oss 100 kroner!
Hva jeg lærte i løpet av mine få måneder som Eugene McCarthys pressesekretær.
26. april 2023.
Forrige helg publiserte New York Times en rapport om at president Biden har vært savnet i kamp de siste månedene, når det gjelder seriøse spørsmål-og-svar-sesjoner med Washingtons pressekorps. Den åpenbare årsaken til mangelen på pressekonferanser er «å beskytte» presidenten mot utvekslinger utenfor manus, som ofte resulterer i feiltrinn og forvirring.
Hadde jeg skrevet stykket, kunne jeg ha lagt til at presidenten er innstilt på ikke å sprute ut en uønsket sannhet. Og han er ikke alene om å unngå pressen. Faktum er at utenriksminister Tony Blinken og nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan på samme måte har forsvunnet de siste månedene når det gjelder gi og ta-økter med pressekorpset i Det hvite hus.
I deres sted har vi nå John Kirby, en pensjonert admiral som er en hyggelig nok fyr. Han var en presseguru i Pentagon for et tiår eller så siden da jeg skrev mange tøffe ting om nasjonale sikkerhetsspørsmål, vanligvis uten navngitte kilder, for New Yorker. Han gjorde da ingen påskudd om å være en politiker, og han er ikke annerledes nå. Likevel var det Kirby som ble overlatt til å ta et oppgjør med et fornærmet pressekorps tidligere denne måneden, da administrasjonen publiserte en, skyld på hvem som helst, men ikke oss,* rapport, distribuert på bare noen få øyeblikks varsel, som omhandlet den svake amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan. *(Overs. kursivering)
De høytstående embetsrepresentantene som burde ha forklart den politikken var Blinken og Sullivan og kanskje til og med presidenten. Etter mitt syn var hans beslutning om å trekke det amerikanske militæret ut, et høydepunkt i hans diplomati siden han tiltrådte. Det var uflaks at en terrorbombe drepte tretten amerikanske soldater og minst seksti afghanere, og utslettet alt som var bra i USAs endring av politikken. Ja, det ble gjort feil, hastverket med å få amerikanske tropper ut av fare førte til den katastrofale tidlige nedstengningen av den viktige flybasen Bagram, men Biden gjorde det han blir betalt for å gjøre: han tok en vanskelig beslutning. Han har ennå ikke gjort det om Ukraina, eller Kina, eller i den siste, kanskje omveltende utviklingen i Israel. Og han har ikke adressert det faktum at det under hans administrasjon har dukket opp tegn på at Amerika kanskje ikke lenger er den dominerende globale makten i utenrikspolitikk, internasjonal handel og generell aktelse. På et tidspunkt, dersom Biden ønsker å bli gjenvalgt, vil han måtte møte et pressekorps som vil stille spørsmål om saker, som for eksempel hans nåværende lave status på meningsmålingene, som nå synes å være tabu.
Alt dette bringer meg til å fortelle deg hva jeg vet om å spille andrefiolin i håndteringen av media. Jeg var definitivt under pari i løpet av mine fem måneder som pressesekretær og noen ganger taleskriver for senator Eugene McCarthy, en liberal demokrat fra Minnesota som bestemte seg i slutten av 1967 for å utfordre partifelle Lyndon Johnson om presidentnominasjonen året etter. McCarthy hadde tilbrakt et tiår i Representantenes hus før han vant et senatssete i 1958, og var langt fra en flammekaster når det gjaldt Vietnamkrigen. Likevel bestemte han seg for å gjøre det senator Robert Kennedy, den nesten uunngåelige arvingen til tronen, valgte å ikke gjøre i slutten av 1967: utfordre en upopulær sittende president.
Jeg var ikke en politisk narkoman og visste ingenting om McCarthy, en senator med to perioder, hvis forakt for krigen, til min overraskelse viste seg å være ekstrem. Men jeg visste at antikrigsdemokratene var desperate etter å finne noen som kunne utfordre Johnson og få ham ut av embetet. Ikke sannsynlig, tenkte jeg. I midten av desember kom en nabo av meg ved navn Mary McGrory, en på den tiden, må-leses spaltist i Washington Star, en for lengst forsvunnet dagsavis, over for en martini, som hun ofte gjorde, og fortalte meg at jeg trengtes som McCarthys pressesekretær. Mary var fast inventar i Washingtons irske mafia, og siden hun hadde gitt opp at Bobby skulle stille, bestemte hun seg for at det var opp til Gene å gjøre det. Den ambivalente McCarthy, sa hun, var villig til å ta sjansen, men han trengte hjelp, mye hjelp. Og jeg måtte være pressesekretæren hans og skrive talene hans.
