Hvorfor er ikke den norske venstresiden opptatt av det åpenbare? Norge er en betydelig imperialiststat, vi er alliert med verdens verste imperialistmakter, og bruker våre militære og økonomiske maktmidler for å sikre vestlige interesser.
Av Terje Alnes.
Ifølge tidligere statsminister Lars Korvald var Norge «et lite land i verden». 50 år senere er dette smålåtne og ydmyke perspektivet fjernt for norske maktpolitikere, som de siste tiårene har utviklet et grandiost selvbilde og spiller aktivt med på den politiske verdensscenen.
Alexis de Tocqueville beskrev USA som en unik, eller eksepsjonell stat, med et spesielt ansvar i verdenspolitikken. Dette ga amerikanerne rett til å intervenere i andre stater etter eget forgodtbefinnende. I dag kan vi snakke om en tilsvarende norsk eksepsjonalisme, der politikerne anser det som legitimt å bruke alle midler for spre «norske» verdier til andre folk og stater. Dette inkluderer deltakelse i folkerettsstridige kriger, sanksjoner som truer livsgrunnlaget til sivilbefolkningen i «fiendestater», og økonomiske investeringer som ødelegger utviklingsland.
Etter alle klassiske definisjoner er Norge i dag en imperialistisk stat.
Likevel er dette et ikke-tema for den norske venstresiden.
Kan en venstreside som ikke motarbeider, men tvert imot slutter opp om NATO, som sikrer økonomisk bonanza for våpenindustrien ved å stille seg bak massive nyinvesteringer i krigsmateriell, og som aktivt bidrar på NATOs/USAs/EUs side i Ukraina-krigen, egentlig omtales som venstreside?
I tilfelle, hvordan ser da høyresiden ut?
Russland er «en semi-kolonial annenrangsnasjon»
I sitt forsvar for å støtte våpenforsendelser til Ukraina argumenterer den norske venstresiden med at dette er nødvendig for å bekjempe russisk imperialisme.
Den velger da suverent å se bort ifra det åpenbare; at NATOs ekspansjon østover etter Warszawapaktens oppløsning ikke er noe annet enn amerikansk imperialisme for å åpne nye markeder for amerikansk/vestlig kapital. Den velger å ignorere at USA, gjennom aktiv intervensjon i Ukraina i mange tiår, har motarbeidet ukrainsk-russisk samarbeid og et nøytralt Ukraina. Målet har hele tiden vært å inkorporere Ukraina i det vestlige, kapitalistiske systemet og få kontroll over ressursene i landet, altså klassiske imperialistiske målsettinger. En underliggende agenda har hele veien vært å svekke og helst ødelegge Russland som stormakt.
Kan dagens Russland med noen som helst troverdighet betraktes som imperialistisk? Hva kjennetegner i så fall imperialismen?
I motsetning til kapitalismen, der eksport av varer var dominerende, er eksport av kapital det mest fremtredende under imperialismen. Gjennom kapitalinvesteringer i utlandet skapes større og større profitt ved utbytting av fremmede stater og deres naturressurser. Den nye finanskapitalen, som representerer sammensmeltingen av den gamle industrikapitalen og bankkapitalen, er drivkraften.
Vi får en god indikasjon på styrkeforholdet mellom imperialistmaktene ved å se på hvor stor innflytelse de har på det globale finansmarkedet. Hvordan hevder så den russiske finanskapitalen seg globalt sett? Svenske «Proletären» hadde en opplysende artikkel om dette i 2019. Konklusjonen var krystallklar:
I økonomisk forstand er Russland en nesten semi-kolonial annenrangsnasjon i konkurransen på det kapitalistiske verdensmarkedet, fullstendig prisgitt svingningene i de globale varebørsene.
Hvordan er situasjonen i dag?
På Forbes siste rangering av de 2000 største selskapene i verden, basert på fire estimater – salg, fortjeneste, eiendeler og markedsverdi, har USA flest selskaper på listen (590), etterfulgt av Kina/Hong Kong (351) og Japan (196). USA har fem av de ti mest verdifulle selskapene, Kina har tre, Saudi-Arabia og Japan ett hver.
Til sammenlikning har Russland 23 av verdens 2000 største selskaper, det største er Gazprom rangert på en 49. plass. Hva så med Norge? Jo, vi finner 8 norske selskaper på listen, med Equinor som det største på 70. plass.
I følge oversikten over verdens 100 største banker i 2022 var 19 av dem kinesiske, 12 amerikanske og 8 japanske. Russland har 1 bank blant de 100 største (Sberbank nr. 65), akkurat som Norge (DNB nr. 89).
Oversikten over verdens 50 største statskontrollerte investeringsfond er imidlertid mer interessant. Her er det norske oljefondet – Statens pensjonsfond utland – rangert som det 4. største (siden oversikten ble laget har verdien steget med 1.500 milliarder). Til sammenlikning ligger det russiske på 14. plass, men med en verdi som bare er en brøkdel av det norske.
