oss 100 kroner!
1. mai i Mandal 1988
Av Steppeulven.
Jeg satt i bilen min nede i Sydsverige og venta på lass da telefonen ringte. Håpet var å få et eplelass til Oslo etter nettopp å ha tømt ei tralle full av grønnsaker fra Albenga og Milano på lageret hos ICA i Helsingborg.
– «Hei, det er Vidar. Du? E har tenkt på noe.»
Vidar og jeg hadde kjent hverandre i mange år. Fra den tida jeg kjørte Bedford og han var sykkelreparatør. Han var en av dem som visste hva folk tenkte. Ikke som tankeleser, men han lukta seg fram til holdninger og standpunkt. Det skyldes antagelig at han hadde fingeren på pulsen, kjente en haug med folk og bevegde seg i mange kretser – selv om han nå ratta en Scania 142 med henger, og stort sett kjørte en tur i uka på kontinentet. At kona Wenche hadde egen butikk der halve byen var innom var sikkert heller ingen ulempe. Vidars forslag var stort sett alltid kloke og fornuftige.
– «Det er jo snart 1. mai. Og du? Åssen tror du det hadde vært hvis mi stilte opp i toget? Med bilane? Det er jo arbeiderklassens kampdag, ikke sant? Hvor man kommer med krav. Og i år kommer han jo på ein søndag!»
– «Tenker du på diettsaka?»
– «Ja. E traff ein fra Marnar Brug for noen dager siden. De støtter oss heilt. Det gjør de på Kjettingen au. Og på Stålen. Mi har veldig stor oppslutning om dette blant folk i byen.»
Dette, handla om arbeidet vi hadde holdt på med i flere år for å få ei ordning på dietten. Vi kunne nemlig trekke fra diett på selvangivelsen for de bortedøgna vi hadde. For de fleste utgjorde det rundt 10 000 kroner. For noen av sjåførene med mest døgn kunne fratrekket bli så stort at det nærma seg 20 tusen i reduksjon på skatten. Altså 20 tusen kroner ekstra i lomma, eller – slik det var for de fleste – til nedbetaling på lånet. Tilsvarende nær 50 tusen i dag. Men ikke alle ligningsfunksjonærer godtok dette. Det hjalp ikke å kjøre samme rute eller i samme firma, vi hadde sågar to brødre som blei ligna forskjellige, fordi de tilhørte to forskjellige ligningskontor. Stikkordene var hotellsatsen, pensjonatsatsen eller brakkesatsen. Vi førte opp hotellsatsen, den høyeste, slik statsansatte gjorde. Men noen ligningskontor godtok bare brakkesatsen. Eller forlangte fullt regnskap med kvitteringer for hele året. Kvitteringer for ei pølse her og ei cola der? Kyss meg i raua, var sjåførenes svar.
Etter som vi satte oss inn i reglene fant vi også ut at Stortingsrepresentanter fikk to ganger hotellsatsen – uten krav til kvitteringer. Når vi visste hvor mange ganger vi blei påspandert et måltid eller invitert på en mottakelse i forhold til hva en stortingsrepresentant blei, så føltes ikke det noe mer rettferdig. Men så var det jo dem som fastsatte reglene. Både for seg sjøl og oss.
I Mandal hadde Knut Strand tatt initiativ til et møte for alle sjåførene i oktober 1986 som jeg fikk i jobb å innkalle til. Knut var leder for Cowboyklubben i Norge, en sammenslutning for walkie-talkie entusiaster hvor mange trailersjåfører var med, og en av de mest erfarne sjåførene i byen. I februar 1988 danna vi ei sjåførforeningen som fikk navnet Mandal og omegn Trailerorganisasjon, MOTO. I styret satt Torbjørn Aunevik, Tor Sverre Wiblemo, Knut Strand, John Førland og Jan Birkeland i tillegg til Vidar og meg. Harald Solberg fra Kvinesdal steppa inn da Knut i en periode flytta fra byen.
MOTO var nok mer en aksjon enn en organisasjon. Vi hadde møter, lagde underskriftslister, trykka opp klistremerke til å ha bak på bilene og blei intervjua i avisene. Og nå lurte altså Vidar på om vi ikke skulle delta i 1. maitoget.
At 1. mai falt på en søndag var viktig. Resten av uka var vi spredd rundt på motorveier og landeveier i Norge og store deler av Europa, men i helga var de fleste hjemom. Jeg synes idéen var glimrende. Og spesielt fordi den kom fra Vidar. For det var jeg som var den røde av oss to. Vidar var den blå. Og ingen av oss likte Arbeiderpartiet. Det gjorde hele idéen ekstra interessant.
-«Du kjenner jo de folkane som arrangerer dette, så du kan vel høre med de?»
Jeg tenkte at fristen for paroler og sånt sikkert var gått ut, men jeg kunne høre med Lillian Olsen som sikkert stelte med toget også i år.
Mens 1. mai engang var arbeiderklassen dag, var den i større og større grad blitt Arbeiderpartiets, delvis med SV på slep. Og Lillian Olsen var sammen med mannen Sigurd Birger personifisering av partiet lokalt. De var stort sett uenige med meg i det meste fordi jeg var for kommunistisk for dem, men da jeg ringte henne noen minutter seinere fikk jeg ja med det samme. En gjeng med sjåfører kunne gi litt liv til arrangementet. Vi kunne stille med biler hvis vi ville, og jeg kunne få holde en appell på Speilen der toget skulle avsluttes med eget møte.
– «Hva tror du de andre gudan tenker Vidar? Har du snakka med de?»
– «Nei, men tror du ikkje det går greit?»
