oss 100 kroner!
Professor Michael Hudsons nye bok, «The Collapse of Antiquity: Greece and Rome as Civilization’s Oligarchic Turning Point” er en banebrytende begivenhet i dette Året for å leve farlig når, for å parafrasere Gramsci, den gamle geopolitiske og geoøkonomiske ordenen er i ferd med å dø og den nye er i ferd med å bli født i en rasende fart.
Professor Hudsons hovedtese er helt ødeleggende: han tar sikte på å bevise at økonomisk/finansiell praksis i antikkens Hellas og Roma – grunnpilarene i den vestlige sivilisasjonen – satte scenen for det som skjer i dag rett foran øynene våre: et imperium redusert til en rentierøkonomi, kollapser innenfra.
Og det bringer oss til fellesnevneren i hvert eneste vestlige finanssystem: alt handler om gjeld, som uunngåelig vokser med rentes rente. Ja, det er kjernepunktet: Før Hellas og Roma hadde vi nesten 3000 år med sivilisasjoner over hele Vest-Asia som gjorde akkurat det motsatte.
Disse kongedømmene visste alle om viktigheten av å slette gjeld. Ellers ville undersåttene deres falle i trelldom, miste landet sitt til en haug med kreditorer, og disse ville vanligvis prøve å styrte den rådende makten.
Aristoteles formulerte det kortfattet:
«Under et demokrati begynner kreditorer å gi lån og skyldnere kan ikke betale og kreditorene får mer og mer penger, og de ender opp med å gjøre et demokrati til et oligarki, og så gjør oligarkiet seg selv arvelig, og du har et aristokrati.»
Professor Hudson forklarer skarpt hva som skjer når kreditorer tar over og «reduserer resten av økonomien til trelldom»: det er det som i dag kalles «nøysomhet» eller «gjeldsdeflasjon».
Les: China Sells US Debt, Stockpiles Gold Amid De-Dollarization Trend
Så «det som skjer i bankkrisen i dag er at gjeld vokser raskere enn økonomien kan betale. Og så da rentene endelig begynte å bli høynet av Federal Reserve, forårsaket dette en krise for bankene.»
Hudson foreslår også en utvidet formulering: «Framveksten av økonomiske og landeiende oligarkier gjorde gjeldsslaveriet permanent, støttet av en juridisk og sosial filosofi til fordel for kreditorene som skiller vestlig sivilisasjon fra det som gikk forut. I dag vil det bli kalt nyliberalisme.»
Så legger han ut for å forklare, i minutiøs detalj, hvordan denne tilstanden ble befestet i antikken i løpet av over 5 århundrer. Man kan høre samtidens ekko av «voldelig undertrykkelse av folkelige opprør» og «målrettet attentat mot ledere» som søker å slette gjeld og «omfordele land til småbrukere som har mistet det til store grunneiere».
Dommen er nådeløs: «Det som utarmet befolkningen i Romerriket» testamenterte et «kreditorbasert legeme av juridiske prinsipper til den moderne verden».
Rovdyroligarkier og «orientalsk despotisme»
Professor Hudson utvikler en ødeleggende kritikk av den «sosialdarwinistiske filosofien om økonomisk determinisme»: et «selv-gratulerende perspektiv» har ført til «dagens institusjoner for individualisme og sikkerhet for kreditt- og eiendomskontrakter (som favoriserer kreditorkrav over skyldnere, og utleiers rettigheter over de av leietakernes) spores tilbake til den klassiske antikken som «positiv evolusjonær utvikling, som flytter sivilisasjonen bort fra ‘orientalsk despotisme'».
Alt dette er en myte. Virkeligheten var en helt annen historie, med Romas ekstremt rovtørste oligarkier som førte «fem århundrer med krig for å frarøve befolkningen dens frihet, og blokkerte folkelig motstand mot harde pro-kreditorlover og monopolisering av landet til latifundia-gods».
Så Roma oppførte seg faktisk veldig som en «mislykket stat», med «generaler, guvernører, skatteoppkrevere, pengeutlånere og teppetiggere» som presset ut sølv og gull «i form av militært bytte, tributt og åger fra Lilleasia, Hellas og Egypt.» Og likevel har denne romerske ødemarkstilnærmingen blitt overdådig framstilt i det moderne Vesten som å bringe en mission civilisatrice (siviliseringsoppdrag, o.a.) i fransk stil til barbarene – mens den bærer den velkjente hvite manns byrde.