Jeg hatet politikk og alle kompromisser som var involvert, men jeg hadde trukket meg fra kontoret til Associated Press i Washington, tidligere den sommeren og nettopp fullført en bok. Alle penger som kom fra den var måneder unna og jeg var engstelig for å bare være nok en blakk frilansjournalist i Washington. Så møtet ble arrangert neste dag, hvis jeg husker det riktig, jeg skulle møte senatoren og se om det kunne fungere. Jeg hadde blitt kjent med tre eller fire senatorer siden jeg flyttet til Washington to år tidligere, og jeg likte deres hurtighet og vilje til å jobbe. På kontoret hans fikk jeg den umiddelbare følelsen av at de ansatte fra Minnesota som jobbet der, var fiendtlig innstilt til tanken om et eget kampanjekontor som ikke ville inkludere noen av dem. McCarthy selv var en kjekk mann som hadde vært en toppidrettsutøver på college og så sprek ut. Han var totalt usikker på meg, akkurat som han var om ideen om å utfordre en annen demokrat som tilfeldigvis var i Det hvite hus. Jeg ga ham et knippe magasinartikler jeg hadde skrevet, det var få gode å velge mellom, det er sikkert, og han kikket på stykkene, betraktet den unge gutten foran seg og sa: «Jeg antar at du duger.» Jeg tror ikke vårt møte og hilsen tok mer enn ti minutter.
Jeg ringte opp McGrory og fortalte henne at hun hadde kastet meg til ulvene. Hold ut, sa hun. Gene holdt en tale neste kveld i New York City, til en anti-Johnson demokratgruppe. Hun sa at det kunne føre til noen seriøse valgkamppenger, og jeg burde gå og lytte. Jeg gjorde det, og jeg hørte senatoren, som jeg trodde hadde vært foraktfull overfor antikrigsbevegelsen, gi en kraftig og overbevisende fordømmelse av Vietnamkrigen som umoralsk og ta et skritt videre ved å anklage Johnson for å krenke sin embetsed. Jeg hadde vært besatt av krigen i årevis, det var ikke en tilfeldighet at jeg to år senere skulle forfølge et tips og finne historien om My Lai-massakren og jeg hadde aldri hørt en nasjonal politiker beskrive Vietnam som den moralske skrekken det tydeligvis var, enn si antyde at Johnson svertet sitt embete.
Jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Et pressekontor for McCarthy-kampanjen hadde blitt opprettet i sentrum av Washington, og jeg hadde plutselig ansvaret for det. Den unge antikrigskvinnen som drev den virket fantastisk, og hun ble min stedfortreder. Jeg trengte en raskt fordi senatoren og jeg skulle fly til Los Angeles neste dag, og jeg skulle være hans håndlanger på turen. Jeg tilbrakte resten av dagen og mye av natten med å gå gjennom min samling av antikrigsbøker av forfattere som Bernard Fall, den gang den ledende eksperten på Vietnam og krigen, og ulike publikasjoner fra kirkegrupper som hadde sporet den morderiske krigen siden de første amerikanske troppene ankom. Jeg satte sammen en samling på 40 sider med lekser og ga den til McCarthy.
Han tok med seg poesien sin for å lese på turen, han var lidenskapelig opptatt av den og var ikke interessert i sin medpassasjer på første klasse. Men en av artiklene handlet om rettssaken mot fem antikrigsaktivister, inkludert Dr. Benjamin Spock, USAs favorittbarnelege, anklaget for å hjelpe og medvirke til militærnektere. McCarthy, som hadde fire barn, var interessert. Da vi kom til Los Angeles, gjorde senatoren et innsamlingsmøte eller to med Hollywood-publikummet, men den store begivenheten for ham var en lenge planlagt tale på et anti-krigsmøte ved UCLA. Det var et stort publikum, kanskje syv eller åtte tusen i alt og under spørsmålsrunden ble han spurt om Spock-rettssaken. Jeg lærte om senatorens genialitet da jeg hørte ham sette sammen det han tilfeldig hadde lest på flyet til et skarpt og nøyaktig forsvar for hva Spock og hans kolleger hadde gjort. Han var med dem, sa han til et brøl av applaus.
Viktigst, som vi erfarte neste morgen, ble senatorens forsvar av Spock og hans medtiltalte nasjonale nyheter, og jeg hadde hjulpet ham med å gjøre det. Det var høydepunktet på min ferd som pressesekretær. Siden jeg ikke var hustrent i PR, brøt jeg alle tabuer i bransjen.
Noen dager etter at jeg kom tilbake fra Los Angeles fikk jeg en telefon fra kandidatens kone, Abigail, som ba meg minimere enhver offentlig vektlegging av familiens katolisisme, som hun trodde ville være en ulempe i sørlige New Hampshire. Jeg fortalte henne at jeg jobbet for mannen hennes og ikke for henne. Jeg lærte raskt at Gene var dypt religiøs og hadde tilbrakt tid på et seminar etter college, men hadde flyttet tilbake til den sekulære verden etter mindre enn et år i isolasjon. Hans tro var hans egen sak, og ingen andres, og å late som om han ikke var katolikk var tullete. Stor feil. Jeg visste ikke om «puteprat», den politiske frasen for makten til en kandidats kone. Jeg hadde gjort henne til en putepratfiende i løpet av min andre uke i jobben.
Jeg ble senere utsatt for putepratens kraft i 1981. Ronald Reagan hadde vunnet presidentskapet, og jeg var to år inn i en lang bok om Henry Kissinger. Reagans nasjonale sikkerhetsrådgiver var Richard Allen, en våpenkontrollekspert som jobbet for Kissinger i begynnelsen av Nixon-administrasjonens dager og var ikke redd for å fortelle meg ting jeg trengte å vite. Allen var en skikkelig spøkefugl, og han og jeg utvekslet noen ganger dumme og snuskete vitser da han var i Det hvite hus. Reagan elsket denne typen ting, fortalte Allen meg, og en ettermiddag etter at jeg kom opp med en god vits over telefonen, sa Allen, «Presidenten ville elske denne,» og han ba meg om å holde linjen. Jeg lyttet da Allen så ringte Secret Service-agenten på vakt utenfor Reagans kontor og spurte: «Er hun der?» Hun, er førstedame Nancy Reagan. Agenten sa ja, og Dick fortalte meg at han ville fortelle vitsen min når hun ikke var i nærheten, noe som ikke var et godt trekk. Allen ville ikke vare mange flere måneder som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Men han fortalte en historie som var verdt å gjenta. Det var kjent at Reagan ikke ønsket å bli vekket om natta, selv om National Security Agency kom med en varm avlytting merket «Critic», kritisk, betegnelsen betydde at meldingen måtte være på presidentens skrivebord i løpet av få minutter. En tidlig morgen ble Allen informert om at det israelske flyvåpenet hadde lykkes med å angripe og ødelegge en irakisk atomreaktor utenfor Bagdad. Dette var noe som måtte deles med Reagan. Allen ringte den spesielle telefonen, og presidenten svarte, lyttet nøye til meldingen, og etter en lang pause sa: «Vel, Dick, gutter vil være gutter,» og gikk tilbake til sengs. (Dick fortalte historien på forskjellige måter gjennom årene, men sluttpoenget har forblitt intakt.)
Jeg trodde jobben min var å få journalister til å intervjue McCarthy og skape publisitet og kanskje noen flere bidrag til kampanjen, som sårt trengte penger. Nei. McCarthy var ikke en tilhenger av pressekorpset i Washington, spesielt fordi journalistene behandlet ham som en raritet. Jeg oppfordret og tryglet ham stadig om å gjøre flere intervjuer, og han, dette var to måneder inn i New Hampshire-kampanjen, anklaget meg for å plante journalister i baksetet og bagasjerommet på hver bil han kjørte i. «Reporterne elsker deg,» sa han til meg igjen og igjen, «men de skal elske meg.» Mens McCarthy fikk gjennomslag blant moderate republikanere og arbeiderklassen i New Hampshire, ringte Ward Just meg, en fantastisk reporter for Washington Post (og senere en produktiv romanforfatter), nylig ankommet fra en lang periode i Vietnam, for å si at han ønsket å komme opp til New Hampshire for å se med egne øyer hvordan en erklært kandidat for anti-Vietnam-krig gjorde det. Jeg fortalte senatoren om Wards plan, og til min overraskelse skar han grimaser og sa, i hovedsak, aldri i livet. Hvorfor ikke? Han ga meg et skarpt blikk og sa: «Husker du ikke hva Ward skrev om meg i Newsweek?» Jeg måtte ringe Newsweek-kontorene i Washington for å finne sitatet: Ward hadde skrevet et lite stykke sladder seks år tidligere om McCarthy, i en del av bladet kalt Periscope, som var fylt med små rariteter, og han skildret at Gene gikk som en prest. Senatoren fortsatte å spørre meg i flere dager om jeg visste hvordan en prest gikk. Ward kom, selvfølgelig, og McCarthy tilbrakte tid med ham, men han mislikte hvert minutt av det.
Viktigst i min døende karriere som politisk pressesekretær, var mine konstante forsøk i talene jeg noen ganger utarbeidet, kampanjen hadde ansatt noen mye mer begavet i denne rollen, for å få kandidaten til å inkludere et ønske for en garantert årlig inntekt på $ 12.000 til hver amerikaner i nød. Staben min hadde presset meg til å få senatoren om bord, men operatørene som drev kampanjen, hvorav de fleste allerede skuet kontorene sine i Det hvite hus, trodde ideen var politisk selvmord. Jeg fikk til slutt McCarthy til å skrive under på forslaget, og det ble tatt med i en tale han skulle holde i begynnelsen av mars, da meningsmålingene viste at president Johnson, som hadde nølt med å stille i New Hampshire og var kandidat, ikke kom til å vinne stort, hvis han i det hele tatt vant.
På denne sene datoen, primærvalget var den 12. mars, var McCarthys oppsvingen stor politisk historie, og kontoret mitt var ansvarlig for å chartre et kommersielt jetfly og informere journalistene på hver etappe mens kandidaten holdt taler til stadig voksende folkemengder. Jobben ble mindre og mindre morsom for meg, for med suksessen kom flere reportere og flere krav om uønskede intervjuer, og mindre tilgang for meg til kandidaten selv. Men det endelige utkastet til talen inkluderte oppfordringen til en garantert årlig inntekt, og pressemeldingen jeg skrev for de rundt førti journalistene som fulgte kampanjen og reiste med oss, understreket det. Noen av de gamle ringrevene spurte meg igjen og igjen om senatoren virkelig skulle gjøre det. Talen skulle begynne sent, og journalistene fra morgenavisene og nyhetsbyråene måtte sende inn tidlig for å lage den første utgaven. Jeg forsikret dem alle om at forpliktelsen var klar.
Men McCarthy droppet forpliktelsen da han holdt talen. Jeg var ikke på scenen, og da senatoren gikk forbi, spurte han meg: «Hva synes du?» Jeg sa D-minus. Feil svar, som han og jeg visste. I baren den kvelden fortalte to eller tre av Genes gamle venner at de hadde vært oppe på hotellet og tatt en drink med Gene og noen av konas pengegutter, og jeg var dømt. Og det ble jeg.
Jeg hang med forbi primærvalget, der McCarthy kom innenfor noen få poeng fra presidenten, som da kunngjorde at han ikke ville stille til gjenvalg. Det ville bringe Bobby Kennedy inn i løpet, og sikkert undergrave McCarthy-kampanjen. Jeg hadde gjort så godt jeg kunne, men jeg var aldri inne i beslutningsprosessen i valgkampen, akkurat som John Kirby og andre i presseoperasjonen i Det hvite hus heller aldri vil bli det.
Å late som om president Biden er opptatt av å prøve å nå det amerikanske folket med forskjellige midler, og ikke unngå gi-og-ta i en pressekonferanse åpen for alle, som en rådgiver i Det hvite hus fortalte New York Times, er bare sludder.
(3) CONFESSIONS OF A POLITICAL FLACK – Seymour Hersh (substack.com)
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
