Kennedys hemmelige sicilianske operasjon

31. mars 2023

Robert Kennedy — Robert Francia Kennedy / LBJ Library photo.

Hva CIA ikke fortalte Warren-kommisjonen

Av Seymour Hersh – 29. mars 2023

Jeg og andre har skrevet om bruddet som oppsto mellom Jack og Bobby Kennedy og de hemmelige agentene til Central Intelligence Agency over Kennedyenes gjentatte krav om at byrået skulle finne en måte å myrde Fidel Castro på. Cubas kommunistleder var i brødrenes sikte både før og etter han overlevde den mislykkede Grisebukta-invasjonen i april 1961.

Kennedy-familien var elsket av mediene til tross for denne fiaskoen. Richard Helms, leder for byråets hemmelige operasjoner og hans nære ansatte forsto at det ikke var mulig å si nei til oppdraget. De måtte fortsette å prøve å bli kvitt Castro – og de fortsatte å prøve – helt til drapet på presidenten 22. november 1963 løste dem fra oppgaven. Jeg ble fortalt at natten før Kennedy-drapet var en natt med drikking og feiring for noen av de hemmelige agentene i byrået.

Jeg forsto ikke helt dybden av CIAs sinne mot Kennedy-brødrene før jeg begynte å snakke med Sam Halpern, en pensjonert seniorassistent for Helms. Halpern var kjent for å sitte på hemmeligheter og kunne holde munn. Sammy var veldig gammeldags: den eneste grunnen til at han noen gang snakket med en reporter var for å spre en løgn. Han ble sagt å vite navnet på hver utenlandsk embetsmann som var blitt rekruttert av CIA og hvor mye de ble betalt årlig. Hvis denne informasjonen ikke var i hodet hans, ble det sagt å være i en mytisk svart bok noen trodde han hele tiden hadde med seg.

Halpern var ikke snakkesalig og han var mildt sagt ikke min venn selv på 1990-tallet, på grunn av min rapportering for New York Times og New Yorker om hemmelige operasjoner som inkluderte den eksplosive avsløringen av en bok med CIA-grusomheter – internt kjent som ‘familiejuvelene’ – som ble opprettholdt av byrået. Men Halpern hadde vært pensjonist lenge og navnet hans sto i telefonboken. Jeg ringte ham og sa de magiske ordene: Jeg skrev en bok om Jack og Bobby. Han inviterte meg på en morgenkaffe i hans forstadshus i Virginia. I løpet av de neste månedene ble det mange flere morgenkaffer. Sammy fortalte om en lang liste av CIA-operasjoner bestilt av Kennedy-brødrene som ikke gikk noen vei. Til slutt fortalte han meg om den ene hendelsen i 1962 som han så på som den mest forferdelige av alle. På grunn av innvendingene fra mange i operasjonsavdelingen ga Bobby Kennedy fullmakt til å få overført en dedikert senioragent til sitt kontor for operasjoner mot mafiaen. Disse ville ikke bli utført i Amerika, men på Sicilia, hjemmet til mange mektige og brutale mafiafamilier.

Det tok flere ukers sjekk av statsadvokatens offentlig tilgjengelige besøks- og telefonlogger før jeg var i stand til å komme opp med navnet Charles Ford til Halpern. Han erkjente at Ford, en hes, mørkhåret veteran fra andre verdenskrig faktisk var Bobby Kennedys personlige agent. Ford foretok minst to turer fra Washington i måneden det neste året på vegne av statsadvokaten, og fortalte aldri CIA-overordnede eller kolleger hvor han dro eller hva han gjorde. Det var hemmeligheter som bare ble delt med den nye sjefen hans. «Han var Bobbys mann og ingen skulle røre ham», fortalte Halpern meg. Han sa også at man var bekymret for Fords sikkerhet. «Vi liker å kontrollere [agentenes] møteplasser», forklarte han. «Vi liker ikke at [agentene våre] går inn på et ukjent sted».