Hudson viser også hvordan greske og romerske økonomier faktisk «endte i innstramninger og kollapset etter å ha privatisert kreditt og land i hendene på rentieroligarkier». Ringer det en – moderne – bjelle? Uten tvil er den sentrale sammenhengen i argumentasjonen hans her:
«Romas lov om kontrakter etablerte det grunnleggende prinsippet i vestlig rettsfilosofi, og ga kreditorkrav prioritet fremfor debitorers eiendom – skjønnmalt i dag som «sikkerhet for eiendomsrettigheter». Offentlige utgifter til sosial velferd ble minimert – det dagens politiske ideologi kaller å overlate saker til «markedet». Det var et marked som holdt innbyggerne i Roma og dets imperium avhengige av velstående lånetakere og pengeutlånere for å dekke sine grunnleggende behov – og for brød og sirkus, av det offentlige og av leker betalt av politiske kandidater, som ofte selv lånte fra velstående oligarker for å finansiere sine kampanjer.»
Enhver likhet med det nåværende systemet ledet av Hegemon er ikke bare tilfeldigheter. Hudson: «Disse ideene, retningslinjene og prinsippene for rentiere er de som dagens vestlige verden er forlaverfølger. Det er det som gjør romersk historie så relevant for dagens økonomier som lider av lignende økonomiske og politiske påkjenninger.»
Professor Hudson minner oss om at Romas egne historikere – blant andre Livius, Sallust, Appian, Plutarch, Dionysius av Halicarnassus – «understreket borgernes underkastelse i gjeldsslaveri». Til og med oraklet i Delfi i Hellas, så vel som poeter og filosofer, advarte mot kreditorgrådighet. Sokrates og stoikerne advarte om at «rikdomsavhengighet og dens pengekjærlighet var den største trusselen mot sosial harmoni og dermed samfunnet.»
Og det bringer oss til hvordan denne kritikken ble fullstendig fjernet fra vestlig historieskriving. «Veldig få klassisister», bemerker Hudson, følger Romas egne historikere som beskriver hvordan disse gjeldskampene og landgrepene var «hovedsakelig ansvarlig for republikkens forfall og fall.»
Hudson minner oss også om at barbarene alltid var ved imperiets port: Roma ble faktisk «svekket innenfra» av «århundre etter århundre med oligarkisk overskudd».
Så dette er lærdommen vi alle bør trekke fra Hellas og Roma: Kreditoroligarkier «søker å monopolisere inntekter og land på rovdyraktige måter og bringe velstand og vekst til å stoppe.» Plutarch var allerede inne på det: «Grådigheten til kreditorer bringer verken glede eller fortjeneste til dem, og ødelegger dem som de tar feil. De dyrker ikke jordene som de tar fra sine skyldnere, og de bor ikke i husene sine etter å ha kastet dem ut.»
Vær på vakt mot grådighet
Det ville være umulig å fullstendig undersøke så mange dyrebare som briljante detaljer som stadig beriker hovedfortellingen. Her er bare noen få momenter (Og det kommer flere: Prof. Hudson sa til meg: «Jeg jobber med oppfølgeren nå, og fortsetter med korstogene.»)
Professor Hudson minner oss om hvordan penger betyr noe, gjeld og renter kom til Egeerhavet og Middelhavet fra Vest-Asia, av handelsmenn fra Syria og Levanten, rundt 800-tallet f.Kr. Men «uten tradisjon for gjeldsslette og omfordeling av land for å begrense personlig rikdomssøking, påtvunget greske og italienske høvdinger, krigsherrer og det noen klassisister har kalt mafiosi [forresten, nordeuropeiske lærde, ikke italienere) fraværende landeierskap over avhengig arbeidskraft.”
Denne økonomiske polariseringen ble stadig verre. Solon slettet gjeld i Athen på slutten av 600-tallet – men det var ingen omfordeling av jord. Athens monetære reserver kom hovedsakelig fra sølvgruver – som bygde marinen som beseiret perserne ved Salamis. Perikles kan ha styrket demokratiet, men det begivenhetsrike nederlaget Sparta sto overfor i den peloponnesiske krigen (431-404 f.Kr.) åpnet portene til et tungt gjeldsavhengig oligarki.
