Boka «Midtøsten midt iblant oss»

0
Moské i Åkebergveien, Oslo. Foto: OBB/politikus.no

Lærerik, nyttig og grundig.

Av Ove Bengt Berg.

Carl Schiøtz Wibye er tidligere norsk ambassadør med mange års tjeneste i Saudi-Arabia. I 2017 utga han boka Terrorens rike om hvordan «en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam». Den siste boka hans, Midtøsten midt iblant oss, er fra hans side «et forsøk på å gi en oversikt over hvordan religion, kultur og tradisjoner har formet de tre toneangivende aktørene i regionen [Egypt, Iran og Saudi-Arabia], og hvordan det preger befolkningens holdninger og regimenes politikk overfor resten av verden». Formålet med studiet hans er å prøve å «få et bilde av i hvilken grad politisk islam har vært brukt som et maktpolitisk verktøy for å påvirke andre land. Ikke bare regionalt, men også i alle andre land der det har vært mulig å trekke veksler på en muslimsk minoritet

En reaksjonær utvikling av islam

Wibyes utgangspunkt er islamismens utvikling fra det islamske Midtøsten som en framstående sivilisasjon som var ledende på handel, økonomi, vitenskap og religiøs toleranse med makt i hele det sørlige Europa til den stansa opp på 1700-tallet da islamske herskere i Europa blei trengt tilbake. Fram til våre dager med stillstand med religiøs makt i flere stater og overbefolkning og stor arbeidsledighet. Wibye beskriver på en grundig måte utviklinga av islam i tre land, Egypt, Iran og Saudi-Arabia. Og ikke bare fra bøker, men også med sin egen erfaring med lengre opphold og reiser i disse landa.

Fra Egypt beskriver Wibye Det muslimske brorskap som til og med endte opp med regjeringsmakt etter det som er blitt omtalt som den arabiske våren. Betegnelsen Det muslimske brorskap høres nesten ut som noe fredelig koselig, men det er brorskapet langt fra. Egypt har i hovedsak vært et sekulært land og det er nå hard undertrykking av islamister der. Mange fra brorskapet kom seg unna og mange slo seg ned i Egypts tidligere kolonimakt Storbritannia der de særlig i London har organisert seg til en politisk maktfaktor.

Det er strenge islamske styrer både i Iran og Saudi-Arabia. Den siste staten har sin egen islamske versjon som sin statsreligion, wahhabismen fra 1700-tallet. Der er det løsna noe på kontrollen av befolkninga. Litt underholdning er blitt tillatt, kvinner kan få kjøre bil. Men det finnes ikke arbeidsplasser til en økende ungdomsbefolkning, utdanninga er dårlig i følge Wibye og halvparten av all undervisning går med til å lære om islam. Den politiske kontrollen med befolkninga overholdes strengt med rundelig betaling av sin store arbeidsløse befolkning.

«Midtøsten midt iblant oss i Norge» — i moskéene som politisk kjerne

Det er bare fem prosent av verdens mennesker som bor i arabiske land. Likevel har de arabiske landa en sentral betydning for internasjonale oljeressurser, og derfor også for Norges fortjeneste på olja vår. Innvandringen fra muslimske land påvirker også det norske samfunnslivet. Wibye sjøl peker på at det ikke er de landa han sjøl skriver så utfyllende om som bidrar med flest innvandrere, men derimot andre muslimske land: Syria, Irak, Somalia og Afghanistan.

I 2010 bodde det 20 millioner muslimer i EU/EØS, i 2020 var tallet økt til 30 millioner. Men bare et lite mindretall er religiøst aktive. Størst grobunn har moskeene blant de mange arbeidsløse innvandrerne i Europa.

Muslimske politiske framstøt skjer via moskéene i Europa. Her skjerpes religiøse og politiske krav og dels bidrar til og dels er et resultat av bevisst islamsk separatisme under dekke av mangfold og flerkultur. For religiøse og politiske spørsmål er det det religiøse lederskapet i de islamske landa som blir konsultert, for det finnes ingen sjølstendig norsk islamsk ledelse. Det samme gjelder for hele Europa, islamsk religionsutøving er finansiert og blir leda fra Midtøsten med de europeiske imamene mer som utsendte propagandister enn imamer med lokal nasjonal forankring.

Wibye oppsummerer en rekke kjente konflikter om islamske standpunkter i Norge. Intellektuelle og venstreorienterte krefter med utgangspunkt i det humanitær-politiske komplekset er langt mer positiv til islams krav om særbehandling og parallellsamfunn enn de er overfor kristne religiøse krav.

Wibye mener det ikke kan komme noen verdensmakt og eller kontroll over Europa basert på de nærmest reaksjonære tankene de religiøse lederne med statsmakt sprer. Disse framstøtene vil ikke oppnå annet enn å skape mye uro i Europa. Den strenge religiøse linja vil skape større problemer i de muslimske arabiske statene enn den ideologien som forsøkes eksportert til Europa.

«Hvordan det preger befolkningens holdninger og regimenes politikk overfor resten av verden»

Wibye er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, og islams skadelige innvirkning på disse rettighetene. Men religioner er jo menneskers verk skapt for å tjene politiske maktbehov. I den internasjonale striden om råvarer og markeder som dominerer verden i dag og legger til rette for både lokale kriger og en ny verdenskrig, blir kamp for og imot religionene og deres makt mindre viktig. Kanskje det er med de religiøse lederne som det har vist seg med sosialistiske og kommunistiske ledere, at de er mer nasjonale enn i samsvar med ideologien sin.

Når ett av formåla med boka er hvordan det preger befolkningens holdninger og regimenes politikk overfor resten av verden, har ikke Wibye satt dette formålet i sammenheng med verdens stormakters rivalisering om råvarer og markeder. At Kina mekla fram en gjenopptaking av diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Iran etter at boka gikk i trykken, kan neppe forklares med islams ideologiske styrke eller svakhet. Ei heller dagens meldinger om arabiske staters samarbeid for gjøre slutt på krigen mot Syria.

Med tanke på boktittelen Midtøsten midt iblant oss, kunne i grunnen de to siste kapitlene om En grenseoppgang og Veien videre: Det kan likevel gå bra, vært tilstrekkelig for et eget bokprosjekt med den inngående beskrivelsen av Egypt, Iran og Saudi-Arabia som en kortere innledning.

Lesverdig og grundig

Boka til Wibye er en lesverdig og grundig bok om islam i Egypt, Iran og Saudi-Arabia og religionens forbindelseslinjer til Europa og Norge er godt dokumentert. Med sine egne mangeårige erfaringer derfra gir det nærhet og troverdighet til det han dokumenterer.

Å se kritisk på, eller i det hele tatt vurdere islamsk religiøs makt, er dristig i vårt offentlige debattklima. At et forlag som Gyldendal vil gi ut boka er derfor rosverdig. Samfunnsengasjerte bør lese denne boka. Også det mektige politiske sjiktet i Norge som støtter de fleste av islamistenes politiske krav, bør lese boka.


Denne bokanmeldelsen ble først publisert på Politikus.

Forrige artikkelTildekkingen
Neste artikkelRussofobien og dens farlige konsekvenser – del 3, om Aleksej Navalnyj