Boken min The Dark Side of Camelot ble utgitt i 1997 og den inkluderte det lille jeg da visste om Bobby Kennedy og Charley Ford. Det holdt seg slik til tidlig i George W. Bush-presidentskapet. Jeg fikk en telefon på kontoret mitt i Washington fra Fords datter, Kathleen, som var gift og bodde sammen med sin mann på en militærbase i Tennessee. Hun hadde lagt merke til en henvisning til faren sin i boken min, og hun hadde to viktige minner hun ønsket å dele.

Kathleen Ford var tenåring høsten 1963 og gikk på en jenteskole i Bethesda, Maryland, da hun brått ble trukket ut av klasserommet av føderale agenter, satt inn i en ventende bil og kjørt til en sikker militærflybase hvor foreldrene ventet. Familien ble fløyet til en marineflystasjon i Newport, Rhode Island, stedet for US Naval War College, hvor faren hennes hadde blitt omplassert. Oppskaket ble hun sendt til en lokal skole ledsaget av sikkerhetspersonell. Hun husket at hun tilbrakte uker under konstant overvåking av grunner hun ikke forsto eller ikke kunne huske. Hennes andre minne var at rundt denne tiden hadde farens CIA-karriere blitt alvorlig kompromittert, og han tilbrakte flere år frem til sin død med å konstant klage over den «jævelen» Bobby Kennedy. Charley Ford døde i 1990.

Sam Halpern døde i 2005, og jeg hadde aldri sjansen til å spørre ham om Kathleen Fords minner. Charley Ford forble et mysterium for meg inntil for noen år siden. Under en samtale med noen i etterretningsmiljøet om byråets problemer med Kennedy-brødrene, stilte jeg et spørsmål som hadde blitt hengende i flere tiår. Hva hadde Charley Ford fått i oppdrag å gjøre av Bobby Kennedy? Jeg hadde lært underveis, kanskje fra Halpern, som alltid visste mer enn han ville fortelle, at Fords dekknavn for hans hemmelige arbeid mot mafiaen var en italiensk klassiker – Rocky Fiscalini.

Historien som ble fortalt fikk meg til å tenke på en annen fortelling om mafiaforræderi og hevn, utløst av Bobby Kennedy, som burde vært avslørt til Warren-kommisjonen etter Kennedys attentat, men som aldri ble det. Det er sikkert blant de mange tusen CIA-dokumentene som har blitt holdt tilbake fra offentlig utgivelse av John F. Kennedy Library. Det vil sannsynligvis aldri bli utgitt.

Charley Fords oppgave var å spre desinformasjon blant de konstant rivaliserende og hissige mafiafamiliene på Sicilia. Det var en viss logikk i oppdraget. Bobby Kennedy hadde markert seg på 1950-tallet som bekjemper av organisert kriminalitet mens han fungerte som sjefsadvokat for en etterforskningskomité i Senatet. Et av komiteens mål var Sam Giancana, sjefen for organisert kriminalitet i Chicago. Det var et berømt øyeblikk under en høring i 1959 da vitnet Giancana gjentatte ganger brukte sin rett til å tie som svar på Kennedys spørsmål, og smilte mens han gjorde det. «Jeg trodde bare små jenter fniste, Mr. Giancana», sa Kennedy. Det ble det stor nyhet av.