Alle vi som studerte Platon og Aristoteles på college husker kanskje hvordan de framstilte hele problemet i sammenheng med pleonexi («rikdomsavhengighet») – som uunngåelig fører til rov og «sosialt skadelig» praksis. I Platons Staten foreslår Sokrates at bare ikke-velstående ledere skal utnevnes til å styre samfunnet – slik at de ikke er gisler av hybris og grådighet.
Problemet med Roma er at ingen skriftlige fortellinger overlevde. Standardhistoriene ble skrevet først etter at republikken hadde kollapset. Den andre puniske krigen mot Kartago (218-201 f.Kr.) er spesielt spennende, tatt i betraktning dens samtidige Pentagon-overtoner: Professor Hudson minner oss på hvordan militærkontraktører engasjerte seg i storstilt svindel og hardt blokkerte Senatet fra å straffeforfølge dem.
Professor Hudson viser hvordan dette «også ble en anledning til å gi de rikeste familiene offentlig jord da Roma-staten behandlet deres tilsynelatende patriotiske donasjoner av smykker og penger for å hjelpe krigsinnsatsen som tilbakevirkende offentlig gjeld som måtte tilbakebetales».
Etter at Roma beseiret Kartago, ville det juvelbehengte jetsettet ha pengene tilbake. Men den eneste eiendelen som var igjen til staten var land i Campania, sør for Roma. De velstående familiene drev lobbyvirksomhet i Senatet og slukte hele rikdommen.
Med Cæsar var det siste sjanse for arbeiderklassene til å få en rettferdig avtale. I første halvdel av det 1. århundre f.Kr. fremmet han en konkurslov og skrev ned gjeld. Men det var ingen utbredt gjeldssletting. Cæsar var så moderat, hindret ikke Senatets oligarker fra å slå ned på ham, «i frykt for at han kunne bruke sin popularitet til å «søke kongetittelen» og gå inn for langt mer populære reformer.
Etter Octavians triumf og da han ble utpekt av senatet som Princeps (egentlig Princeps inter pares, eller den fremste blant likemenn, men det ble så som så med det siste leddet, o.a.) og keiser Augustus i 27 f.Kr., ble senatet bare en seremoniell elite. Professor Hudson oppsummerer det i én setning: «Det vestlige imperiet falt fra hverandre da det ikke var mer land å ta og ikke flere gull- og sølvbarrer å plyndre.» Nok en gang bør man gjerne trekke paralleller med Hegemonens nåværende situasjon.
På tide å «løfte opp alt arbeid»
I en av våre utrolig engasjerende e-postutvekslinger bemerket professor Hudson hvordan han «umiddelbart hadde en tanke» om en parallell til 1848. Jeg skrev i den russiske forretningsavisen Vedomosti: «Det viste seg tross alt å være en begrenset borgerlig revolusjon. Det var mot rentiereierklassen og bankfolk – men var ennå langt fra å være pro-arbeiderklasse. Den store revolusjonære handlingen til industriell kapitalisme var faktisk å frigjøre økonomier fra den føydale arven fra de fraværende eiernes eiendom og rovbankvirksomhet – men den falt også tilbake da rentierklassene gjorde et comeback under finanskapitalismen.»
Og det bringer oss til det han anser som «den store testen for dagens splittelse»: «Om det bare er for land å frigjøre seg fra USAs/NATO-kontroll over deres naturressurser og infrastruktur – noe som kan gjøres ved å skattlegge naturressursrente (derved skattlegges kapitalflukten til utenlandske investorer som har privatisert naturressursene sine). Den store testen vil være om land i det nye globale flertallet vil søke å løfte all arbeidskraft opp, slik Kinas sosialisme har som mål å gjøre.»
Det er ikke rart at «sosialisme med kinesiske kjennetegn» skremmer Hegemon-kreditoroligarkiet til det punktet at de til og med risikerer en varm krig. Det som er sikkert er at veien til suverenitet, på tvers av det globale sør, må være revolusjonær: «Uavhengighet fra amerikansk kontroll er de vestfalske reformene fra 1648 – doktrinen om ikke-innblanding i andre staters anliggender. En grunneierskatt er et nøkkelelement for uavhengighet – skattereformene fra 1848. Hvor snart vil det moderne 1917 finne sted?»
La Platon og Aristoteles få tale: så snart som menneskelig mulig.
Denne bokanmeldelsen er blant annet publisert her.
