Resultater av Kinas president Xis statsbesøk til Russland

23. mars 2023

Som vi alle vet omtaler Vladimir Putin og Xi Jinping sitt personlige forhold som «bestevenner.» I løpet av årene har de hatt 40 ansikt til ansikt-møter der de har feiret forskjellige landemerker i utviklingen av sine land og mellomstatlige relasjoner. På disse møtene feiret de til og med bursdager sammen.

Det har imidlertid vært få og langt mellom formelle statsbesøk. Statsbesøket til Kinas president Xi i Moskva som ble avsluttet i går, var det første i sitt slag på fire år. Det ble ventet på med stor forventning av observatører over hele verden, fordi det kom i en tid med stor internasjonal spenning grunnet krigen mellom Ukraina og Russland.

I Washington, i London og i Berlin var det spesiell interesse for å finne tegn på at Kina kunne bevege seg utover sin diplomatiske og økonomiske bistand til Russland i denne krigen, til potensielt spill-endrende levering av militært utstyr til dem. Og hva ville partene si om 12-punkts fredsplanen som Kina hadde utstedt noen uker tidligere, på årsdagen for krigens utbrudd? Ville Russland akseptere forestillingen om kinesisk mekling nå som Beijing hadde bevist effektiviteten til sitt diplomatiske korps ved å megle frem gjenopprettelsen av forholdet mellom Den islamske republikken Iran og Saudi-Arabia?

I mine egne kommentarer om hva som kan komme ut av statsbesøket som jeg publiserte på tampen av Xis ankomst, rettet jeg også spesiell oppmerksomhet mot Putins mulige aksept av kinesisk mekling og deres fredsplan. Det hadde, slik jeg så det, potensialet til å bidra til ytterlig dypere sprekker i EU over å fortsette å bevæpne Kiev.

Faktisk, allerede på den første dagen av statsbesøket, indikerte russisk side at den kinesiske fredsplanen kunne tjene som grunnlag for gjenåpning av forhandlinger med Kiev. Denne pressemeldingen med én setning av 20. februar ble utvidet i den felles erklæringen som ble utstedt ved slutten av Xis statsbesøk. Her leser vi følgende:

Russland hilser velkommen Kinas villighet til å spille en positiv rolle i å finne en politisk-diplomatisk løsning på den ukrainske krisen og de konstruktive tankene som er satt frem i dokumentet utarbeidet av den kinesiske siden ‘Om Kinas stilling med hensyn til en politisk løsning av den Ukrainske krisen.’

Partene merker seg at for å finne en løsning på krisen i Ukraina er det nødvendig å respektere den legitime bekymringen til alle land når det gjelder sikkerhet og forhindre dannelsen av blokkkonfrontasjoner, for å stoppe handlinger som ytterligere kan oppildne konflikten.

Partene understreker at ansvarlig dialog er den optimale måten å oppnå en varig løsning på krisen i Ukraina, og det internasjonale samfunnet bør støtte konstruktiv innsats i denne forbindelse.

Partene oppfordrer alle til å stanse alle tiltak som oppmuntrer til eskalering av spenning og trekke ut kampene, for å unngå ytterligere forringelse av krisen som fører til at den går ut av kontroll. Partene går ut mot alle ensidige sanksjoner som går utenom FNs sikkerhetsråd.

Men flere ord betyr ikke større klarhet. For de av dere som ikke er kjent med ‘trespråk’ i dokumenter fra Sovjetperioden, er det foregående en god introduksjon for å lære.

Det vi kan si er at det ikke er noe i avsnittene som er sitert ovenfor som tyder på starten av en «fredsoffensiv» mot Washington. Det faktum at det ikke ble plassert høyt oppe i Felleserklæringen, men er begravet i den nest siste, åttende delen sier sitt. I mellomtiden, for sin del, allerede før Xis fly landet i Moskva, hadde Washington på forhånd avvist enhver mulig rolle for kinesiske meglere eller for deres fredsplan. USA fordømte alt snakk om en umiddelbar våpenhvile som velsignelse av russisk besittelse av erobret ukrainsk land.

