oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
Pro-ukrainske hovedstrømsmedier og alternative medier på nettet deler den samme oppfatning av hvordan krig utspiller seg. Begge setter høyt betydningen av et avgjørende slag, der én av hærene raskt og effektivt tvinger motparten til kapitulasjon.
Siden midten av det nittende århundre har amerikansk operasjonell doktrine gått ut på å gjennomføre offensive operasjoner med sikte på å tilintetgjøre motstanderens styrker i en enkel avgjørende kamp. I 1936 var den amerikanske hærens første prinsipp for strategi, understreket med fete bokstaver, VÆR STERKERE PÅ DET AVGJØRENDE PUNKTET. Amerikansk operasjonell kunst forble til den dag i dag sentrert rundt ideen om å bruke så mye kampkraft som mulig på ett avgjørende slag. Motstanders ledere skal lammes og nøytraliseres ved å ramme kommunikasjon- og infrastruktur samtidig.
Denne måten å se krig på er desto mer forankret i vårt tankesett da den minner oss om Europas kolonikriger, Napoleons invasjoner og Tysklands blitzkrig i 1940-årene. Journalistene i hovedstrømsmedier konkluderer at Russland holder på å tape krigen i Ukraina da russerne ikke klarte å knuse den ukrainske hæren og innta Kiev. Ikke nok med det, ett år er gått, og de russiske styrker strever fortsatt å overta enkelte steder ved Øst-Ukraina. Militære eksperter sier nøyaktig det samme: Den russiske hæren er svak, dårlig ledet, og kommer til å tape krigen. Alternative medier, påvirket av en avsky for utallige amerikanske kriger – «Alt vi rører, dør; vi er gift for hele verden», sier den tidligere amerikanske kaptein Scott Ritter – forventer fortsatt en plutselig russisk seier: Russland skal snart på offensiven og krigen vil slutte en gang for alle med en avgjørende seier.
Både hovedstrømsmedier og alternative medier ville bli bedre utrustet på å forstå krigen i Ukraina om man tok i betraktning den russiske krigskunst som Alexander Svechin (1878-1938) i 1930-årene kalte «operativ kunst». Av enkelte grunner, dens prinsipper er det helt motsatte av den amerikanske «operasjonell kunst».
I over hundre år har Amerikas kriger aldri blitt kjempet ved landets grenser. De politiske mål med krig var dermed mindre viktige, da de ikke var livstruende om de slo feil, slik det gjorde i Vietnam, Irak eller Afghanistan. For Russland derimot må hver eneste kamphandling være nyttig for bestemte politiske mål: Den politiske makten viser det militære veien og hva skal oppnås. I sine kommentarer til Clausewitz’ bok Om krigen understreket Lenin at «politikken er den styrende kraften, og krigen er bare verktøyet, ikke omvendt. Følgelig gjenstår det bare å underordne det militære synspunktet under det politiske.» Ukraina er heller ikke i en annen hemisfære slik Vietnam var for USA, men ved Russlands grenser. For russerne må krigen føre til en varig politisk løsning. Alt må underlegges dette imperativet.
Russiske militære avviser ideen om et avgjørende slag. Det kan eventuelt virke om man har med en svak motstander å gjøre. Det kan jo tenkes at i februar 2022 vurderte Russland sin motstander feil, og det gikk galt: ukrainske styrker tok opp kampen og NATOs militærhjelp viste seg å være massiv. Siden har Russland justert sin strategi i tråd med sin tradisjonsrike operative kunst.
Krigens utfall kan ikke oppnås på en gang, det må være resultatet av en rekke suksessive operasjoner med avgrensede mål. I stedet for å presse på en rask og avgjørende krigshandling, velger de russiske militære ledere utmattelsen. Fienden skal beseires takket være en rekke kamphandlinger. Det var slik russerne vant over Napoleon i 1812 og fra 1942 over Hitler.
Om norske militære eksperter og journalister satte seg inn i russisk operativ kunst vil de antagelig slutte å gjenta som et mantra at en ukrainske seier er umiddelbart forestående. Alt tyder på at den vil aldri komme.