Når det gjelder eksport av kapital – det mest karakteristiske trekk ved imperialismen – er det god grunn til å anse Norge som en betydelig større imperialistmakt enn Russland. Dette kan begrunnes i oljefondets størrelse. Fondet eier andeler i mer enn 9000 selskaper over hele verden. I gjennomsnitt eier fondet 1,5 % av alle børsnoterte selskaper i verden.
Oljefondet profitterer også stort på imperialistiske kriger og trusler om kriger. Fondet investerer bl.a. i selskaper som produserer atomvåpen: General Dynamics, L3 Harris Technologies, Leidos, Leonardo, Raytheon Technologies Corporation og Thales.
I 2019 viste en rapport laget av Framtiden i våre hender, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Changemakerat oljefondet kan ha investeringer i så mange som 400 våpenselskaper. I 2018 ble det kjent at fondet hadde investert 4,2 milliarder i Raytheon, som solgte bomber som Saudi-Arabia brukte i den blodige Jemen-krigen.
Statseide investeringsfond og selskaper plyndrer utviklingsland
I tillegg til å bruke den økonomiske makten som ligger i oljefondet til imperialistisk utbytting og erobring, har Norge andre investeringsfond og statseide selskaper med en betydelig utenlandsk virksomhet. Det har kommet en rekke stygge avsløringer om hvordan disse opererer i utviklingsland, på bekostning av lokale interesser.
Nylig skrev Klassekampen om Norfund, statens investeringsfond for utviklingsland, som har saksøkt den nye sosialdemokratiske regjeringen i Honduras. Sammen med private investorer har Norfund investert 280 millioner i solcelleanlegg i landet. Regjeringen i Honduras ønsker nå å ta politisk kontroll over strømforsyningen, noe som Norfund mener truer deres mulighet for profitt.
Grunnlaget for søksmålet finnes i overnasjonal lovgivning, en tvisteløsning mellom investor og stat, som gjør det mulig for private selskap å saksøke stater hvis de mener at de taper økonomisk på politikken som føres. Dette er et eksempel på hvordan mektige multinasjonale selskaper, i dette tilfelle i samarbeid med et norsk statlig investeringsfond, bruker internasjonal juss for å hindre en demokratisk valgt regjering i å føre en politikk til gagn for egne innbyggere.
En serie avsløringer om hvordan Statkraft, 100 % eiet av Nærings- og fiskeridepartementet, opererer i Sør-Amerika, på bekostning av urbefolkning og lokale interesser, viser at norske statseide selskaper ikke står tilbake for private selskaper når det kommer til imperialistisk utbytting og plyndring.
Bedre står det heller ikke til når vi gransker andre, delvis statseide selskapers virksomhet i utlandet, som Telenor, Yara eller Hydro.
Krigsnasjonen Norge
Vår økonomiske makt virker nå sammen med en vilje til å brukemilitærmakt for å sikre våre egne globale interesser.Siden 1990-tallet har vi på en eller annen måte deltatt i alle USAs kriger, et klart brudd med den politikken som Norge har stått for siden vi ble NATO-medlem i 1949. Etter Russlands angrep på Ukraina har det politiske Norge kastet de siste motforestillingene over bord. Det tok bare noen få dager før forbudet mot å eksportere våpen til krigssoner ble forlatt. I dag stiller alle partier på Stortinget seg bak NATO-løgnen om at «våpen er veien til fred».
Denne utviklingen, fra innbilt fredsnasjon til permanent krigsdeltaker, reflekterer bare et iboende trekk ved imperialismen. Imperialismen er en driver for krig, verdenskriger og lokale kriger. I dag står imperialiststaten Norge skulder ved skulder med de verste imperialiststatene i verden, der USA troner suverent på topp. Med 850 militærbaser på fremmede staters territorium er amerikanerne klare til å bruke militærmakt mot enhver som utfordrer deres interesser.
Det er denne verdensordenen norske politikere, inkludert den såkalte venstresiden på Stortinget, slutter opp om.
Kilder:
«är Ryssland ett imperialistisk land?», proletaren.se 09.08.19, «The global 2000», forbes.com, «List of largest banks», wikipedia.org, “List of countries by sovereign wealth funds”, wikipedia.org, Statens pensjonsfond utland, nbim.no, «Norges sparepenger skal ikke investeres i masseødeleggelsesvåpen», icaannorway.no, «Ny rapport om Oljefondet: Kan være investert i 400 våpenselskaper», vg.no 14.04.19, «Oljefondet har investert 4,2 milliarder i selskap som lager bomber brukt i Jemen», vg.no 21.08.18, “U-fond avviser u-sving», Klassekampen 13.05.23
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.