Min omtale av ‘trespråk’ gjelder ikke bare spørsmålet om Ukraina-krigen, men hele teksten til felleserklæringen som statsbesøket ble avsluttet med. Dokumentet er veldig langt og en trenger ferdighetene til en erfaren kremlolog for å plukke rosinene ut av denne kaken, som tyskerne liker å si.

Årsakene til både lengden og formen til innholdet til Felleserklæringen fremgår tydelig av åpningen. Den refererer til traktaten om godt naboskap, vennskap og samarbeid signert av Kina og Russland i 2001, som omfattet et stort utvalg av emner på alle tenkelige områder utover de vanlige forestillingene om samarbeid i diplomatiske, kommersielle og sikkerhetsmessige forhold. Alle disse ulike felles ambisjonene bekreftes på nytt i teksten til Felleserklæringen med generelle ord om god vilje og innsats fra partene, om å tjene interessene til de respektive stater og folk, men med nesten ingen spesifikke prosjekter eller mål.

Faktisk, fra start til slutt ga både Russland og Kina svært lite konkret informasjon til journalister som dekket begivenheten, om de lange en-til-en-møtene til de to statsoverhodene eller om øktene til arbeidsgruppen som møttes hver dag under deres tilsyn og omfattet et begrenset antall tjenestemenn på ministernivå, forskjellige ved hver anledning.

Likevel, selv om det kan virke rart 30 år etter Sovjetunionens oppløsning, er det fortsatt kremlologer blant oss som strakk på seg for å finne noe verdt å rapportere om statsbesøket ved bruk av sitt håndverk. Selv mainstream-medier som The Financial Times tok utfordringen. Journalistene deres fant og inkluderte i overskriften på en daglig rapport i går at Kina «holdt igjen» på byggingen av en ny russisk gassrørledning, kjent som Power of Siberia 2. Dette lenge diskuterte prosjektet ville tilføre 50 milliarder kubikkmeter gass per år ved å benytte seg av gassproduksjonssentrene i Sibir og Yamal som til nå har forsynt Europa; de skulle nå tjene Kina fra en ny retning, på tvers av Mongolia til dets vestlige regioner.

Mens eksterne analytikere hadde forventet at kineserne skulle inngå avtalen allerede nå, slik at byggingen kunne komme i gang uten forsinkelse, finner vi følgende i del 3 i felleserklæringen:

Partene vil bruke sin innsats for å fremme arbeidet med å studere og bli enige om prosjektet med å bygge en ny gassrørledning fra Russland til Kina gjennom Mongolias territorium

Financial Times antyder at dette vage språket indikerer at kinesisk støtte til den russiske økonomien er mindre ivrig enn Moskva håpet. De ser det strengt tatt i sammenheng med Russlands antatte økonomiske avhengighet av Kina i rollen som «junior partner», begrepet vi finner i overskriften til en annen artikkel i FT fra i går.

For min del ser jeg også på utsettelsen av godkjenningen av Power of Siberia 2 som viktig, men av en annen grunn: hva den sier om Kinas frykt for mulig amerikansk innblanding i strømmen av hydrokarboner til Kina fra Midtøsten. Det er et emne jeg skal ta opp om et øyeblikk.

Det eneste andre punktet i felleserklæringen som ser ut til å ha fanget oppmerksomheten til kommentatorer i Vesten, er oppfordringen i avsnitt 7 til alle atommakter om å holde våpnene sine strengt innenfor sine egne nasjonale grenser. Det ville selvfølgelig bety tilbaketrekking av amerikanske atominnretninger fra Vest-Europa og Tyrkia. Det er en like stridbar posisjon fra Russland som dets krav i desember 2022 om at NATO trekker seg tilbake til sine 1997-grenser, det vil si før den utvidet seg til de tidligere Warszawapaktlandene.

