Religion og Ukrainakrigen

Den som ikke kjenner til de lange historiske linjene og de mange skillelinjene som ligger delvis begravd under dagens overflate, vil ha vanskeligheter med å skjønne det som skjer i dag. EU er i ferd med å sprekke opp, noe som er blitt svært mye tydeligere bare det siste halve året. Under EUs blågule overflate dukke de gamle maktkonstellasjonene og forkastninglinjene opp igjen, slik vi har vist i vår artikkelserie om hva som kommer etter EUs sammenbrudd.

Skismaet i 1054 og alt det der

En slik spittelse som vi ikke har dekket til nå er kirkespittelsen og hva den har ført til.

Gjennom «det store skismaet» i 1054 skjedde det endelige bruddet mellom øst- og vestkirken etter flere århundrer med konflikter. Ved at Paven i Roma og patriarken i Konstantinopel skilte lag, oppsto den ortodokse kirke og den katolske kirke som to adskilte enheter.

Dette kartet viser i grove trekk hvordan kirkesplittelsen fortsatt deler Europa:

Vi skriver «i grove trekk» fordi, som vi skal komme inn på er situasjonen i Ukraina litt mer kompleks.

Vi har tidligere behandlet hvordan krigene i Jugoslavia endte opp med å splitte landet langs etnisk-religiøse linjer og der man kan spore forløperne helt tilbake til antikken. Et skille gikk langs elva Lim, eller Limes på latin, som betyr grense og som var den delelinja som Diokletian trakk mellom den østlige og vestlige delen av sitt rike i 293. Da Theodosius I døde i 395 og riket ble permanent delt mellom sønnene hans, ble den endelige øst-vest-delingen som la grunnlaget for senere kulturelle og religiøse skiller.

Disse administrative og kulturelle linjene fra seinromersk tid (tetrarkiet rundt 300 og den endelige delinga i 395) har formet Europa i over 1600 år, gjennom folkevandringer, imperiers fall, osmansk erobring og moderne nasjonalisme.

Ved skismaet i 1054 ble Europa delt slik:

Oppløsninga av Jugoslavia på 1990-tallet fulgte i stor grad historiske religiøse og kulturelle skillelinjer som går tilbake til det store skismaet i 1054 mellom den romersk-katolske og den østlig-ortodokse kirken.

• Vestlig del (Slovenia og Kroatia): Overveiende romersk-katolsk, påvirket av Habsburg-riket og vestlig kultur (latinsk alfabet).
• Østlig del (Serbia, Montenegro, Makedonia): Overveiende ortodoks, med bysantinsk og osmansk arv (kyrillisk alfabet hos mange).
• Bosnia-Hercegovina: Blandet – bosniaker (muslimske), kroater (katolske) og serbere (ortodokse) – som ble det mest konfliktfylte området.
• Islam kom inn med osmansk erobring på 1400–1500-tallet, og la til et ekstra lag av kompleksitet, spesielt i Bosnia, Kosovo og deler av Makedonia.

Disse linjene ble forsterket av nasjonalisme på 1980–90-tallet, der religion ofte ble brukt som markør for etnisk identitet (f.eks. «å være kroat = katolsk», «å være serber = ortodoks»). Krigene (1991–1999) resulterte i at republikkene ble uavhengige langs disse grensene, med Bosnia som det mest splittede.

Religionskrigen i Ukraina

Den ortodokse kirken i Ukraina har vært preget av en langvarig splittelse og konflikter, særlig siden Russlands invasjon i 2022. Det finnes to hovedretninger:

Den ukrainske ortodokse kirken (UOC), tidligere kjent som tilknyttet Moskva-patriarkatet (UOC-MP). Denne erklærte full uavhengighet fra den russisk-ortodokse kirken i mai 2022 som protester mot invasjonen og patriark Kirills støtte til krigen.

Den ortodokse kirken i Ukraina (OCU), som fikk autocefali (uavhengighet) fra Konstantinopel i 2019 og regnes som «den nasjonale ukrainske kirken».

Siden 2019 har det vært konflikter rundt overgang av menigheter fra UOC til OCU. UOC hevder at rundt 1500 kirker har blitt «beslaglagt» gjennom tvang, voldelige aksjoner eller urettferdige lokale avstemninger, ofte støttet av nasjonalister eller myndigheter.

I 2024–2025 har dette eskalert: Raids av sikkerhetstjenesten (SBU) på klostre og kirker, arrestasjoner av prester og beslagleggelse av eiendom.

I august 2024 vedtok parlamentet en lov som forbyr religiøse organisasjoner tilknyttet Russland, noe som effektivt rammer UOC. Loven trådte i kraft høsten 2024, og i 2025 har det vært forsøk på å oppløse UOC-strukturer. I juli 2025 mistet lederen, metropolitan Onufriy, sitt ukrainske statsborgerskap.

Vest-Ukraina er den regionen i Ukraina der katolisismen – primært den gresk-katolske kirken (Ukrainsk gresk-katolske kirke, UGCC) – er mest utbredt. Dette er en østlig katolsk kirke som følger bysantinsk ritus, men er i full kommunion med paven i Roma.

