oss 100 kroner!
EUs nye plan vil få 2008 til å se ut som en barnelek.
Av Thomas Fazi.
Først kom den pandemiske resesjonen, forårsaket av beslutningen om å stenge ned hele samfunn via lockdown, så kom det største energi- og råvaresjokket på 50 år, forårsaket av beslutningen om å sanksjonere Europas største leverandør av gass til kontinentet. De siste årene har EUs regjeringer tydd til massive underskudd for å tapetsere over de ødeleggende effektene av disse elitekonstruerte krisene, omtrent som de gjorde i kjølvannet av finanskrisa i 2008. Ved å gjøre det har de lykkes i å skape noen av de høyeste nivåene av offentlig gjeld i etterkrigshistorien – og akkurat som for et tiår siden ber de nå arbeidere og vanlige borgere om å betale regninga.
Uten liten ironi har EU-kommisjonen nettopp avduket sitt utkast til plan for å redusere offentlig gjeld på tvers av blokken – gjeld som kommisjonen tidligere har oppmuntret til. Tidlig i 2020, for eksempel, suspenderte EU sine notorisk stramme budsjettregler for å, som kommisjonspresident Ursula von der Leyen erklærte, tillate land å bruke «så mye de trenger». Den europeiske sentralbanken (ECB) gikk også inn og lanserte et program for kjøp av obligasjoner på billioner euro for å hjelpe regjeringer med å finansiere sine eksplosive finansunderskudd. Året etter ble medlemslandene også enige om en mye lovprist «gjenopprettingsplan» på 750 milliarder euro i hele Europa.
På den tida holdt observatører disse enestående tiltakene fram som bevis på at EU endelig hadde lært av sine tidligere feil og overvunnet sin sterke tendens til innstramming. Noen beskrev det til og med som EUs «Hamiltonske øyeblikk», som signaliserte at blokken endelig var i ferd med å utvikle seg til en fullverdig føderasjon. Dette var ønsketenkning. Det var bare et spørsmål om tid før gamle konflikter ville gjenoppstå mellom Europas finanshauker – først og fremst Tyskland – og landene med høy gjeld i periferien.
Dessuten, til tross for all snakk om EUs integrering-gjennom-krise-tilnærming, burde det være klart nå at ingen krise vil være stor nok til å samle støtte blant Europas nasjonale eliter eller, enda mer, blant vanlige borgere som et trekk mot fullverdig føderalisme. Historien har sine regler, og de økonomiske, politiske og kulturelle betingelsene for dette er rett og slett ikke der, og vil ikke være det på lenge. Enda viktigere, slike stjerneklare analyser forrådte en grunnleggende misforståelse av EUs sanne natur. Europeisk økonomisk og monetær integrasjon er et fundamentalt antidemokratisk prosjekt – et som tar sikte på å plassere økonomisk politikk utenfor velgernes kontroll. Å frata nasjoner deres valutautstedende fullmakter var en grunnplanke i dette prosjektet, fordi det betydde at regjeringer ikke hadde annet valg enn å følge politikken diktert av den nye valutautstederen – EU – uavhengig av deres demokratiske mandat.
Nasjonale eliter som er ivrige etter å unnslippe presset fra sine egne velgere, omfavnet prosessen bare for at de dramatiske konsekvensene av å gjøre det skulle bli tydelige i kjølvannet av eurokrisen. På dette tidspunktet brukte EU sine krefter til å undergrave demokratiet og innføre knusende innstramninger over hele kontinentet, selv mot de valgte regjeringers ønsker. (Bare spør Hellas eller Italia.)
I denne forstand var suspensjonen av EUs finanspolitiske regler og ECBs transformasjon til en utlåner i første instans ekstraordinære nettopp fordi de gjorde eurolandene til noe «suverene» igjen, der demokratisk valgte regjeringer kunne velge sin budsjettpolitikk uten den konstante trusselen om gjengjeldelse fra ECB eller EU-kommisjonen. Men det er også derfor det bare var et spørsmål om tid før disse tiltakene ble innskrenket, de slo tross alt beina under selve hensikten med EUs prosjekt.
Det første trinnet i gjenopprettingen av status quo kom i fjor sommer, da ECB avsluttet sitt obligasjonskjøpsprogram og begynte å heve renten. Den andre er EU-kommisjonens gjeldsreduksjonsplan, som er lite mer enn en repetisjon av den gamle stabilitets- og vekstpakten, som først ble unnfanget i 1997. Ifølge forslaget vil land med et underskudd i forhold til BNP over 3% eller en gjeld-til-BNP-forhold over 60% – terskelene som ble vedtatt i Maastricht-traktaten fra 1992 – bli nødt til å implementere et finanspolitisk tilpasningsprogram; jo høyere underskudd/gjeld, jo raskere vil landene bli avkrev handlinger for å få ned disse forholdstallene.
I dag vil rundt to dusin land falle inn under de nye planene for underskudd og gjeldsreduksjon. De som får krav om å foreta de strengeste handlingene vil være Hellas, Italia, Frankrike, Spania og Belgia. Disse nasjonene ville måtte forplikte seg til en minimumsreduksjon av underskuddet på 0,5 % av BNP hvert år, som i noen tilfeller kan øke til 1,5 %, hovedsakelig gjennom budsjettkutt på flere milliarder euro hvert år. Med andre ord, innstramminger.
