oss 100 kroner!
Av Harald Reppesgaard, pensjonert psykiater
Spørsmålet om «farlighet» hos psykiatriske pasienter slo inn i den faglige og offentlige debatten med et brak i 1978. Sykehusets bruk av tvangsmidler og sterke atferdskontroll ble sterkt kritisert av media og av politikere av ulike kulører som følte seg kvalifiserte og beskikkete til å kreve sykehusets endelikt Som om farlighet var noe forbausende nytt i psykiatrien. Reitgjerdet Sykehus i Trondheim var fra 1923 en lukket institusjon for «særlig vanskelige, farlige alvorlige sinnslidende menn» i følge sykehusets inntaksregler..
Vi har i løpet av de siste 20 årene fått et økende antall psykiatrisk behandlingstrengende mennesker som begår vold og drap ute i samfunnet. Vi har et økt antall soningsfanger i fengsler og sikringsanstalter som er alvorlige sinnslidende og som begår selvmord og påfører seg selv alvorlige skader. TV-reportasjer fra fengselsisolatenes torturkamre er hjerteskjærende og deprimerende. Selv etter erfaringer psykiatrien fikk på 1980 0g -90 tallet om psykisk lidelse og farlighet som følge av debattene under Reitgjerdets avvikling, har svært lite skjedd med denne gruppen. Media har ofte nok tatt opp situasjonen for dem som er ute i det offentlige rom og de isolerte i fengslene. Samfunnsøkonomien plass i kapitalismens verdisyn går foran behandlingskrevende sykes menneskeverd. De er levende bevis på at de norske underskriftene på FNs charter om menneskerettigheter er skrift i sand. Det er en menneskerett å få medisinsk behandling. Uansett regjeringer og veltalende og tilsynelatende empatiske helse- og sosialministere som har kommet og gått i de siste 40 år er norsk psykiatri sterkt rasert. Den er stebarnet i vårt helsevesen selv om vel 30 % har behov for psykisk helsehjelp.
Den kapitalistiske samfunnsstrukturen er en sosialdarwinistisk modell etter «the survival of the fittest». Bygging av velferdsstaten var en vinner for arbeiderklassen etter krigen med sosialdemokrater og kommunister i fagbevegelsen og i andre interesseorganisasjoner. Høyre og de andre borgerlige partier sto på sidelinjen og gjorde hva de kunne for å torpedere ordninger som syketrygden, sykehusloven, ferieloven, barnetrygden m.m. Alt kostet penger må vite. Budsjetter og regnskapstall trumfet behovet å forebygge og å behandle arbeiderklassens lidelser. Disse kampene vant de ikke så langt. Helse og omsorg har alltid vært mantraet til Ap under alle valgkamper men forble det de var: ord, ord, ord. Fra 1970-tallet har norsk helsevesen gjennomgått flere «reformer» som har satt institusjonshelsetjenesten i revers. New Public Management (NPM) der all offentlig virksomhet skal styres etter bedriftsøkonomiske lønnsomhetsprinsipper har forhindret å skape en helse- og sykehusøkonomi som skulle være til det beste for helse folket, uansett bosted. Isteden er lokalsykehus, fødestuer, sykehjem og helsesentra lagt ned når regnskapet viste røde tall. Verst er det gått ut over psykiatrien. Med bruk av eufemismer som at mentale lidelser stort sett behandles best i lokalsamfunnene, der de bor og har nær kontakt med venner og familiemedlemmer. Selv personer med alvorlige psykoser med voldpotensiale skulle «integreres». Staten og helseforetakene sparte milliarder av helsekroner på dette eksperimentet som har endt med mange ulykker.. Dessverre har medisinske fagfolk latt seg bruke i dette bedraget.
