Europas nest største industriland kneler under vekten av energikostnadene

0

Sanksjonene og sprengninga av Nord Stream har gitt Italia energipriser som landets innbyggere og industri ikke klarer å bære.

Italias statsminister Giorgia Meloni feiret nylig en rekke energiavtaler med Algerie. Avtalene er en del av Romas forsøk på å bøte på sin voldsomme energimangel på grunn av sanksjonene mot Russland. Hun håper på å forvandle Italia til et energiknutepunkt ved Middelhavet. Dette skriver Conor Gallagher i nakedcapitalism.

Mens avtalene gjør i virkeligheten lite for å bedre Italias energiutsikter på kort sikt, for avtalene er nemlig forferdelige.

Melonis koalisjonspartner og tidligere statsminister Silvio Berlusconi tar avstand fra NATOs stedfortrederkrig mot Russland og krever våpenhvile og stans i våpenforsendelsene til Ukraine.

«Hvis jeg var statsminister, ville jeg aldri gått og snakket med Zelenskyy,» sa Berlusconi og la til, «Vi hjelper til med ødeleggelsen av landet hans, drap på hans soldater og sivile. Alt som var nødvendig var at han sluttet å angripe de to autonome republikkene i Donbas, og så ville dette aldri ha skjedd.» 

Han oppfordret også Washington til å presse Zelensky til en våpenhvile ved å kutte tilførselen av NATO-våpen. 

Berlusconis uttalelser sendte sjokkbølger inn i de konservative partiene i Europa og politikere fra ni land at at de ville komme til å boikotte et planlagt møte i Napoli hvis Berlusconi ville være til stede. Dette skriver Politico.

Berlusconi ga Zelensky skylda for krigen. «Alt han hadde trengt å gjøre var å slutte å angripe de to autonome republikkene i Donbas, så ville dette aldri ha skjedd,» sa den 86-årige veteranen i italiensk politikk.

Det politiske establishment i Italia og NATO reagerte med forutsigbart raseri, men uansett hva de sa i kommentarene til mediene vet både Meloni og resten av la casta politica i Italia at de ikke har folket med seg.

En fersk Ipsos-undersøkelse viser at bare 30 prosent av italienerne er for å sende militære forsyninger til Ukraina (sammenlignet med 48 prosent av tyskerne, 63 prosent av britene, 54 prosent av amerikanerne og 52 prosent av franskmennene). Bare 42 prosent av italienerne støtter sanksjoner, og 63 prosent mener at på grunn av krisa i Italia har de ikke råd til å støtte Ukraina økonomisk. (Norge hører til ekstremistene i Europa i og med at nesten hele venstresida og angivelig 9 av 10 normenn vil sende våpen til Ukraina.)

Italiensk industri rammes knallhardt

Italiensk produksjon krympet for sjette måned på rad i desember da firmaer begynte å rasjonere seg sjøl i løpet av sommeren i 2022. Man glemmer ofte at Italia er EUs nest største industrielle base bare forbigått av Tyskland. 

Tilsvarende er Italia den nest største importøren av naturgass i EU etter Tyskland. Italias industrielle lobbygruppe Confindustria oppsummerer situasjonen slik:

Den italienske økonomien bremser fortsatt ned: energikostnadene er vedvarende og inflasjonen er på rekordnivå.Videre, med økningen i rentene og lavere likviditet på grunn av energiregninger, risikerer italienske selskaper å sette seg i gjeld til høye kostnader. 

Italia er avhengig av import for tre fjerdedeler av sitt strømforbruk, og Roma har allerede måttet forplikte seg til omtrent 100 milliarder euro for å dempe slaget fra energikrisen, som har betydd kutt i sosiale programmer.

Italia ser sørover over Middelhavet som en del av EU-omfattende vending til Afrika på jakt etter energierstatninger for russisk olje og gass. Problemet for Europa som helhet er at tallene bare ikke stemmer.

Fra Hellenic Shipping News: 

Italia forbrukte 29 milliarder kubikkmeter (bcm) russisk gass i fjor, noe som representerer omtrent 40 % av importen. Landet erstatter gradvis rundt 10,5 bcm av dette med økt import fra andre land fra og med i vinter, ifølge Eni.

