oss 100 kroner!
G7 er overveldet av den dynamiske fremgangen til den multipolare ordenen som er legemliggjort av det russisk-ledede INSTC (International North-South Transport Corridor) og det kinesisk-ledede BRI (Belt and Road Initiative), med Irans strategiske havn Chabahar nå klar til å spille en transformerende rolle. Du bør ikke være i tvil om hva G7s Hiroshima Communique handler om.
Settingen: en by i nykolonien Japan som ble atombombet for 78 år siden av USA, som det ikke kom med noen unnskyldninger fra.
Budskapet: G7, faktisk G9 (forsterket av to ikke-valgte eurokrater) erklærer krig – hybrid og på annen måte – mot BRICS+, som har 25 nasjoner på venteliste og nye interessenter i kø.
G7s viktigste strategiske mål er Russlands nederlag, etterfulgt av Kinas underkastelse. For G7/G9 er disse – reelle – maktene de viktigste «globale truslene» mot «frihet og demokrati.»
Konsekvensen er at det globale sør må følge taktstokken – ellers. Kall det en remiks av tidlig på 2000-tallet «du er enten med oss eller mot oss.»
I mellomtida, i den virkelige verden – den i produktive økonomier – bjeffer krigens hunder mens New Silk Road-karavanene fortsetter å marsjere videre.
De viktigste nye silkeveiene for fremvoksende multipolaritet er Kinas ambisiøse belte- og veiinitiativ (BRI) på flere billioner dollar og Russland-Iran-India internasjonale nord-sør-transportkorridor (INSTC). De har utviklet seg parallelt og kan noen ganger overlappe hverandre. Det som er klart er at G7/G9 vil gå til jordens ender for å undergrave dem.
Kart over INSTC (Fotokreditt: The Cradle)
Alt om Chabahar
Den nylige avtalen på 1,6 milliarder dollar mellom Iran og Russland om å bygge den 162 km lange Rasht-Astara-jernbanen er en INSTC-game changer. Irans minister for veier og byutvikling Mehrdad Bazpash og Russlands transportminister Vialy Saveliev signerte avtalen i Teheran, foran Irans president Ebrahim Raisi og med Russlands president Vladimir Putin som deltok via videokonferanse.
Kall det ekteskapet mellom Irans «Look East» med Russlands «Vending mot Østen». Begge er nå offisielle strategier.
Rasht ligger nær Det kaspiske hav. Astara ligger på grensa til Aserbajdsjan. Å koble dem sammen vil være en del av en Russland-Iran-Aserbajdsjan-avtale om jernbane- og godstransport – som styrker INSTC som en nøkkelforbindelseskorridor mellom Sør-Asia og Nord-Europa.
Den multimodale INSTC avanserer via tre hovedruter: den vestlige ruta forbinder Russland-Aserbajdsjan-Iran-India; den midtre eller trans-kaspiske ruta forbinder Russland-Iran-India; og den østlige forbinder Russland-Sentral-Asia-Iran-India.
Den østlige ruta har den uhyre strategiske havnen Chabahar i Sørøst-Iran, i den flyktige Sistan-Balochistan-provinsen. Det er den eneste iranske havna med direkte tilgang til Det indiske hav.
I 2016 signerte Iran, India og et Afghanistan fortsatt under amerikansk okkupasjon en trepartsavtale der Chabahar mirakuløst slapp unna ensidige amerikanske «maksimalt press»-sanksjoner. Det var et springbrett som konfigurerte Chabahar som den privilegerte inngangsporten for indiske produkter til å komme inn i Afghanistan, og deretter videre nedover mot Sentral-Asia.
Russland, Iran og India signerte en formell INSTC-avtale i mai 2022, som beskriver et multimodalt nettverk – skip, jernbane, vei – som fortsetter via de tidligere nevnte tre aksene: vestlig, midtre eller transkaspiske og østlige. Den russiske havna i Astrakhan, ved Det kaspiske hav, er avgjørende for alle tre.
Den østlige ruta forbinder det østlige og sentrale Russland, gjennom Kasakhstan og Turkmenistan, til den sørlige delen av Iran samt India og de arabiske landene på den sørlige kanten av Persiabukta. Dusinvis av tog kjører allerede fra Russland til India via Turkmenistan og Iran.
Problemet er at New Delhi de siste årene, av flere komplekse årsaker, så ut til å sove ved rattet. Og det førte til at Teheran ble mye mer interessert i russisk og kinesisk engasjement for å utvikle to strategiske havner i Chabahar Free Trade Industrial Zone: Shahid Beheshti og Shahid Zalantari.
Kina gjør sitt trekk
Chabahar er en tøff nøtt å knekke. Iran har investert tungt for å gjøre det til et uunngåelig regionalt transittknutepunkt. India har i prinsippet fra begynnelsen betraktet Chabahar som en nøkkelplanke i sin «diamanthalsbånd»-strategi, som motvirker det kinesiske «perlehalsbåndet», som er havner knyttet sammen av BRI over Det indiske hav.
Fotokreditt: The Cradle Chabahar utfører også rollen som kontrapunkt til Pakistans Gwadar-havn i Arabiahavet, juvelen i kronen på Kina-Pakistan Economic Corridor (CPEC).