Fra 1978 slapp ingen unna farlighetsdebatten. En undersøkelse i 1985 (Robak-utvalget) fant at i Norge var det knapt 35 av typen «Reirgjerde-pasienter» i hele landet. «Skandalesykehuset» Reitgjerdet som riksinstitusjonen kunne med fordel legges ned, millioner spares og norsk psykiatri kunne gi omverden inntrykk at humanismen og demokrati i psykiatrisk pasientbehandling kunne gjenopprettes. Sykehuset ble nedlagt i 1988 uten alternative tilbud til de utagerende, psykotiske og farlige. Umiddelbart etter ble det begått 7 drap av de utskrevne pasientene. Noen kloke fagfolk kunne allikevel uttale at «det finnes ingen farlige pasienter, bare farlige situasjoner.» I dag er alvorlig sinnslidende, soningsudyktige innsatte i våre fengsler helt uten behandlingstilbud. Vel 25 % av de innsatte utgjør denne gruppen. De innsatte blir sykere og de ansatte føler på maktesløshet. Direktør i Kriminalomsorgen, Lise Sannerud, mener noe må gjøres. «Vi har ingen kompetanse til å ivareta innsatte som har så store psykiske lidelser som det vi ser i dag. De ansatte kjenner på en maktesløshet», sier hun til NRK. I august 2022. I Skien fengsel er de ansatte frustrert over at de sykeste ofte blir isolert. Fengselet blir et sted for oppbevaring og ikke behandling, mener tillitsvalgt Ole Martin Aanesen. Som sier at det strider mot alt vi har lært som fengselsbetjenter. Han opplever at leger anbefaler at en innsatt blir lagt inn, men at sykehuset ikke vil ta imot. De kan si at de ikke vil ha dem fordi de er for farlige. Eller endevender hele avdelingen. Da ender de opp hos oss, og vi ser at de blir dårligere og dårligere.
Fra 1998 til 2020 ble langtids- og akuttplasser redusert fra ca 7800 til 3200. I mens er en stor del av befolkningens psykiske helse er blitt forverret, særlig blant unge. Av 17 institusjoner er 13 solgt eller truet av nedleggelse av helseforetakene. Saken er at god og adekvat psykiatrisk behandling koster penger. For de sykeste og mest utagerende må vi ha en bemanning på 3 personale pr. pasient. Vi skal kjøpe 72 omstridte Leopard-tanks fra Tyskland til 270 millioner pr. stykk. Hvor mye psykiatri kunne vi ikke fått for bare en tank? Vi avvæpnes med at dette er som å sammenligne epler med pærer. Er det det? Det er den samme samfunnskaka som skal fordeles.
Økningen av rus og selvmord blant unge mennesker er i ferd med å åpne øynene til media men ikke til politikerne. Helse- og sosialministeren Invild Kjerkhol (Ap) sa til Adresseavisen i februar 2022 at nå skulle det virkelig satses på den mentale helsen til barn og ungdom. Året etter har vært det verste noen sinne for aldersgruppen 16 til 28 år. Anslagsvis 120 innsatte i norske fengsler er suicidaltruet og må isoleres i glattceller for ikke å skade seg. Psykiatrien er ikke i stand til å ta i mot dem. Tikkende bomber ute i lokalsamfunnet som skulle hatt psykiatrisk bistand synes å tilta men antallet er ukjent. De som endelig blir, etter måneder ventetid, tatt inn kommer ut etter 14 dager. Uka etter er de like syke som før.
NPM er importert fra Margaret Thatcher og Ronald Reagan fra 1970-årene som i sin reaksjonære og menneskefiendtlige politikk som ble adoptert av store deler av den kapitalistiske verden, ikke minst av AP og H her hjemme, Denne økonomiske katastrofen har ført til brudd på elementære menneskerettigheter og våre egne velferdslover i for mange år. De regjeringer og stortingsflertallet med dem har aldri stått til rette for at det begås drap på åpen gate, at isolerte fanger skjærer av seg forplantningsorganer og blør i hjel, eller setter fyr på cella i fortvilelse og angst fordi psykiatrien ligger ned for telling.
Vi tilgir dem ikke for de vet hva de gjør.