For Tyskland er dette imidlertid fortsatt for mjukt. Landets finansminister, Christian Lindner, ønsker en bindende og lite fleksibel minste gjeldsreduksjonsbane på 1 % av BNP per år for de verste overtredere. Men til tross for deres uenighet deler Tyskland og Kommisjonen til sjuende og sist de samme underliggende antakelsene: at underskuddet og gjeldsnivået i noen land – avhengig av hvor mye de overskrider et sett med vilkårlige grenser som ble bestemt for mer enn 30 år siden – er «uholdbare» og at vekst avhenger av «sunne offentlige finanser». Dette er en nøyaktig reprise av debatten som dominerte eurokrisa på 2010-tallet. Selv da, etter å ha lempet på finanspolitiske regler for å tillate den massive redningen av banksystemet, insisterte Tyskland og EU på at det ikke var noe alternativ til å pålegge det store flertallet av europeiske land, spesielt de i periferien, strenge finanspolitiske innstramninger.
Denne politikken økte ikke bare arbeidsledigheten, tæret på sosial velferd, presset store deler av befolkningen til randen av fattigdom og, i tilfellet med Hellas og andre land, skapte en genuin humanitær nødssituasjon. De klarte heller ikke å oppnå sine uttalte mål om kickstarting av veksten og reduksjon av gjeld i forhold til BNP. Tvert imot drev de økonomier inn i resesjon og økte gjelden i forhold til BNP. I mellomtida ble demokratiske normer dramatisk endret, ettersom hele land i hovedsak ble satt under «kontrollert administrasjon». Resultatet var et «tapt tiår» med stagnasjon og permakriser som førte til et djupt skille mellom eurosonens nord og sør, og brakte den monetære unionen til randen av selvødeleggelse.
Hele innstramningseksperimentet var en så katastrofal fiasko – som til og med IMF senere innrømmet – at man ikke kan annet enn å fortvile over gjenopplivingen av det. Men til sjuende og sist er dette bare en påminnelse om at ingen av de underliggende problemene med euroen har blitt løst: medlemslandenes kulturelle utsikter og økonomiske interesser fortsetter å være uforenlige, og skjebnen til nasjoner og demokratisk valgte regjeringer fortsetter å være i hendene på ikke-valgte teknokrater i Frankfurt og Brussel. Likevel er det vanskelig å se hvordan Europa kunne overleve en andre runde med innstramminger, som ville komme på et tidspunkt da tilstanden til den globale økonomien er langt mørkere enn for ti år siden: vi står overfor høy inflasjon, forstyrrelser i forsyningskjeden, global fragmentering og en krig uten ende ved Europas grense til Russland.
Her er imidlertid det største paradokset i den nåværende situasjonen: mens EU utarbeider en plan for å få stater til å kutte sine samlede budsjetter, oppfordrer den også regjeringene til å øke forsvarsbudsjettene til minst 2 % av BNP for å overholde Natos utgiftsmål. Og blant de landene som forventes å øke sine forsvarsutgifter drastisk, er noen av blokkens mest gjeldsatte nasjoner (som derfor også står overfor de strengeste gjeldsreduksjonskravene): Portugal (hvis utgifter utgjør 0,8 % av BNP), Spania (1 %), Belgia (0,9 %) og Italia (1,4 %).
Bare i forrige uke kunngjorde EU-kommisjonen sin milliard-europlan for å øke Europas kapasitet til å produsere ammunisjon for å sende til Ukraina, som medlemslandene må bidra med opptil en milliard euro for – enda et skritt i Europas «bytte til krigsøkonomimodus», som kommissær Thierry Breton sa det. Med andre ord vil europeiske land snart bli pålagt å kutte ned på sosial velferd og viktige investeringer i ikke-forsvarsrelaterte områder for å finansiere EUs nye forsvarsøkonomi – vi kan kalle dette militære innstramminger – i sammenheng med blokkens stadig større vasalllignende underordning til USAs utenrikspolitikk.
Alt dette peker på det uunngåelige av Tysklands retur som EUs «økonomiske politimann». Det siste året har landet forsøkt å redefinere sin rolle i lys av de massive tektoniske endringene som førte til krigen i Ukraina – spesielt Europas geopolitiske vending fra vest til øst. Kanskje har den endelig funnet en: i form av et fornyet «spesielt forhold» til USA som sin primære vesteuropeiske proxy, spesielt når det kommer til utenrikspolitikk. Som Wolfgang Streeck har hevdet, ville dette innebære å gjenopprette en økonomisk lederposisjon i EU, om å forvalte den på Washingtons vegne og «ta ansvar for å organisere og, viktigere, finansiere det europeiske bidraget til krig».
Denne kombinasjonen av innstramminger, fornyet tysk hegemoni og aggressiv militarisme får det siste tiårets Europa til å se positivt ut. Men dette bekrefter ganske enkelt det gamle ordtaket om at når det gjelder EU, er det alltid mulig å finne en måte å bli verre på.