Den yngre Kennedy ble utnevnt til statsadvokat etter at broren hans vant valget i 1960 etter insistering fra far Joe Kennedy, familiepatriarken. Det var ingen umiddelbare tegn på at det nye embetet hindret Bobbys kamp mot organisert kriminalitet. Noen dager etter at han tiltrådte, kunngjorde han det Wall Street Journal godkjennende kalte «den mest omfattende kampanjen mot gangstere landet noensinne har sett». Han presenterte sin krig mot organisert kriminalitet som et moralsk korstog. Likevel ville han gripe inn et år senere i en FBI-avlyttingssak mot Giancana etter å ha blitt informert om at Giancana hadde jobbet med CIA i Grisebuktakatastrofen. (Bobby visste selvfølgelig alt om det.) Vitnesbyrd fra høringene i Senatets Church Committee i 1975 om CIA viste at Kennedy gikk med på å henlegge Giancana-saken etter å ha advart CIA om aldri å «gjøre avtaler med organisert kriminalitet igjen» uten å la ham vite på forhånd. På den tiden prøvde Kennedy via Charley Ford selv å handle mot den italienske mafiaen. Reisedokumenter for Bobby Kennedy på John F. Kennedy Library i Boston viser at statsadvokaten besøkte Roma to ganger tidlig i 1962 – én gang i januar og én gang i slutten av februar – akkurat da operasjonene mot den italienske mafiaen startet.. Bortsett fra en offentlig rapportert audiens med pave Johannes XXIII og møter med høytstående italienske embetsmenn, er hans gjerninger i Roma – inkludert to dager med private møter, ifølge New York Times – ikke kjent, og gitt bibliotekets gjentatte avslag på å deklassifisere visse dokumenter som gjelder brødrene er det mulig de aldri bli det.

En annen faktor i Bobbys beslutning om å droppe anklagene mot Giancana måtte være den utbredte troen på at faren hans som med Jacks godkjenning hadde inngått en avtale med Giancana for politisk støtte til valget i 1960, da hans politiske bånd i Chicago var omfattende. Det var også slik at Jack Kennedy og Giancana lå med den samme kvinnen, et faktum som ikke ville bli kjent for offentligheten før navnet hennes, Judith Exner, ble lekket under høringer i Church Committee. Bobby visste nok det også.

Det spesifikke om hva statsadvokaten gjorde sammen med Charley Ford forble et mysterium for meg inntil for noen år siden da jeg tilfeldigvis spurte en god kilde fra etterretningsverdenen om hva som hadde skjedd. Han fortalte meg at CIA-dokumenter kjent for mange hemmelige agenter viste at Fords oppgave var å skape splid blant mafiafamilier på Sicilia. CIA-stasjonen i Roma hadde jobbet med FBI for å gå etter mafiaen der med bistand fra Carabinieri, det respekterte italienske føderale politiet.

På begynnelsen av 1960-tallet hadde mafiaen bygget et sofistikert privat kommunikasjonssystem. Det begynte med stjålne walkie-talkies, og inkluderte deretter mobilt bærbart militærutstyr i mellomklassen, ofte brukt i kjøretøy. Det utvidet seg til et radionettverk over hele Europa og ble brukt til smugling av sigaretter og andre lønnsomme varer. Telefonlinjene i Italia var upålitelige og usikre, men familiene, som hadde hver sine frekvenser og ofte byttet dem, mente nettverket deres var sikkert. De var ikke klar over at Carabinieri og CIA overvåket samtalene deres. Overvåkingen utvidet seg til møteplassene og hjemmene deres, som ble avlyttet med en rekke enheter.

De tidlige 1960-tallet var en tid med relativ ro i Sicilia, da La Barbera-brødrene og de greske søskenbarna, ledere av de to store familiene i Palermo, øyas hovedstad, hadde gått fra kontroll over engros-matmarkedene til en mye mer lønnsom kontroll over bygg og fagforeninger etterhvert som byen Palermo vokste og moderniserte seg. Det var også en tid med store fortjenester i heroinhandelen da den italienske mafiaen ble en stor megler og leverandør av råstoffet til andre gjenger i New York. En hemmelig CIA-analyse krediterte Bobby Kennedys agenter – Charley Ford var ikke alene – med å utløse en stor strid mellom brødrene og søskenbarna i Palermo.