Anvendelse av kremlinologi-kunster på statsbesøket har blitt brukt med størst effekt når man forsøker å identifisere emnene for ministermøtene bak lukkede dører. I mangel på offisiell informasjon om hva som ble diskutert, for ikke å nevne avtalt, har kommentatorer gjort sin formodning ved å se på hvem som var tilstede på disse møtene og hvem som ikke var det. Denne teknikken ble brukt i går kveld av en av paneldeltakerne på Vladimir Solovyov talkshow når det gjelder dag to av besøket. Arbeidsgruppen var sammensatt av folk fra samferdsel og fra handel. Konklusjonen til paneldeltakeren var at de diskuterte den nye logistikken, de nye forsyningskjedene fra Russland til Kina for hydrokarboner, korn og mye annet. Det vil måtte være store investeringer i infrastruktur fra begge sider hvis handelsnivået skal øke kraftig fra de 185 milliarder dollar som ble registrert i 2022.

Denne typen kremlinologi ga mye mer interessante muligheter da den russiske militæranalytikeren Andrei Martyanov brukte den til dag én av besøket. Han påpekte at arbeidsgruppen for dagen inkluderte Russlands høyeste tjenestemann for militært salg, noe som er nøyaktig det motsatte av hva vestlige eksperter ville ha forventet, gitt Russlands antatte avhengighet av Kina for å holde sin krigsinnsats i Ukraina i gang etterhvert som deres egne ammunisjonsforsyninger blir oppbrukt.

Nesten alle eksperter på internasjonale anliggender i Vesten tar det for gitt at det største militære potensialet i verden utenfor det kollektive Vest er i Kina. De ser på Kinas størrelse når det gjelder innbyggertall, BNP, militærbudsjett og føler seg sikre på at Russland, med en tidel av befolkningen, har en fortsatt lavere andel av BNP og med et militærbudsjett mindre enn en fjerdedel av Kinas, og de er ikke i tvil om hvem som er hvem.

Imidlertid, som jeg har sagt en god stund, er de nevnte indikatorene en upålitelig prediktor for Hard Power, og Martyanov er tydeligvis av samme oppfatning. Jeg henviser leserne til videoen der han fremfører argumentet om at den russiske og kinesiske arbeidsgruppen på dag én i besøket snakket om mulige anskaffelser fra Kina av Russlands forskjellige hypersoniske missiler, spesielt de som er tilpasset til å ødelegge hangarskip og andre overflatefartøyer. Som de fleste vet, er disse våpnene unike i verden. Og av flere grunner som er enkle å nevne, kan de være til stor nytte for Kina for å holde den amerikanske flåten på avstand, altså 1500 km eller mer til havs.

I sin første tale etter at han ble valgt av partikongressen til en ny periode, sa Xi Jinping at det kinesiske militæret må lage en «stålmur» for å sikre landet mot fiender. I mitt første forsøk på å tolke det uttrykket, så jeg det som en referanse til «Den store mur», som var en enestående ingeniørbragd i sin tid og som hadde som mål å forsvare Kina mot barbarene utenfor territoriene til Han-befolkningen. Jeg så denne «stålmuren» som en beskyttende omkrets i Sør-Kinahavet for å holde USA og allierte marine ute.

I de siste dagene ser jeg imidlertid en annen referanse antydet av «Stålmur», nemlig «Stålgjerdet» fra 1962 som Adlai Stevenson i FN erklærte ville bli pålagt av USA for å sikre at sovjetiske raketter og andre våpen ikke skulle bli levert med skip til Cuba. Akkurat som de russiske innsigelsene over NATOs mulige installasjon av raketter i Ukraina er en direkte påminnelse om 1962 med rollene til nøkkelaktørene byttet om, slik kan vi i det kinesiske tilfellet overfor Taiwan se et lignende rollebytte der USA også spiller rollen som Khrusjtsjovs USSR på Cuba og Kina som innfører en marineblokade mot Taiwan for å holde amerikanske våpen ute. For å sikre at USA ikke ville forsøke å bryte en slik blokade, ville disse russiske hypersoniske missilene være en svært nyttig mottrussel.

Med disse risikoene for den kinesiske sikkerheten i tankene, må jeg igjen ta opp forsinkelsen i avtalen om Power of Siberia 2-rørledningen. Det antyder for meg at den kinesiske ledelsen ennå ikke frykter at mulige amerikanske, bitende sanksjoner vil bli pålagt og ikke forventer en direkte militær konfrontasjon i nær fremtid.

Som de sier på russisk TV, “det vil tiden vise.”

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Gilbert Doctorow: