oss 100 kroner!
USAs selvpåførte problemer i Ukraina forverrer våre farlige problemer hjemme
Douglas Macgregor, 14. mars, 2023
Krisen i USAs nasjonale makt har begynt. USAs økonomi velter over, og vestlige finansmarkeder får i det stille panikk. Truet av stigende renter mister boliglånstøttede verdipapirer og amerikanske statsobligasjoner sin verdi. Markedets velkjente «vibber», følelser, sinnelag, tro og psykologiske forkjærligheter, antyder at en mørk vending er på gang i den amerikanske økonomien.
Amerikansk nasjonal makt måles like mye i amerikansk militær evne, som i økonomisk potensial og ytelse. Den voksende erkjennelsen av at amerikansk og europeisk militærindustriell kapasitet ikke kan holde tritt med ukrainske krav om ammunisjon og utstyr, er et illevarslende signal å sende under en stedfortrederkrig, som Washington insisterer på at deres ukrainske surrogat vinner.
Russiske styrkeøkonomiske operasjoner* i Sør-Ukraina ser ut til å ha lykkes med å slå ned angripende ukrainske styrker med minimal bruk av russiske liv og ressurser. Samtidig som at Russlands gjennomføring av utmattelseskrigføring fungerte strålende, mobiliserte Russland sine reserver av menn og utstyr for å sette opp en styrke som er flere ganger større og betydelig mer dødelig enn den var for et år siden. *(Fornuftig bruk og fordeling av styrker for å bruke minimum av nødvendig kampkraft på sekundærinnsats for å fordele størst mulig kampkraft på primærinnsatsen. Kilde: Economy Of Force Definition – Military Operations Terms – MilitaryDictionary. Overs.merkn.)
Russlands massive arsenal av artillerisystemer, inkludert raketter, missiler og droner knyttet til overliggende overvåkingsplattformer, gjorde ukrainske soldater som kjempet for å beholde den nordlige kanten av Donbass til lette mål. Hvor mange ukrainske soldater som har dødd er ukjent, men et nylig estimat anslår at mellom 150.000-200.000 ukrainere har blitt drept i kamp siden krigen startet, mens et annet anslår rundt 250.000.
Gitt den åpenbare svakheten til NATO-medlemmenes bakke-, luft- og luftforsvarsstyrker, kan en uønsket krig med Russland lett bringe hundretusener av russiske tropper til den polske grensen, NATOs østlige grense. Dette er ikke et resultat som Washington lovet sine europeiske allierte, men det er nå en reell mulighet.
I motsetning til Sovjetunionens utføring av en klossete og ideologisk dreven utenrikspolitikk, har dagens Russland på dyktig vis dyrket støtte for sin sak i Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Sør-Asia. Det faktum at Vestens økonomiske sanksjoner skadet den amerikanske og europeiske økonomien, mens den gjorde den russiske rubelen til en av det internasjonale systemets sterkeste valutaer, har neppe forbedret Washingtons globale stilling.
Bidens politikk med å tvinge NATO til Russlands grenser smidde en sterk fellesinteresse for sikkerhet og handel mellom Moskva og Beijing, som tiltrekker seg strategiske partnere i Sør-Asia som India, og partnere som Brasil i Latin-Amerika. De globale økonomiske implikasjonene for den fremvoksende russisk-kinesiske aksen og deres planlagte industrielle revolusjon for rundt 3,9 milliarder mennesker i Shanghai Cooperation Organization (SCO), er dype.
I sum er Washingtons militære strategi for å svekke, isolere eller til og med ødelegge Russland en kolossal fiasko, og fiaskoen setter Washingtons stedfortrederkrig med Russland på en virkelig farlig kurs. Å presse på, uanfektet i møte med Ukrainas nedstigning til glemsel, ignorerer tre voksende trusler: 1. Vedvarende høy inflasjon og stigende renter som signaliserer økonomisk svakhet. (Den første amerikanske banksvikten siden 2020 er en påminnelse om amerikansk økonomisk skjørhet.) 2. Trusselen mot stabilitet og velstand i europeiske samfunn som allerede vakler etter flere bølger av uønskede flyktninger/migranter. 3. Trusselen om en større europeisk krig.
Innenfor presidentadministrasjonene er det alltid konkurrerende fraksjoner som oppfordrer presidenten til å vedta et bestemt handlingsforløp. Observatører på utsiden vet sjelden med sikkerhet hvilken fraksjon som utøver mest innflytelse, men det er personer i Biden-administrasjonen som søker en utvei fra involvering i Ukraina. Selv utenriksminister Antony Blinken, en rabiat tilhenger av stedfortrederkrigen med Moskva, erkjenner at Ukrainas president Volodymyr Zelenskys krav om at Vesten må hjelpe ham med å gjenerobre Krim er en rød linje for Putin, som kan føre til en dramatisk eskalering fra Moskva.
Å trekke seg fra Biden-administrasjonens ondartede og latterlige krav om en ydmykende russisk tilbaketrekning fra Øst-Ukraina, før man kan samles om fredssamtaler, er et skritt Washington nekter å ta. Likevel må det tas. Jo høyere rentene stiger, og jo mer ressurser Washington bruker hjemme og i utlandet for å føre krigen i Ukraina, jo nærmere beveger det amerikanske samfunnet seg mot intern politisk og sosial uro. Dette er farlige forhold for enhver republikk.
Fra alle vrakrestene og forvirringene de siste to årene, kommer det frem en ubestridelig sannhet. De fleste amerikanere har rett til å være mistroiske og misfornøyde med sin regjering. President Biden fremstår som en pappfigur, en stand-in for ideologiske fanatikere i hans administrasjon, folk som ser utøvende makt som middel til å kneble politisk opposisjon og beholde permanent kontroll over den føderale regjeringen.
Amerikanerne er ikke idioter. De vet at medlemmer av Kongressen åpenbart handler aksjer basert på innsideinformasjon, og skaper interessekonflikter som ville sendt de fleste borgere i fengsel. De vet også at siden 1965 har Washington ledet dem inn i en rekke mislykkede militære intervensjoner som alvorlig har svekket amerikansk politisk, økonomisk og militær makt.
Altfor mange amerikanere tror ikke de har hatt noe reelt nasjonalt lederskap siden 21. januar 2021. Det er på høy tid at Biden-administrasjonen finner en utvei designet for å frigjøre Washington DC, fra sin proxy-ukrainske krig mot Russland. Det blir ikke lett. Liberal internasjonalisme eller, i sin moderne forkledning, «moraliserende globalisme», gjør forsiktig diplomati krevende, men nå er tiden inne. I Øst-Europa gir vårregnet både russiske og ukrainske bakkestyrker et hav av gjørme som i stor grad hindrer bevegelse. Men den russiske overkommandoen forbereder seg på å sikre, at når bakken tørker og russiske bakkestyrker angriper, vil operasjonene oppnå en entydig avgjørelse, og gjøre det klart at Washington og deres støttespillere ikke har noen sjanse til å redde det døende regimet i Kiev. Fra da av vil forhandlinger være ekstremt vanskelige, om ikke umulige.
Originalen ble publisert i The American Conservative:
The Gathering Storm
Douglas Macgregor, oberst (ret.) er en seniorstipendiat hos The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
