Av Trond Andresen, pensjonert førsteamanuensis i kybernetikk, NTNU, leserinnlegg
Den pågående USA-bank-krisa er uforståelig for leserne – og de aller fleste journalister. Derfor skriver disse så uklart om den. Dette er enklere enn som så:
Om en bank er trygg, indikeres av dens kapitaldekning, engelsk: «capital-asset-ratio» (CA), som ikke må være for liten. Dette er en brøk som i en forenklet versjon ser slik ut:
CA = (A+B+R-I) / A,
eller K /A, der telleren K er bankens kapital, K = A+B+R -I
Her er
I = kunders innskudd,
R (engelsk: reserves) = bankens innskudd i sentralbanken,
B = bankens formue i form av statsobligasjoner (engelsk: bonds),
A = andre typer finansielle eiendeler (engelsk: assets) til banken, for eksempel lån til boliger og foretak. For å gjøre det enkelt, er A valgt her slik at den uttrykker netto mellom bankens utlån og dens lånegjeld til andre.
K er altså differansen mellom bankens samla formue A+B+R, og I (kunders innskudd, som er gjeld for banken).
Den internasjonalt avtalte regulering av banker i de fleste land (USA og Norge også) krever at CA = K/A skal være mer enn ca. 8%. Blir den for liten vil banken være farlig nær konkurs. Og banker må rapportere utviklinga av CA løpende til myndighetene.
I den aktuelle krisa er det B (statsobligasjoner) som er det viktige. Disse ansees som helt sikre, på linje med bankens innskudd R i sentralbanken (siden R og B i brøken ansees som helt sikre plasseringer er de ikke med i nevneren i CA-brøken. Bare A ansees som delvis usikker formue).
En statsobligasjon er et papir som avspeiler at du har lånt ut penger til staten. Dette gir deg jevnlige rentebetalinger til en prosent som står på obligasjonen – og etter et viss tid, for eksempel ti år, forfaller obligasjonen og du får da utlånssummen tilbake.
Etter forrige finanskrise i USA ca. 2008 (som hadde en annen hovedårsak; uansvarlige boliglån som bankene kastet etter folk, og som låntakerne ikke greidde å betale), har rentenivået i USA vært satt lavt for å unngå ny krise. Statsobligasjonene som ble solgt i den perioden (dvs. myndighetene tok opp lån på den måten) er derfor påført lav rente.
Når man så kommer inn i en periode med høy inflasjon, ønsker bankens innskytere å ta ut penger for å bruke dem, eller finne en plassering med høyere avkastning enn innskuddsrenta. Da må banken skaffe penger til disse innskyterne (ved å trekke på sine penger R i sentralbanken).
Blir det stor nok pågang må banken begynne å selge B for å skaffe seg mer R til å betale flyktende innskytere. Men markedsverdien av de fleste eksisterende B er lavere enn før fordi disse blei inngått år tilbake, til fast og lav renteprosent. Og fordi de også synker i verdi da de bare betales tilbake til pålydende beløp som krymper i realverdi når det er inflasjon. Dette betyr at bankens virkelige CA synker raskt under minstegrensa. K går mot null og banken er ikke lenger i stand til å skaffe seg nok R til å dekke hele I.
Denne prosessen akselererer når innskytere begynner å springe i flokk fordi de ser hva andre gjør, og fordi rykter om bankens situasjon sprer seg.
Den eneste måten å gjøre banksystemet robust mot slike kriser på, er å kreve at R ikke må være mindre enn I.
Noe slikt ville betydd at alle innskudd I ville vært speilet av et tilsvarende beløp på bankens innskuddskonto R i sentralbanken. I denne situasjonen kan man trygt la en bank gå konkurs, for da ville bare eierne og ingen innskytere tape penger.
Slike reformer av vært fremma av mange økonomer helt siden før 2. verdenskrig, men de har aldri blitt noe av. Forklaringa på det er finanskapitalens makt, ikke at forslagene er dårlige.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.