oss 100 kroner!
29. mai 2023
Den endeløse bitre motsetningen til Putin og Russland har sluppet fri en innbilt virkelighet som til slutt er blitt en vrangforestilling .
Det nylige G7-toppmøtet skal for det første forstås som utformingen av et kampområde i «War of Narratives» hvis viktigste «front» i dag er Team Biden som insisterer på at bare én «realitet» – den USA-ledede «regelstyrte orden»-ideologien (og den alene) – kan dominere. Og for det andre for å understreke at Vesten ‘ikke taper‘ i denne krigen mot den andre ‘virkeligheten’. Denne andre virkeligheten er den multivalente ‘annetheten’ som åpenbart tiltrekker seg mer og mer støtte rundt om i verden.
Mange i Vesten er rett og slett uvitende om hvor raskt de geopolitiske tektoniske platene skifter: Den opprinnelige platedelingen (den mislykkede finanskrigen som ble erklært mot Russland) har allerede ført til at det bygges opp en bølge av misnøye og motstand. Sinnetvokser. Folk føler seg nå ikke lenger alene om å avvise vestlig hegemoni – de «bryr seg ikke lenger».
I løpet av uken som gikk forut for G7-toppmøtet, ble Den arabiske liga bokstavelig talt «multipolar». Den sluttet med sin tidligere pro-amerikanske automatikk. Omfavnelsen av president Assad og den syriske regjeringen var begge den logiske konsekvensen av det sekundære tektoniske plateskiftet som ble satt i gang av Kina med sitt saudi-iranske diplomati – en revolusjon som Mohammad bin Salman (MbS) deretter logisk utvidet til hele den arabiske sfæren .
MbS forseglet denne «frigjøringen» fra amerikansk kontroll ved å la president al-Assad bli invitert til toppmøtet for å symbolisere ligaens bolde ikonoklasme (egentlig knusing av helgenbilder, o.a.).
For Vesten er det ontologisk umulig å tolerere at deres virkelighet blir demontert: å se samfunnet deres og verden delt i to. Den narrative virkeligheten er imidlertid så innebygd gjennom den velslipte effektiviteten til MSM-meldinger, at politikere har blitt late. De trenger ikke å argumentere for sin sak, og har heller ikke noe insentiv til å sette bånd på usannheter.
Dynamikken er uhyggelig: en overhypet ‘monolittisk virkelighet’ utvikler seg til en manikeisk (skarp todeling, o.a.) kamp til døden. Ethvert tilbakefall fra «kontrollørenes» side kan føre til kollaps for mediefortellingens «korthus». (Denne forestillingen om en monolitisk virkelighet deles ikke av de fleste andre samfunn som ser virkeligheten som mangefasettert).
Fornektelsen blir endemisk. Så vi er vitne til en krigersk G7, som avviker fra det narrative tilbakeslaget (på grunn av Bakhmuts fall) ved den henslengte omfavnelsen av et plot for å levere F-16 til Ukraina, refser Kina for ikke å få president Putin til å «trekke seg tilbake» i Ukraina og bruker møtet til å sette et narrativt rammeverk for den kommende konfrontasjonen med Kina om handelsspørsmål og Taiwan.
En kommentator (på toppmøtet) lurte på «Er jeg fortsatt i Europa, eller i Japan?», mens hun lyttet til retorikk som om hun var løftet fra Von der Leyens tidligere tale til EU. Von der Leyen hadde laget formuleringen om å «fjerne risikoen» med Kina for å skjule den snikende splittelsen mellom EU og Kina. Denne bemerkningen tjener imidlertid til å understreke hvordan Von der Leyen har blitt et de facto medlem av Biden-teamet.
Kina reagerte sint på G7-toppmøtets påstander ved å si at det hadde blitt et verksted for å «svartmale» og baktale Kina.
Denne omfattende narrative formingen for Kina-konfrontasjonen anses å være nødvendig av G7 ettersom resten av verden ikke ser på Kina som noen ekte «trussel» mot USA. De forstår heller at de sanne «truslene» mot USA stammer fra fra deres indre forhold, og ikke fra eksterne kilder.
G7s fremtredende betydning ligger ikke så mye i anti-Kina-narrativene som ble lansert, men, rett ut sagt, fordi hele episoden uttrykker en vestlig hubristisk fornektelse, noe som varsler ekstrem fare med hensyn til Ukraina. Det taler til realiteten at Vesten – i sin nåværende mentale modus – ikke vil være i stand til å fremme noe troverdig politisk initiativ for å avslutte Ukraina-konflikten. (Husk at Moskva ble hardt skadelidende av den tidligere Minsk-episoden).
G7-språket avbryter alt seriøst diplomati, og signaliserer at imperativet gjenstår å holde fast ved mantraet om å ikke tape: Bakhmuts fall er ikke noe nederlag for Kiev, men et pyrrhustap for Putin. Ukraina vinner, Putin taper, var G7-meldingen.
Hybrisen ligger i den vestlige flerårige nedlatenheten overfor president Putin og Russland. Washington (og London) kan rett og slett ikke frata seg overbevisningen om at Russland er svakt, dens væpnede styrker knapt, om i det hele tatt, kompetente; landets økonomi går over ende; og at derfor vil Putin sannsynligvis gripe omtrent enhver «olivengren» som USA måtte bry seg om å tilby ham.
At president Xi kunne – eller ville – presse Putin «til å trekke seg tilbake» i Ukraina, og akseptere en våpenhvile på EU-vilkår – som er «Zelensky-vilkårene» – er vrangforestillinger. Likevel ser det ut til at noen sentrale EU-ledere virkelig tror at Putin kan bli vridd av Xi eller Modi til å forlate Ukraina på vilkår som er gunstige for Kiev. Disse europeiske lederne er ganske enkelt farlige gisler for de psykologiske prosessene som gir næring til deres fornektelse.