Mesteparten av den ekstra gassen vil komme fra Algerie, som den 21. september sa at det ville øke de totale leveransene til Italia med nesten 20 % til 25,2 bcm i år.Dette betyr at det vil bli Italias beste leverandør, gi omtrent 35 % av importen;Russlands andel har i mellomtiden falt til svært lave nivåer, sa Descalzi denne uken.

Fra våren 2023 vil en økende flyt av LNG begynne å komme fra land inkludert Egypt, Qatar, Kongo, Nigeria og Angola, noe som gjør at Italia kan erstatte ytterligere 4 bcm russisk gass, sa Eni.

Så alle kan gjøre regnestykket: tap av 29 milliarder kubikkmeter gass skal erstattes med 14,5 milliarder kubikkmeter gass. Det er åpenbart en gigantisk sprekk i dette regnestykket.

Spiker i likkista?

Den tidligere europeiske sentralbankens president og Goldman Sachs-gribben, Draghi, var en av de største talsmennene for EUs dødsdømte Russland-politikk. Han var med på å føre an i kravet om energisanksjoner og ønsket å styre Italia mot Nord-Afrika i jakten på erstatninger. 

Kanskje det er hans siste spiker i kista til hjemlandet. Draghi har vært en av hovedarkitektene for den nyliberale politikken som har styrt Italia det siste kvarte århundret, og alt han har rørt har blitt til sand. Thomas Fazi skriver på Unherd:

Det er ingen tilfeldighet at æraen for de tekniske regjeringene begynner på begynnelsen av 1990-tallet, etter Italias undertegning av Maastricht-traktaten, som ble forhandlet frem av ingen ringere enn – du gjettet riktig – Mario Draghi, den gang generaldirektør for det italienske finansdepartementet. Den første teknokratledede regjeringa, ledet av tidligere guvernør i Italias sentralbank, Carlo Azeglio Ciampi, ble dannet i 1993 og innviet den første runden med masseprivatisering av statlige eiendeler. Bare noen få år senere var det Lamberto Dinis tur, statsminister mellom 1995 og 1996.

Gjennom hele denne perioden var Draghi, i egenskap av generaldirektør for finansdepartementet, en av hovedforkjemperne for privatiseringen av Italias statseide selskaper, og for det som kalles vincolo esterno (ytre begrensninger, o.a.) generelt. Fallet til Berlusconis siste regjering i 2011 førte til at en annen teknokrat, Mario Monti, tidligere EU-kommissær og en internasjonal rådgiver for Goldman, begynte å administrere en ødeleggende innstrammings-«kur» anbefalt av Brussel. Dette var i stor grad en konsekvens av beslutningen fra den nyutnevnte presidenten i ECB – ja, Mario Draghi igjen – om å stoppe kjøpene av italienske statsobligasjoner, noe som fikk italienske renter til å skyte i været.

Dgarghi har sørget for at italienske reallønninger faller i det raskeste tempoet i EU, og det er fortsatt det eneste landet i unionen der lønningene har falt siden 1990. Midlertidige, lavtlønnede kontrakter utgjør nå flertallet av nye arbeidsplasser og 5,6 millioner italienere – inkludert 1,4 millioner mindreårige – lever for tida i fattigdom, noe som er rekordhøyt.

Og så var han altså en ledende talsmann for å avskjære Europa fra russisk gass, og bidro til å sørge for at inflasjonen driver ned husholdningenes reelle kjøpekraft, forretnings- og forbrukernes tillit stuper, og ECB prøver nå å drepe inflasjonen ved å heve renten. Sanksjonspolitikken og de skyhøye energikostandene som har fulgt på grunn av den gjør at Italias økonomi går fra asken til ilden.

Og dette kommer på toppen av en lockdownpolitikk som var en av de mest ekstreme i Europa og som førte til enorm økning av Italias gjeldsnivå og struping av de små familiebedriftene, som er livsnerven i italiensk økonomi.

Forrige artikkelStans våpensendingene – forhandlinger nå!
Neste artikkelRussland og Bolivia bruker sine egne valutaer for internasjonal handel