På den tiden var alle mafiafamiliene under kontroll av Camorra-klanen, basert i Napoli. Den ble overvåket av CIA-stasjonen i Roma som jobbet tett med nylig innsatte FBI-agenter der. Hendelsen som skulle sette i gang en morderisk mafiakrig på Sicilia i 1963, var en amerikansk konstruert tvist om fortjenesten fra en heroinforsendelse til New York. De to store Palermo-familiene anklaget hverandre for tyveri. En serie drap brøt ut, og krigen spredte seg over hele Sicilia. Jeg ble fortalt at en intern CIA-studie konkluderte med at mafiakrigen var forårsaket «av intern manipulasjon av CIA-informasjon om hver gruppe, med mål om å plante informasjon for å utløse paranoia og eventuell åpen krigføring blant de forskjellige familiene». Bobby Kennedys hensikt med å skape slik kaos ble sagt å være hans tro på at konflikter mellom mafiafamilier i Italia ville føre til en svekkelse av mafiafamiliene i USA. Med tilsynelatende godkjennelse fra broren hans – presidentens forhold til mafiaen og dens kvinne måtte holdes hemmelig – skulle Bobby Kennedy «dra fordel av det faktum at mafiafamiliene alltid tjuvjaktet på hverandres territorier».

Drapene ble sett på som vanlig mafiakrig helt til en av familiene sprengte en varebil full av medlemmer av Carabinieri og den italienske hæren i Ciaculli i en mafiakontrollert forstad til Palermo og drepte syv. Sentralregjeringen i Roma, med folkelig støtte, handlet deretter for å tøyle mafiafamiliene. Varebilbombingen gjorde det som hadde vært en blodig intern gangsterkrig om til et sjeldent offentlig angrep på mafiaen.

På et tidspunkt, ifølge den interne CIA-studien, fikk imidlertid noen i mafiaen vite gjennom utpressing eller bestikkelser fra en senioroffiser i Carabinieri at CIA hadde vært involvert i å antenne pøbelkrigen. Økende offentlig press tvang mafiaen til å organisere et fredstoppmøte sommeren 1963 på et hemmelig sted arrangert av Salvatore Lima, borgermesteren i Palermo. Det mobben ikke visste var at Lima, et medlem av det dominerende kristendemokratiske partiet i Italia, hadde vært på CIAs lønningsliste i årevis, og det samme var hundrevis av lokale og regionale kristendemokratiske politikere. Byråets penetrasjon av alt politisk og korrupt i Italia var dets største suksess etter krigen.

CIA hadde investert pengene sine i de korrupte kristendemokratene, mafiaen og media etter andre verdenskrig i frykt for at venstresiden – det vil si det italienske kommunistpartiet – med sin vekt på sosiale programmer og arbeiderstabilitet, skulle få makt.

Med Limas godkjenning og i samarbeid med elementer fra National Security Agency avlyttet CIA møterommet. Som rapportert i CIA-dokumenter ble det forstått av mafiaen at det var «amerikanerne som startet krigen». Jeg ble fortalt at avlyttingene «produserte mye snakk – forutsigbart snakk – om hevn. Men hevn mot hvem?» En rekke spesifikke mål ble artikulert, alt fra president Kennedy og hans kone Jackie til Bobby Kennedy og hans kone Ethel til ett eller flere av Jacks eller Bobbys barn. Det ble uttrykt sinne over omfanget av skaden mafiakrigen hadde forårsaket, men ingen bestemt aksjon ble avtalt.

Jeg ble fortalt at det ikke var kjent om Bobby Kennedy ble informert, selv etter mordet på broren hans, om CIA-avlyttingene. Og det ble ikke nevnt noen trussel mot Charley Ford og hans familie. Det var heller ingen bevis i CIA-filene for at Secret Service ble fortalt om mafiatrusselen før attentatet. Heller ikke forholdet ble avslørt for Warren-kommisjonen, hvis uttalte oppdrag var å undersøke alle mulige spor rundt attentatet.

I en mye senere samtale gjorde kilden min det klart at byråets vurdering var at det selv om det var så mye mafiaprat om morderisk hevn «betydde ikke det at de gjorde det. Det kom aldri noen rapport som sa «oppdraget fullført»».

Kennedys vellykkede satsing mot mafiaen på Sicilia nådde ikke amerikansk presse på den tiden fordi det var et høyt klassifisert CIA-program, og høyt klassifiserte CIA-programmer, selv de som involverer ødeleggelse av rørledninger, lekker ikke – med mindre noen inne i regjeringen eller byrået vil at de skal gjøre det.