Hegemonen vil gå til full hybridkrig mot BRICS+

0

Hybridkrigen 2.0 mot det globale sør har ikke engang startet. Vippestater, dere har alle blitt advart.

Av Pepe Escobar.

Amerikanske Think Tank Land er ikke akkurat kjent med Montaigne: «Selv på den høyeste tronen i verden sitter vi fortsatt bare på vår egen rumpe.»

Hybris får disse typene til å anta at deres slappe rumper er høyt hevet over andres. Resultatet er at en varemerkeblanding av arroganse og uvitenhet alltid ender opp med å avsløre forutsigbarheten til prognosene deres.

(Hybris henviser til ekstrem stolthet eller selvtillit, som å sammenligne seg med gudene selv, og i antikkens Hellas betydde det at man ble straffet. Det innebærer gjerne tap av kontakt med virkeligheten, særlig når person som preges av hybris eller hovmod er i en maktposisjon. O.a.)

US Think Tank Land – beruset av sin egen selvskapte aura av makt – telegraferer alltid på forhånd hva de holder på med. Det var tilfellet med Project 9/11 («Vi trenger en ny Pearl Harbor»). Det var tilfellet med RAND-rapporten om overbelastning og destabilisering av Russland. Og nå er det tilfellet med den kommende American War on BRICS som skissert av styrelederen for den New York-baserte Eurasia Group.

Det er alltid smertefullt å lide seg gjennom de intellektuelt grunne Think Thank Land-våte drømmene som er maskert som «analyser», men i dette spesielle tilfellet bør sentrale globale sør-spillere bli klar over hva som venter dem.

Forutsigbart dreier hele «analysen» seg om den nært forestående, ødeleggende ydmykelsen av Hegemon og dens vasaller: hva som skjer videre i land 404, også kjent – ​​foreløpig – som Ukraina.

Brasil, India, Indonesia og Saudi-Arabia blir avfeid som «fire store gjerdesitterne» når det kommer til USA/NATO-stedfortrederkrigen mot Russland. Det er den samme gamle «du er med oss ​​eller mot oss»-greia.

Men så blir vi presentert for de seks store globale sør-skyldige: Brasil, India, Indonesia, Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Tyrkia.

I nok en grov, sjeldne remiks av et slagord som refererer til det amerikanske valget, er disse kvalifisert som de viktigste vippestatene som Hegemonen vil trenge for å forføre, overtale, skremme og true for å sikre sin dominans av den «regelbaserte internasjonale orden».

Saudi-Arabia og Sør-Afrika er lagt til i en tidligere rapport fokusert på de «fire store gjerdesitterne».

Vippestat-manifestet bemerker at alle er G-20-medlemmer og «aktive i både geopolitikk og geoøkonomi» (åh virkelig? Det må være breaking news). Det det ikke står er at tre av dem er BRICS-medlemmer (Brasil, India, Sør-Afrika) og de tre andre er seriøse kandidater til å bli med i BRICS+: Overveielser vil bli satt i turbo på det kommende BRICS-toppmøtet i Sør-Afrika i august.

Så det er klart hva vippestat-manifestet handler om: et trompetstøt for å kalle til våpen for den amerikanske krigen mot BRICS.

Så BRICS gir ingen trøkk

Vippestat-manifestet rommer våte drømmer om å flytte handel og virksomhet bort fra Kina. Nonsens: forbedret handel mellom BRICS+ vil være dagens orden fra nå av, spesielt med den utvidede praksisen med handel med nasjonale valutaer (se Brasil-Kina eller innenfor ASEAN), det første skrittet mot en utbredt avdollarisering.

Vippestatene er karakterisert som «ikke en ny inkarnasjon» av den ikke-allierte bevegelsen (NAM), eller «andre grupperinger dominert av det globale sør, som G-77 og BRICS.»

Snakk om eksponentielt tull. Dette handler om BRICS+ – som nå har verktøyene (inkludert NDB, BRICS-banken) for å gjøre det den ikkeallierte bevegelsen aldri kunne oppnå under den kalde krigen: etablere rammeverket for et nytt system som omgår Bretton Woods og de sammenlåsende tvangsmekanismene til Hegemonen.

Når det gjelder å slå fast at BRICS ikke har «gitt mye trøkk» bare avslører det US Think Tank Lands kosmiske uvitenhet om hva BRICS + handler om.

Posisjonen til India vurderes kun når det gjelder å være et Quad-medlem – definert som en «USA-ledet innsats for å balansere Kina». Rettelse: omringe Kina.

