På kort tid er det avgitt tre energimeldinger

12. februar 2023

Energimeldinger for endringer?

Først fra den alternative energikommisjonen – «Vi kan få nok strøm, men vi har ei strømpriskrise!»
Så fra den regjeringsoppnevnte energikommisjonen – «Mer av alt – raskere!»
Og nå sist, fra Arbeiderpartiets egenoppnevnte energikommisjon – «Forbedret strømstøtteordning innen mai!»

I tillegg er det ventet ytterligere to rapporter:
Fra Fellesforbundets kraftutvalg, og fra et snarlig regjeringsoppnevnt utvalg som kun skal ta for seg strømprisene.

Alternativ energikommisjon, med utspring i den såkalte Industriaksjonen, har foreslått at vår strøm og våre strømpriser må frikobles fra Europa. Strømmen må igjen bli et velferdsgode for befolkningen, og fortsatt gi vår industri konkurransefortrinn.
Private strømselskaper foreslås avviklet – strømsalg må være statens oppgave.
Kommisjonen mener at det ikke er behov for mer vindkraft på land, og at havvind kun skal være aktuelt i forbindelse med offshoreinstallasjoner.
Så lenge vi er tilknyttet det europeiske strømnettet er økt strømproduksjon ikke noe garanti for lavere strømpris.
Kommisjonen ønsker allikevel å øke norsk strømproduksjon – i tråd med Statkrafts prognoser – gjennom energieffektivisering (ENØK), oppgradering av eksisterende kraftverk, satsing på solenergi, jordvarme, bølge- og tidevannskraftverk. Og – kanskje – med kjernekraftverk om disse tiltakene ikke er nok.

Den regjeringsoppnevnte energikommisjonen foreslår rask utbygging av fornybar kraft – i tråd med de føringer som ble gitt da utvalget ble oppnevnt.
Kommisjonen legger til grunn at sokkelen skal elektrifiseres med landsstrøm, at det skal bygges batteri- og hydrogenfabrikker, samt datalagringssentre. Solcelleparker og vindmøller skal gro opp overalt, også på havet, mens kjernekraft avvises.
Kommisjonen legger til grunn at vi vil ha behov for 40% mer energi fram til 2030, og at tredjeparten av dette kan dekkes gjennom energi-effektivisering av bygg. Den ser positivt på Norges tilknytning til det europeiske strømnettet, men ønsker nærmere utredning om utenlandskablene.
Strømpriskrisa var ikke tema for kommisjonen. Heller ikke hvem som skulle bære kostnadene av den grønne satsingen.

Arbeiderpartiets energiutvalg støtter at Norge skal være del av et felles europeisk energisamarbeid, men sier nei til flere utenlandskabler.
De vil satse sterkt både å solenergi og hydrogen, og vil ha vindkraft langs hele kysten. De ønsker også vurdert om noen vernede vassdrag kan bygges ut. Sokkelen skal elektrifiseres.
Det offentlige eierskapet over strømmen skal styrkes. De vil ha utredet ei maksimal grense for påslag og gebyrer, og vil ha restriksjoner på lederlønninger og bonuser.
Utvalget vil sikre at vi får Europas laveste energipriser. Strømstøtteordningen til husholdningene må forbedres innen mai, og bedriftene må få bedre fastprisavtaler.
Utvalget har tro på markedets effektivitet. Maksimalpris på strøm vil etter deres mening få negativ effekt på den frie konkurransen.

Om resultatene av alt utvalgsarbeid fører til konkrete tiltak i tråd med det norske folks interesser, gjenstår å se. Kanskje fører det snarere til sementering av dagens utvikling?
Fordi mye blir så vanskelig og komplisert at det blir handlingslammelse framfor handling?

Noen foreslåtte tiltak burde være uproblematiske og klare for rask igangsetting.
For eksempel energiøkonomisering. Til tross for velvilje, henger vi her fortsatt langt etter målsettingene.
Med andre tiltak kan det være verre, selv om ingen av utvalgene ser EØS-avtalen og vår EU-tilhørighet som noe hinder.
Den regjeringsoppnevnte kommisjonen og Arbeiderpartiutvalget nevner knapt EU/EØS/ACER.
Den alternative kommisjonen tror at det finnes smutthull som gjør at vi, tiltross for EU/EØS-regelverket, kan føre en nasjonal politikk.

ACER – uten betydning for Aps energiutvalg?

Selv mener jeg blant annet at:

Oppløsning av strømselskapene strir både mot EU/EØS sin markedsliberalisme/privatisering og vår egen Energilov.
Bedre og mer konkurransedyktige fastprisavtaler for vår kraftkrevende eksportindustri, bryter med EUs prinsipp om forbud mot statsstøtte og handel på like vilkår.
Begrensninger på vår krafteksport så lenge vi har vann i magasinene og så lenge vi er bundet opp av eksportavtaler med EU/Storbritannia, er ulovlig.

Samtidig skal det ikke underslås at politikk er det muliges kunst, og at det er få regler uten unntak.
Store EU-land som Tyskland og Frankrike har vist å utnytte deler av EU-regelverket til egen fordel.
Sånt krever politikere som tør gå i mot strømmen. Som setter sitt eget folks interesser foran EU sine.
Har lille Norge sånne folk?

Jonas Gahr Støre – en av fødselshjelperne til EØS-avtalen?
En som seinere, gjennom uttallige Brussel-opptredener har vist hvor han har sin lojalitet? Vil han noengang ønske å utfordre EØS-avtalen, og dermed risikere at den «gode» tonen mellom Norge og EU får noen ulyder?

Eller utfordreren Erna Solberg – som etter neste stortingsvalg pånytt kan bli statsminister?
Er ikke EU en evig garantist for hennes egen markedsvennlige høyrepolitikk? Sånn at det hun ikke får gjennomslag for hos det norske folk, vil EØS-avtalen tvinge på oss? Vil ikke hun ha all interesse både av EU-medlemskap og blind EØS-lojalitet?

Andre? Norge har levd med EØS-avtalen i snart 30 år. Våre ledende politikere har gjennom alle disse årene servilt underordnet seg EUs bestemmelser. Norge har – nærmest uten debatt – innført alle EUs lover, regler, forordninger og direktiv.Har vi grunn til å tro at morgendagens politikere vil være noe bedre?

Hva blir så løsningen for oss EU/EØS-motstandere?
Fortsette som før med passiv motstand? Eller mobilisere mer kraftfullt mot EØS, deriblant kreve folkeavstemning om EØS-avtalen?