utvalget ble opprettet i 1996, i etterkant av Lund-kommisjonens avsløringer om tiår med ulovlig politisk overvåking. Utvalgets mandat er å kontrollere alle de hemmelige tjenestene, inkludert utenlandsetterretningen, som ikke hadde vært gjenstand for ekstern kontroll tidligere.
Men i «Spionkrigen» går Bård Wormdal i rette med Grams henvisninger til dette utvalget. Han dokumenterer hvordan utvalget langt ifra har de ressursene som er nødvendig for å kunne drive kontroll med de stadig mer omfattende «tjenestene». At Etterretningstjenesten selv til tider har vært lite samarbeidsvillig med utvalget, er også en del av historien. Stein Ørnhøi, en av de som har sittet lengst i utvalget, sier at han aldri klarte å få den fulle oversikten over virksomheten han skulle kontrollere. Ørnhøi sier også at USA bruker stasjonene i Norge akkurat som de selv vil, og at Etterretningstjenesten overfører rådata til USA uten norsk innsyn.
Det er noe med maktforholdet mellom Norge og USA som gjør at det er en illusjon å tro at vi skal ha nasjonal kontroll. Det at amerikanerne bruker penger i Norge, er noe de gjør ut av egne interesser. Det kan aldri bli en balanse her. USA er en stormakt.
– Stein Ørnhøi i «Spionkrigen», side 283
Det som skjer bak ryggen på politikerne
At Etterretningstjenesten har tradisjon for å gå bak ryggen til politikerne og operere på egen hånd, er et historisk faktum. Svein Blindheim (1916–2013) var krigshelten fra Kompani Linge som etter krigen ble tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. I E-tjenesten var han bl.a. med på å opprette hemmelige Stay Behind-grupper i Norge, og ble sendt til Finland for å lære opp finske agenter for spion- og sabotasjeoppdrag mot Sovjetunionen. Som offiser deltok han i militærøvelser der bruk av atomvåpen inngikk, og fikk opplæring i regimeskifte-operasjoner av CIA.
Som etterretningsagent fikk ha etter hvert en følelse av at arbeidet ikke var lovlig, at mye foregikk bak ryggen på politikerne. Han skrev: «Norske politikarar kan umogleg ane eller skjøne stort av kva makt- og intrigespel norske offiserar er med på.»
Les også: Det Svein Blindheim fortalte
I Brennpunktdokumentar «Vi som støtter Amerika» – om Norges rolle i Vietnamkrigen (fra 1997), ble det avslørt at norske agenter bidro i hemmelige operasjoner ledet av CIA mot nordvietnamesisk territorium, seks måneder før Vietnamkrigen startet i august 1964. Et dusin norske sjøfolk ble rekruttert til operasjonene av avdelingssjef i den militære etterretningstjenesten Alf Martens Meyer. Alt skjedde uten norske myndigheters viten.
Nordmennene var kapteiner på patruljebåter som førte sørvietnamesiske kommandosoldater inn i fiendtlig territorium i Nord-Vietnam hvor kommandosoldatene gjennomført henrettelser, kidnappinger, sabotasje og rekognosering. Daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo hevdet overfor NRK at Meyer opptrådte som privatperson da han rekrutterte de norske sjøfolkene til tjeneste for CIA.
Dette er interessant å ta i betraktning når vi skal vurdere avsløringene som Seymour Hersh kom med i «How America Took Out The Nord Stream Pipeline», der han hevder at den norske Etterretningstjenesten og marinen bisto USA i sprengningen av rørledningene. «De (nordmennene) hatet russerne, og den norske marinen var full av suverene sjøfolk og dykkere som hadde generasjoners erfaring med svært lønnsom olje- og gassleting på dypt vann», sier kilden. De kunne også stole på at de holdt oppdraget hemmelig.»
Kan det være at nordmennene som deltok i terroroperasjonen mot Nord Stream handlet på egen hånd, uten at norske myndigheter kjente til det (eller ønsket kjennskap til det)? Er noen ansatte i Etterretningstjenesten så USA-lojale at de tar oppdrag for amerikanerne som privatpersoner?
Det er ingen grunn til å stole på at norske myndigheter har full oversikt over hva Etterretningstjenesten foretar seg.
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.