Russland ‘vinner’ på den finansielle krigsfronten, og på den globale diplomatiske fronten. Det har den overveldende tallmessige fordelen. Det har overtak i våpen, det har fordelen i luftrommet og i den elektromagnetiske sfæren. Mens Ukraina er i kaos, har kraftig desimerte styrker og et smuldrende indre samhold.
Skjønner de ikke? Nei. Den endeløse bitre antagonismen overfor Putin og Russland har latt en selvskapt virkelighet slippe fri, å drive lenger og lenger fra enhver forbindelse til virkeligheten, og deretter gå over i villfarelse – alltid ved å trekke på likesinnede heiagjenger for bekreftelse og utvidet radikalisering.
Dette er en alvorlig psykose. For i stedet for å ta opp konflikten rasjonelt, kommer Vesten konsekvent opp med ‘ikke-startere’ som en ‘frossen konflikt‘. Tror de seriøst at Russland vil «lene seg tilbake» mens Vesten «reiser på beina» en «væpnet til tennene» NATO-stedfortreder i Vest-Ukraina? En stedfortreder som vil stå som et gnagende sår på russisk side, og blø russiske ressurser, på lang sikt? Ser de for seg at lærdommen fra Afghanistan er tapt for den russiske overkommandoen? Jeg kan fortelle deg, det er det ikke. Jeg var en av skuespillerne i den tragedien.
Hva nå? Russland vil sannsynligvis vente for å se om Kiev er i stand til å sette i gang en offensiv – eller ikke. Hvis Kiev starter en offensiv, vil det være fornuftig for Russland å la de ukrainske styrkene kaste seg på de russiske forsvarslinjene, og bruke styrkene sine ytterligere, i en ny «kjøttkvern». Moskva vil teste om Kievs kreditorer da er klare til å erkjenne «fakta på bakken», snarere enn noen innbilte virkeligheter, ved å akseptere Moskvas vilkår. Hvis ikke, kan den russiske utmattelsen fortsette, og fortsette, helt opp til den polske grensen. Det er ikke noe annet alternativ – selv om det er Moskvas siste valg.
F-16-avledningen vil ikke endre den strategiske balansen i krigen, men selvfølgelig vil det forlenge krigen. Likevel grep de europeiske lederne ved G7 etter forslaget.
Oberstløytnant Daniel Davis, seniorstipendiat ved Defense Priorities i Washington, har advart:
«Det er ingen grunn til å forvente en dramatisk endring i Kievs krigslykke på grunn av dem [F-16-flyene]. Selv de 40 til 50 jetflyene Ukraina er rapportert å etterspørre, vil ikke fundamentalt endre krigens gang. Det større spørsmålet som «a bør stille Biden, er imidlertid dette: til hvilket formål? Hva forventer administrasjonen at leveringen av F-16 skal oppnå? Hva håper vi å oppnå fysisk? Hvilken sluttilstand ser presidenten for seg for krigen, og hvordan vil tilstedeværelsen av F-16 øke sjansene for suksess?
«Så langt jeg kan fastslå, har disse spørsmålene ikke engang blitt stilt, langt mindre besvart, av administrasjonen eller Pentagon-tjenestemenn» … Washington burde begynne å fokusere langt mer på konkrete midler for å ivareta amerikanske interesser og få slutt på krigen, og mindre på ubetydelige våpenleveranser som ikke ser ut til å være en del av noen sammenhengende strategi”.
Det samme spørsmålet bør stilles til EU: «Til hvilken hensikt?» Har spørsmålet i det hele tatt blitt stilt, eller noen gang besvart?
Vel, la oss svare på det: Hva vil 50 F-16 utrette? Europeiske ledere sier de søker en tidlig slutt på konflikten, men dette initiativet vil oppnå det motsatte. Det vil representere nok en milepæl i eskalering mot den «evige krigen» mot Russland som noen oppriktig ønsker. Russland vil da sannsynligvis se lite alternativ enn å fortsette til full krig mot NATO.
Europeerne virker ute av stand til å si «nei» til Amerika. Likevel advarer oberst Davis klart om at USAs intensjon er å «flytte byrden for fysisk støtte til Ukraina til våre europeiske partnere». Implisitt antyder dette «lang krig» i Europa. Hvordan kom vi til dette punktet, for himmelens skyld? (Ved ikke å tenke gjennom fra starten, med finanskrig mot Russland som ble så entusiastisk og ureflektert omfavnet av Europa).
Nylig skrev Financial Times at Ukraina har fem måneder på seg til å demonstrere noen «fremskritt» til USA og andre vestlige støttespillere, for å overbevise dem om planene for konflikten med Russland: «Hvis vi kommer til september og Ukraina ikke har oppnådd betydelige gevinster, da vil det internasjonale presset på [Vesten] for å bringe dem til forhandlinger være enormt».
Vel, oberst Davis sier «det er liten sannsynlighet for at [F-16] jagerfly vil bli sett i kamp over himmelen i Ukraina i år». Så Biden utvidet bare tilfeldig krigen langt utover september.
Hvis Europa ønsker en tidlig slutt på krigen, må det håpe på at Kiev-prosjektet snart vil implodere. (Og det kan gjøre akkurat det, til tross for F-16.)
Alastair Crooke, f. 1949 er en tidligere britisk diplomat som både har jobbet for MI6 og EUs diplomati, Han er direktør for det Beirut-baserte Conflicts Forum.
Denne artikkelen ble publisert her:
