oss 100 kroner!
Etter å ha blitt ansett som Washingtons gullgutt, befinner det lille landet i Sør-Kaukasus seg igjen mellom barken og veden, skriver Giorgi Lasha Kasradze.
Av Giorgi Lasha Kasradze, The National Interest.
Til ergrelse for tradisjonelle Georgia-observatører i Vesten, har en ubestridelig retur av konkurranse mellom stormaktene tvunget den nåværende politiske ledelsen i Tbilisi til å føre en mer pragmatisk utenrikspolitikk. Dette har imidlertid ikke spart det nåværende regjeringspartiet, Georgias Drøm (GD), fra vestlig kritikk. Tbilisi blir beskyldt for å avvike fra Georgias tradisjonelle pro-vestlige kurs.
Denne kritikken er forbløffende, hovedsakelig fordi nylige, harde angrep mot den styrende GD-regjeringen, unøyaktig gjenspeiler den kollektive ånden i det georgiske samfunnet.
Georgias lagrede historie er innebygd i sin pro-vestlige strategiske kultur. Selv den ultranasjonalistiske, men demokratisk valgte første presidenten, Zviad Gamsakurdia, forsøkte å bruke sin «strategiske idealisme» med Washington, men til ingen nytte.
Georgia har med andre ord budt frem seg selv til det kollektive Vesten på et sølvfat gjennom sin tidlige og moderne historie, uten å få napp. Likevel blir Tbilisi åpent beskyldt, men av alle de gale grunnene, for å avvike fra sin tradisjonelle, vestlig orienterte utenrikspolitikk.
Så, hva lurer bak denne taktiske endringen i Tbilisi? Kjernen i det ser ut til å sentrere seg rundt det faktum at det georgiske samfunnet har begynt å våkne fra Tbilisis strategiske søvn fra de foregående tiårene.
Og mens landet forblir overveldende pro-vestlig, har det generelle anti-russiske hysteriet som definerte presidentskapet til den nå fengslede Mikhail Saakasjvili, den støyende gullgutten til Bush-administrasjonen avtatt. I sin tur har Washingtons utenrikspolitiske establishment uttrykt eksplisitt irritasjon over Tbilisi for ikke å holde takten til Washingtons trommeslag, som tidligere har holdt Georgia fast i tråd med den høylytte tonen av Moskva-kritikk.
Tenk på anklagene fra USAs tidligere ambassadør til Georgia, Ian Kelly. Ambassadøren beskylder Tbilisi for å gå bort fra Vesten og ikke vise nok solidaritet med Ukraina. Slike kommentarer antyder politisk spinn, om ikke en forsettlig utelatelse av fakta. Kellys mening etter hans særegne uttalelse om at «… dette er en veldig dårlig tid for alt dette når det er en reell diskusjon om NATO-utvidelse,» er også uklart. Det er nettopp på grunn av den tøylesløse promoteringen av Georgia for NATO-medlemskap, at Russland følte seg truet og invaderte landet i 2008. [Etter provokasjon fra Georgia, ifølge en rapport bestilt av EU.]
Femdagerskrigen med Russland
Hadde det ikke vært for Saakasjvilis hensynsløshet, kunne Georgia ha hindret Moskva ikke bare i å invadere dem, men også fra å anerkjenne de to regionene Abkhasia og Tskhinvali som uavhengige stater, noe den tidligere georgiske presidenten Eduard Sjevardnadse hadde oppnådd ved å balansere med Moskva. Georgias strategiske holdning gikk med andre ord fra vondt til verre i løpet av fem dager. Og likevel, skal man dømme ut fra disse kommentarene, synes denne eksistensielle trusselen mot Georgia å ha liten betydning for ambassadøren, så lenge NATOs ekspansjonssnakk fortsetter uanfektet.
I enda et tilfelle foreslo Luke Coffey, en seniorstipendiat ved Hudson Institute, at Georgia burde presses inn i NATO, men uten artikkel V-garantiene for [kollektivt forsvar] for de to separatistregionene. Men igjen, slike fantastiske innovasjoner forsterker den eksistensielle trusselen Georgia står overfor fra Russland.
Grunnen til at Moskva støtter separatistbevegelser i disse regionene er for å sikre at ikke et stykke georgisk territorium blir med i NATO. Derfor er det langt fra klart hvordan Russland noen gang vil akseptere det som vil utgjøre en separat fred med Abkhasia og Tskhinvali, mens resten av Georgia får artikkel V-beskyttelse. Selv de mest ivrige talsmenn for liberal internasjonalisme må mistenke at en slik politikk vil ytterligere svekke Georgias suverenitet ved igjen å gjøre Moskva rasende.
Det er unødvendig å si at den gradvise akkumuleringen av slike synspunkter skapte et giftig politisk klima. Den seneste reaksjonen kom fra Georgias Drøm, partiet til Georgias egen statsminister. Den hevdet at «visse krefter» i Ukraina, nær Den forente nasjonalbevegelsen (UNM) i Georgia, var engasjert i intriger for å presse Georgia til å åpne en andre front mot Russland.
Selv USAs ambassadør til Georgia, Kelly Degnan, måtte eksplisitt benekte slike rykter for å roe det politiske vannet. Degnan måtte også møte sitt eget publikum i Washington, da medlemmer av Kongressen ble interessert. Skaden var imidlertid allerede gjort; fire tidligere medlemmer av den nåværende georgiske regjeringen, skrev et åpent brev der de hevdet at EU ikke ville gi Georgia sin kandidatstatus, dersom landet «ikke blir med i krigen eller slutter seg til sanksjonene mot Russland».
Og selvfølgelig ville den nåværende konteksten av politisk sinne, ikke være komplett uten den illevarslende skyggen av UNM-partiet, som fortsetter å ruve stort i georgisk politikk. Kriminaliteten til Saakasjvilis regime har stigmatisert befolkningen dypt og gjort den skeptisk til UNMs retur. Så langt er en god indikasjon på dette skiftet i offentlig perspektiv at Saakasjvilis arrestasjon ikke har ført til det nivået av støtte blant hans velgere som han hadde håpet. Uten politisk og moralsk legitimitet er det lite sannsynlig at han kommer tilbake til politikken i Georgia med det første.
Riktignok har Georgias Drøm vært langt fra uskyldig i denne politiske hengemyren. Etter å ha brukt denne usikkerheten på en dyktig måte, har den dinglet med utsiktene for UNMs retur som en tilbakevending til statsterror. Etter å ha vunnet en enestående tredje periode, har GD klart å holde befolkningen i sjakk, selv med sin konsekvente, manglende evne til å forbedre økonomien og sin åpenbare tilbaketrekking fra EU-meglede avtaler. Ironisk nok har denne feilen ikke forhindret den fra å utnytte den eksisterende offentlige oppfatningen om at UNM blir egget opp mot GD av Georgias vestlige partnere.
For å dempe spenningene må Vesten ta den diplomatiske veien og de-eskalere det politiske klimaet i Tbilisi. Den nåværende politiske duellen er loslitt teatralsk og bare utdyper polariseringen. Vesten utøver mye mer innflytelse over Tbilisi, men politiske tjenestemenn i Washington må forstå hvordan de skal dra nytte av det.
Et aspekt av forholdet de må utnytte er Georgias langvarige tradisjon for å bruke personlige relasjoner som en måte å engasjere seg i solid diplomati bak kulissene. Videre må Washington gi avkall på sin forelskelse i Saakasjvili, anerkjenne harde realiteter på bakken og behandle Georgias Drøm som en likeverdig aktør.
Til sist og viktigst er geopolitikk en del av regionen. Vestlige tjenestemenn må vurdere dette viktige faktum, før de sidestiller Tbilisis pragmatisme med et anti-vestlig skifte. Georgia har en lang historie med sin nordlige nabo. Denne geopolitiske vurderingen bør ikke komme som en overraskelse for Washington, gitt at den ikke kan garantere Georgias sikkerhet på verken kort eller lang sikt. Georgierne har begynt å følge nøyere med på denne dynamikken, om så bare fordi den amerikanske presidentens historiske besøk til landet deres, frustrerte håpet om NATO-medlemskap.
Ironisk nok er USA og Georgia bundet sammen. Selv om Georgia ikke representerer en «vital» sikkerhetsinteresse for USA, har Washington gjort enorme politiske, økonomiske og militære investeringer for å styrke Georgias legitimitet og suverenitet. Hvis Washington ønsker å styrke dette båndet med Georgia, må amerikanske politikere vise strategisk fleksibilitet ved å redusere presset på ledelsen i Tbilisi. Ingen store beslutninger kan tas mens georgiske politikere stadig klemmes mellom barken og veden.
Giorgi Lasha Kasradze er ansvarlig for strategisk forretningsutviklings ved Sokhumi State University og utdannet ved Fletcher School of Law and Diplomacy ved Tufts University.
Denne artikkelen er fra The National Interest.
US Berates Georgia for Not Being Sufficiently Anti-Russian
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
