oss 100 kroner!
John Pilger og Declassified UKs Phil Miller diskuterer utarmet uran for et offensivt Ukraina, noe Vesten vet vil mislykkes. Vil utarmet uran bare bli brukt til å forgifte etniske russere i Donbass?
Ammunisjon med utarmet uran har blitt sendt til Ukraina, noe som ble bekreftet av den britiske forsvarsminister James Heappey forrige uke. Storbritannia kunngjorde i forrige måned at de ville sende ammunisjonen til bruk med Challenger 2-stridsvogner i Ukraina, et trekk som umiddelbart eskalerte kjernefysiske spenninger med Russland, president Vladimir Putin truet med å plassere taktiske atomvåpen i Hviterussland bare noen dager senere.
Det britiske trekket kommer midt i indikasjoner på at Kiev er stadig mer desperat, til det punktet at Kiev er villig til å svi av den jorda de kjemper for.
I løpet av de siste månedene har dokumenter som har kommet fram som en del av Pentagon-lekkasjen vist at ukrainske styrker har det langt verre enn tidligere rapportert av konsernmedier. Som har vist tidligere viser de lekkede dokumentene at «den lenge planlagte ukrainske offensiven vil mislykkes.»
Storbritannias beslutning om å sende ammunisjon med utarmet uran til Ukraina representerer mer enn en farlig eskalering i Vestens proxy-krig med en atomvåpenmakt. Det er et eksempel på Ukrainas vilje til å angripe den etniske russiske befolkningen i det østlige Ukraina og forgifte landet det prøver å beholde, men vet at det ikke vil være i stand til det. Utarmet uran vil ha effekter ikke bare på russiske soldater, men også på sivilbefolkningen i årene som kommer.
Russland grep inn i Ukraina etter åtte års krig fra Kiev mot de etniske russerne i øst som hadde erklært uavhengighet fra Ukraina etter det USA-støttede kuppet i 2014.
Amerikanske og britiske konsernmedier ser ut til å avfeie bekymringene for russisk atomeskalering som svar på bruken av utarmet uran, og den offisielle linja i Vesten er at slike våpen representerer en lav miljørisiko.
Det er imidlertid tungtveiende grunner til å stille spørsmål ved den offisielle holdninga. Runder med utarmet uran ble brukt av amerikanske styrker i begge Irak-krigene, så vel som på Balkan på 1990-tallet. Ammunisjon med utarmet uran er tyngre enn bly og brukes vanligvis til å gjennombore pansringen på stridsvogner. Ved støt mot metall skjærer, brenner og fordamper det. Denne prosessen produserer giftig radioaktivt støv.
En rapport fra The Guardian fra 1999 gjenga holdninga til forskere som uttalte seg i forbindelse med bombinga av Kosovo med utarmet uran: «En enkelt partikkel av utarmet uran som sitter fast i lymfeknuten kan ødelegge hele immunsystemet.»
I John Pilgers film som dokumenterer Irak etter den første Gulf-krigen, Paying the Price: Killing the Children of Iraq, snakket han med leger i Basra hvor de rapporterte om flere ganger økning i antall kreftdødsfall. Pilger snakket også med en irakisk barnelege som beskrev en tilstrømning av medfødte misdannelser som man aldri hadde sett før krigen.
Når det gjelder den andre Irak-krigen, ble de mest slående rapporterte effektene av utarmet og andre giftige stoffer sett i Fallujah, der amerikanske styrker bombet nådeløst i 2004.
Økningan i fødselsdefekter i Irak har blitt kalt «katastrofale», og The Guardian gikk så langt som å publisere et stykke i 2014 som anklaget Verdens helseorganisasjon for å dekke over det «atommarerittet» som ble etterlatt i Fallujah av USA og Storbritannia. Andre har sammenlignet byens helsekrise med den etter USAs atomangrep på Hiroshima.
Er dette fremtida for generasjoner av etniske russere i Ukraina?
Ukraina har kurs mot å tape, om enn sakte, på slagmarka, hva kan man oppnå ved å ta ut noen flere russiske stridsvogner hvis det permanent gjør landet til en fare for innbyggerne, gjennomsyret av giftige støvpartikler av radioaktivt tungmetall? Hvordan kan denne avgjørelsen sees på som noe annet enn en ondskapsfull innrømmelse av at landet går tapt, og at det å «salte» det er en siste handling av ondskap mot etniske russere i Donbass?