Når det gjelder «valget» av vippestater som må velge mellom USA og Kina på halvledere, AI, kvanteteknologi, 5G og bioteknologi, handler det ikke om «valg», men til hvilket nivå de er i stand til å opprettholde Hegemon-presset for å demonisere kinesisk teknologi .

Presset på Brasil er for eksempel mye tyngre enn på Saudi-Arabia eller Indonesia.

Til slutt kommer alt tilbake til den straussiske neokoniske besettelsen: Ukraina. Vippestatene er i ulik grad skyldige i å motarbeide og/eller undergrave de demente sanksjonene. Tyrkia, for eksempel, er anklaget for å kanalisere produkter til Russland i annen hånd. Ikke et ord om det amerikanske finanssystemet som ondskapsfullt tvinger tyrkiske banker til å slutte å akseptere russiske MIR-betalingskort.

På ønsketenkningsfronten skiller denne perlen seg ut blant mange: «Kreml ser ut til å tro at de kan tjene til livets opphold ved å dreie handelen sørover og østover.»

Vel, Russland lever allerede utmerket over hele Eurasia og et stort område av det globale sør.

Økonomien har startet på nytt (drivere er innenlandsk turisme, maskinbygging og metallindustrien); inflasjonen er på bare 2,5 % (lavere enn noe sted i EU); arbeidsledigheten er på bare 3,5 %; og leder av sentralbanken Elvira Nabiullina sa at innen 2024 vil veksten være tilbake til nivåene før militæroperasjonen i Ukraina.

US Think Tankland er medfødt ute av stand til å forstå at selv om BRICS+-nasjoner fortsatt kan ha noen alvorlige handelskredittproblemer å løse, har Moskva allerede vist hvordan selv en underforstått hard støtte til en valuta kan vise seg å være en umiddelbar game changer. Russland støtter samtidig ikke bare rubelen, men også yuanen.

I mellomtiden går den globale sør-de-dollariseringskaravanen nådeløst videre – like mye som proxy-krigshyenene kan fortsette å hyle i mørket. Når det fulle – svimlende – omfanget av NATOs ydmykelse i Ukraina utfolder seg, uten tvil innen midten av sommeren, vil høyhastighetstoget for avdollarisering være fullbooket, uten stopp.

«Tilbud du ikke kan nekte» kjører igjen

Hvis alt det ovennevnte ikke allerede var dumt nok, fordobles vippestat-manifestet på atomfronten, og anklager dem for «fremtidig (atom) spredningsrisiko»: spesielt – hvem ellers – Iran.

Russland er forresten definert som en «middelmakt, men en i tilbakegang». Og «hyperrevisjonistisk» for å toppe lista. Å kjære: med «eksperter» som dette, trenger ikke amerikanerne fiender engang.

Og ja, nå er du kanskje unnskyldt for å brøle av latter: Kina er anklaget for å forsøke å regissere og co-optere BRICS. «Forslaget» – eller «tilbudet du ikke kan avslå», mafia-stil – til svingstatene er at du ikke kan bli med i et «kinesisk rettet, russisk-assistert organ som aktivt motarbeider USA».

Budskapet er umiskjennelig: «Trusselen om en kinesisk-russisk kooptering av en utvidet BRICS – og gjennom det, av det globale sør – er reell, og den må håndteres.»

Og her er oppskriftene for å løse det. Inviter de fleste vippestater til G-7 (det var en elendig fiasko). «Flere besøk på høyt nivå av sentrale amerikanske diplomater» (velkommen til informasjonskapseldistributøren Vicky Nuland). Og sist, men ikke minst, Mafia-taktikk, som i en «smartere handelsstrategi som kan knekke nøtten som dreier seg om tilgang til det amerikanske markedet.»

Vippestat-manifestet kunne ikke annet enn å slippe Toppkatta ut av sekken, å spå, snarere be om at «spenningene mellom USA og Kina øker dramatisk og blir til en konfrontasjon i kald krigsstil.» Det skjer allerede – sluppet løs av Hegemonen.

Så hva blir oppfølgingen? Den mye ettertraktede og hypet til døde «frakoblingen», som tvinger vippestatene til å «knytte seg nærmere til den ene eller den andre siden». Det er «du er med oss ​​eller mot oss» om igjen.

Så der har du det – med innebygde tilslørte trusler. Hybridkrigen 2.0 mot det globale sør har ikke engang startet. Vippestater, dere har alle blitt advart.


Denne artikkelen ble publisert her:

The Hegemon Will Go Full Hybrid War Against BRICS+

Forrige artikkelMexico er på full fart inn i BRICS
Neste artikkelAsia-Stillehavet er hvor Kina-Russland-partnerskap vil bli satt på prøve
Pepe Escobar
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.