Jeg fikk ordna meg lass så jeg kom hjemom til første lørdag. Møteplassen for langtransportgjengen i MOTO var fra tre til fem på ettermiddagen, på Skjebstad Grendehus. Diskusjonen blei lang og meiningene var mange. Noen ville ikke gå. – Mi bare driter oss ut. Noen syntes vi skulle kjøre med så mange biler som mulig. – Nei, alle bilene vil bare bli oppfatta som en provokasjon. – Jeg støtter ikke arbeiderpartiet. – Jeg feirer ikke 1. mai. – Jeg synes vi skal gå på ei rekke uten biler. En fra hvert firma. – Men tenk på effekten, hele byen vil få vite om kravet vårt! – Det kan bli noe å snakke om når vi er pensjonister og sitter på benken i brokrysset!
Vi landa på et kompromiss – slik vi ofte gjorde. Og blei enige. Tilslutt. Etter at alle var hørt. Vi landa på en bil fra hvert firma. Alle bileierne var i utgangspunktet for at vi skulle få den høye diettsatsen, NLF hadde til og med proklamert opptil flere ganger at saken var vunnet.
Jeg hadde avklart med min sjef at jeg kunne bruke bilen «min». Dermed måtte planen legges for rekkefølgen de andre bileierne måtte spørres i. – Han vil ikke la oss ha firmabil i tog hvis ikke alle er der. – Hun er modig nok til å bruke bilen hvis sjefen din har sagt ja. – Hvis alle de andre stiller kan vi få det til hos oss også.
Vi endte opp med tre paroler og seks biler. Alle store firma var representert:
FULL DIETTSATS FOR TRAILERSJÅFØRER
INGEN FORSKJELL PÅ HVIT-SKJORTE OG T-SKJORTE
INGEN FORSKJELL PÅ STATS OG PRIVATANSATTE
Ti – elleve mann, sjåførbarn og ungene fra gata fylte bilene.
At vi dominerte toget fullstendig er ingen overdrivelse. Sjelden har det blitt blåst mer i trykklufthorn og signalisert at tilskuerne ville ha enda mer lyd. På fortauene gikk høye armer som stempler.
Det eneste lille svikten i opplegget var at han som skulle stå på den høye trappa på bakketoppen ved Solborg Hotell og ta bilde av alle bilene skrått ovenfra hadde valgt i gå på kino med ungene sine uten å overlate fotojobben til noen andre. Seks biler med paroler i den trange gata med hvite sørlandshus på begge sider og Uranienborg i bakgrunnen hadde garantert blitt årets bilde.
Før toget var Vidar på besøk hjemme hos meg for å lage apell. Under trappa i ganga hadde jeg et lite skrivebord med en Amstrad datamaskin med kassettspiller, skriveprogram og nåleprinter innkjøpt for den første lønna jeg fikk fra termokjøring i 1985. Skjerm med grønne bokstaver og et blinkende felt. Vidar var imponert. Ganske vilt å kunne skrive 1. mai appell på en datamaskin. Om noen år kommer det vel en knapp på disse maskinene som gjør at de kan skrive ut en 1. mai appell sjøl. Vi himla med øyene og lo rått. At dagens AI programmer 35 år seinere faktisk kan gjøre det, på et nivå der antagelig ingen vil merke forskjell fra en standard 1. maitale fra en utsendt koryfé var hinsides hva vi kunne tenke oss.
Trailersjåførene stjal hele showet
Vi prega hele forsida i lokalavisa dagen etter 1. mai. «Selv om 1. maikomiteen i Mandal hadde fått vår lokale stortingsrepresentant – Sigurd Verdal – til å være hovedtaler på Speilen, var det trailersjåførene i Mandal og omegn som stjal showet» skreiv journalisten, i en artikkel som stort sett handla om oss og vårt diettkrav.
Artikkelen blei avslutta på side 6, hvor det helt til slutt blei referert at stortingsrepresentant Faremo, som også var Visepresident i Lagtinget, hadde kritisert Fremskrittspartiet i sin tale.
For oss som deltok var det inspirerende å se den makta vi satt med når vi turte å bruke den og klarte å bli enige.
Vi satte oss i respekt. Vi fikk respekt. Det skapte en entusiasme og et samhold som fulgte oss i mange år.
Etterord
Diettsaka fortsatte å rulle og gå. Underskriftskampanja vi satt i gang på trailerkafeene på Sørlandet fikk oppslutning fra ca. 1200 sjåfører fra 350 av landets kommuner, og blei overlevert sammen med medlemslistene til TIA. Resultatet blei nye regler fra Skattedirektoratet som bl.a garanterer alle sjåfører pensjonatsattsen. Dessuten holdt det nå med 1-2 måneders dokumentasjon av utgiftene for å få hotellsatsen.
Noen lastebileiere fortsatte å utbetale full lønn og lot sjåførene få skattefordelen fra Ligningskontoret. Andre derimot grabbet fordelene sjøl ved å utbetale så mye diett som skattemyndighetene godtok. Dette trakk de fra lønna. Sjåførene fikk dermed mindre lønn, mindre feriepenger og mindre pensjonspoeng, mens lastebileierne slapp unna med mindre arbeidsgiveravgift og altså mindre feriepenger.
Dermed blei diettsaka et tveegga sverd for sjåførene som vi etter hvert la mindre vekt på, og tilslutt fikk inn i en tariffavtale på slutten av nittitallet.
I Danmark blokkerte og sperra eksportsjåførene Padborg grense inn i Tyskland i fire døgn i November 1996 for å få rettferdige regler der nede. De fikk en økning på 100 kroner etter 4 døgns blokade, etter å ha oppnådd seks kroner ved årelangt arbeid etter spillereglene.