På nasjonalt nivå i Ukraina er rundt 10–12 % av befolkninga gresk-katolske (ca. 4–5 millioner mennesker).

• I de tre kjerneoblastene i Galicia (Lviv, Ivano-Frankivsk og Ternopil) utgjør gresk-katolske ofte majoriteten av de troende (over 50% av religiøse fellesskap eller troende). For eksempel:
  • I Ivano-Frankivsk oblast identifiserer ca. 57% seg som gresk-katolske.
  • I disse oblastene har UGCC flertall av menigheter og troende, mens ortodokse (primært Ortodokse kirke i Ukraina, OCU) er i minoritet.
• I det breiere Vest-Ukraina (inkludert de åtte vestlige oblastene) er ortodokse fortsatt majoritet totalt sett, men gresk-katolske er den største enkeltgruppa i flere områder, og katolisismen (hovedsakelig gresk-katolsk) utgjør ofte 25–40% eller mer av troende.
• Historisk og kulturelt er Vest-Ukraina sterkt preget av gresk-katolsk tradisjon, som vokste frem under polsk-litauisk og østerriksk styre, i kontrast til ortodoks dominans lenger øst.

Dette gjør Vest-Ukraina til den mest «katolske» delen av landet, mens øst og sør er nesten utelukkende ortodokse.

Se: Eastern Orthodoxy by country og Religious Situation in Ukraine During the Russo-Ukrainian War.

Dette kartet viser katolisismens utbredelse i Ukraina:

Historisk har Russland i liten grad beveget seg militært vest for delelinja for kirkesplittelsen i 1054, med noen få unntak:

Delingene av Polen (1772, 1793, 1795): Russland, sammen med Preussen og Østerrike, delte og annekterte store deler av Polen-Litauen. Russland tok den største delen, inkludert områder i dagens Hviterussland, Ukraina og Litauen.

Den store nordlige krigen (1700–1721): Under Peter den store erobret Russland territorier fra Sverige, inkludert deler av Baltikum (Estland, Livland og Ingria), der St. Petersburg ble grunnlagt.

Historisk sett har Vesten (eller europeiske makter vest for Russland) invadert og truet Russland i mye større grad og med langt mer ødeleggende konsekvenser enn omvendt.

Vi ba KI-systemet Grok om å gi oss de mest sentrale eksemplene på store vestlige invasjoner av Russland:

• Den polsk-litauiske invasjonen (1605–1618) – «Urolighetenes tid»: Polen-Litauen okkuperte Moskva i flere år (1609–1612), installerte en falsk tsar og plyndret landet. Dette var en direkte vestlig okkupasjon av Russlands kjerneområder.
• Den svenske invasjonen (1708–1709) – Karl XII av Sverige invaderte Russland under Den store nordiske krigen. Han nådde dypt inn i Ukraina og ble til slutt slått ved Poltava, men det var en alvorlig trussel mot russisk territorium.
• Napoleons invasjon (1812): Den mest kjente. Napoleon samlet en armé på over 600.000 mann fra hele Vest-Europa, invaderte Russland, nådde Moskva og brente ned byen. Rundt 500.000 døde på fransk side, og det var en eksistensiell trussel mot den russiske state.
• Krimkrigen (1853–1856): Storbritannia, Frankrike og Det osmanske riket invaderte Krim-halvøya (som da var russisk territorium) for å svekke Russlands posisjon ved Svartehavet. Vestlige styrker beleiret Sevastopol i over et år.
• Intervensjonen i borgerkrigen (1918–1920): Etter oktoberrevolusjonen sendte Storbritannia, Frankrike, USA, Japan og flere land tropper inn i Russland for å støtte hvite styrker mot bolsjevikene. De okkuperte blant annet Arkhangelsk, Murmansk, Vladivostok og deler av Sibir.
• Hitlers invasjon (1941–1945): Den mest ødeleggende av alle. Nazi-Tyskland og allierte (Romania, Ungarn, Italia, Finland m.fl.) invaderte Sovjetunionen med over 3 millioner soldater. De nådde helt til Moskva-forstedene, Leningrad og Stalingrad. Anslagsvis 27 millioner sovjetiske borgere døde – den største katastrofen i russisk historie.

Til sammenligning har Russland/Sovjetunionen aldri gjennomført en tilsvarende massiv, eksistensiell invasjon av Vest-Europa på eget initiativ (uten at det var en respons på en pågående krig). Selv okkupasjonen av Øst-Europa etter 1945 kom som følge av at Den røde armé hadde jaget tyskerne vestover etter Hitlers angrep. Dette historiske mønsteret – gjentatte invasjoner fra vest, ofte med mål om å knuse eller dele Russland – har formet russisk strategisk tenkning dypt. Det forklarer hvorfor «bufferstater» og defensiv dybde alltid har vært sentrale i russisk sikkerhetspolitikk.