Fra Teherans synspunkt er det som trengs – raskt – ferdigstillelsen av det østlige jernbanenettet, 628 km med spor fra Chabahar til Zahedan. I optimale termer kan dette være ferdig innen mars 2024 som en del av Mashhad-Sharkhs jernbaneakse som forbinder Irans sørøst til nordøst på grensa til Turkmenistan.
For øyeblikket reiser INSTC-last til Sør-Asia fra Irans Bandar Abbas-havn i Hormuzstredet – lange 680 km unna Chabahar. Så for alle praktiske formål vil Chabahar gjøre transitt fra India til Afghanistan, Sentral-Asia og Sør-Russland kortere, billigere og raskere.
Men nok en gang stoppet ting opp fordi India ikke kom opp med de forventede økonomiske ordningene. Det endte med å skape noen bekymringer i Teheran – spesielt når man så de massive kinesiske investeringene i Gwadar.
Så det er ikke rart at Iran bestemte seg for å tiltrekke seg Kina som en stor investor, som har blitt en del av deres stadig mer omfattende strategiske partnerskap. Så vi kan ende opp med at Chabahar også blir en del av Kinas BRI, i tillegg til hovedrollen i INSTC.
Russland, på sin side, står nå overfor stillstand i Ukraina, det nådeløse vestlige sanksjonshysteriet og alvorlige handelsrestriksjoner til Øst-Europa. Alt dette mens Moskva konsekvent utvider sin handel med New Delhi.
Så det er ikke rart at Moskva nå er mye mer oppmerksomme på INSTC. I desember i fjor ble det inngått en nøkkelavtale mellom russiske jernbaner og de nasjonale selskapene i Kasakhstan, Turkmenistan og Iran, og russerne kom med 20 prosent rabatt for import-eksportcontainere som passerer grensa mellom Russland og Kasakhstan.
Det som betyr mest for Russland er at Chabahar som opererer i full fart reduserer kostnadene for å transportere varer fra India med 20 prosent. Iranerne forsto spillet fullt ut, og begynte å promotere Chabahar Free Trade-Industrial Zone for å tiltrekke russiske investeringer. Og det kulminerte i Rasht-Astara-avtalen.
Zangezur-spoileren
Kinas BRI, på sin side, spiller et parallelt spill. Beijing investerer tungt i transittruten øst-vest – også kjent som Midtkorridoren.
Denne BRI-korridoren går fra Xinjiang til Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan og Turkmenistan, og deretter over Det kaspiske hav til Aserbajdsjan, Georgia, Tyrkia og videre til Øst-Europa – totalt 7000 km, med en fraktreise på maksimalt 15 dager.
BRIs vekt er å satse på flere korridorer øst-til-vest for å bekjempe mulige nye vestlig dikterte forstyrrelser av forsyningskjeder. Kina-Sentral-Asia transitt til Europa forbi Russland og Iran er et av de beste alternativene. BRI-korridoren gjennom Russland er på vent for øyeblikket på grunn av NATOs proxy-krig i Ukraina. Og kineserne tester alle alternativer for å omgå den maritime silkeveien gjennom Malacca.
Tyrkia som kan se sin mangeårige president Recep Tayyip bli gjenvalgt denne helgen, har også deltatt i spillet.
Baku-Tblisi-Kars-jernbanen, som ble åpnet i 2018, var en nøkkelplanke i Ankaras hovedplan for å framstille seg seg selv som et uunngåelig knutepunkt for containerfrakt mellom Kina og Europa.
Parallelt investerte Kina i å bygge en jernbane fra Kars til Edirne på den europeiske siden av Bosporos mens Tyrkia gikk for en oppgradering på 3,8 milliarder dollar av havna i Mersin og 1,2 milliarder dollar for havna i Izmir. Innen 2034 forventer Beijing at denne korridoren skal være den sentrale planken i det de beskriver som Iron Silk Road.
En mulig tresko i INSTC-maskineriet er konkurranse fra den såkalte Zangezur-korridoren – fra Aserbajdsjan til Tyrkia via Armenia; denne korridoren er faktisk privilegert av EU og britisk oligarki og kom fram under våpenhvilen i 2020 i Nagorno-Karabakh.
Kart over Aserbajdsjan-Armenia konfliktsoner (Foto: The Cradle)
London identifiserer Baku som en privilegert partner og er opptatt av å diktere vilkår til Jerevan: godta en slags fredsavtale så snart som mulig, og gi avkall på Karabakh.
Zangezur-korridoren ville være det viktigste geopolitiske og geoøkonomiske vestlige skuespillet som forbinder EUs logistiske knutepunkter med Transkaukasia og Sentral-Asia. Hva om Armenia blir kastet under bussen? Tross alt er Armenia medlem av den russisk-ledede Eurasia Economic Union (EAEU), som det kollektive Vesten er i ferd med å undergrave.
Fest sikkerhetsbeltene: et geoøkonomisk nytt flott spill sentrert om INTSC er i ferd med å starte.
Denne artikkelen ble publisert i nettavisa The Cradle:
