oss 100 kroner!
… Likevel er det nesten ingen motstand eller ramaskrik – selv når sanksjoner i økende grad har en boomerang-effekt
Av Jeremy Kuzmarov, CovertActionMagazine, 2. januar, 2023
USA kan fromt prøve å forsvare sanksjoner som et «svar på utenlandsk tyranni», men de er egentlig et påskudd for å stjele utenlandske bankkontoer og lamme kommersielle rivaler til amerikanske selskaper.
Den 14. november kunngjorde Biden-administrasjonen nok en runde sanksjoner mot Russland, som denne gangen var rettet mot Russlands militære forsyningskjeder ved å pålegge sanksjoner mot 14 personer og 28 enheter som den sa var del av et transnasjonalt nettverk som anskaffet teknologi for å støtte Moskva i invasjonen av Ukraina.
Et av selskapene som ble svartelistet var Milandr, et russisk mikroelektronikkselskap som Washington sier er en del av Moskvas militære forsknings- og utviklingsstruktur.
Sanksjonene var i tillegg rettet mot flere luftfartsrelaterte selskaper og to personer – Abbas Djuma og Tigran Khristoforovich Srabionov – som tilrettela for den russiske organisasjonen av leiesoldater, Wagner Groups oppkjøp av ubemannede luftfartøyer (UAVer) fra Iran, som har blitt brukt i Ukraina-krigen.
USAs utenriksminister Antony Blinken sa i en uttalelse at «USA vil fortsette å forstyrre Russlands militære forsyningskjeder og pålegge høye kostnader på president Putins tilretteleggere, så vel som alle de som støtter Russlands brutalitet mot nabolandet.»
Ifølge Statistica.com har USA innført 1.683 separate sanksjoner mot Russland siden krigen med Ukraina brøt ut i februar 2022, og 2.634 siden februar 2014, da USA støttet Maidan-kuppet som styrtet den demokratisk valgte prorussiske lederen Viktor Janukovitsj. Canada har fulgt opp med å innføre 1.418 sanksjoner mot Russland siden februar 2022, og 1.872 siden februar 2014, mens Storbritannia har innført 1.381 siden februar 2022, og 1.617 siden februar 2014.
Formålet bak sanksjonene ble skissert i en 2019-rapport utgitt av RAND Corporation, den ledende Pentagon-tankesmia, med tittelen «Overextending and Unbalancing Russia», som åpent tok til orde for å destabilisere og svekke Russland ved å undergrave landets økonomi.
Det endelige målet var å legge til rette for regimeendring og erstatte nasjonalisten Vladimir Putin med en marionett for Vesten, som Boris Jeltsin.
Jeltsin privatiserte raskt Russlands økonomi på 1990-tallet og muliggjorde vestlig konsernpenetrering av Russland, samtidig som han gikk med på NATOs ekspansjon mot Russlands grense – noe kommunistpartiets leder Gennadij Zjuganov sammenlignet med et «Versailles for Russland».
Mens de amerikanske sanksjonene mot Russland har forårsaket vanskeligheter for russerne, har Putins regjering vært effektiv i å motvirke dem ved å a) vedta import-substitusjonspolitikk og subsidiere innenlandsk russisk industri for å redusere Russlands avhengighet av eksport; b) akselererende tiltak for å smi en eurasisk union som resulterer i utvidede handelsnettverk mellom Russland og dets naboer; og c) smi sterkere handelsforbindelser med Kina som har utvidet seg med 50% siden 2014, med ytterligere 36% i 2021, og ytterligere 28% i 2022.
[Kilde: cagle.com]
Andre land som er avhengige av handel med Russland har tilpasset seg sanksjonene ved å åpne nye former for valutaveksling for å utføre handel, noe som bidrar til en erosjon av amerikansk dollaroverlegenhet – et grunnfjell for amerikansk global økonomisk overlegenhet.
President Joe Biden innrømmet den 24. mars at prisen på sanksjonene i økende grad ble båret av europeiske land som står overfor mat- og energimangel som følge av redusert handelskapasitet med Russland.
Sanksjoner forårsaket også forstyrrelser i forsyningskjeden som var en av nøkkelfaktorene som drev lammende inflasjon, som undergravde vestlige økonomier, mens det konservative magasinet Economist har innrømmet at Russland hadde kommet seg på beina igjen.
En ødeleggende kraft i verdensøkonomien
En ny antologi redigert av CAM-bidragsyter Sara Flounders, med tittelen Sanctions: A Wrecking Ball of the Global Economy (New York: World View Forum, 2022) viser de skadelige konsekvensene av Washingtons sanksjoner, som har målrettet 44 land som representerer en tredjedel av den globale befolkningen.
[Kilde: iacenter.org]
[Kilde: peacehouse.net]
Flounders skrev i innledningen at «amerikanske regjeringsstrateger bruker sanksjoner som en ødeleggende kraft for å rive ned den globaliserte økonomien. Det er en desperat kamp for å bevare sitt globale hegemoni og en unipolar verden. Politikken med bevisst å rive ned forsyningskjeder av essensielle produkter utgjør en hensynsløs krig mot forsvarsløse sivilbefolkninger. Sanksjoner forstyrrer handel over hele verden og sender sjokkbølger langt utover de landene som er direkte berørt, [som er] godt forstått av finansielle planleggere.»
Flounders og andre bidragsytere til antologien påpeker at sanksjoner – ensidige økonomiske tvangstiltak som blokkerer finansielle transaksjoner – er mye brukt mot land som Russland under Putin som «motstår» den amerikanske imperialistiske agendaen.
De er et «verktøy for å styrte regjeringer», og resulterer ofte i alvorlige økonomiske vanskeligheter ved å frata befolkninger livsviktige medisiner og mat og på grunn av beslagleggelse av statlige eiendeler.
I oktober 2018 vant Iran en sak mot USA i FNs internasjonale domstol over USA-pålagte sanksjoner, men USA nektet å etterkomme kjennelsen.
Iran har hatt mellom 100 og 120 milliarder dollar i eiendeler frosset i utenlandske banker og mistet en enorm mengde oljeinntekter som følge av sanksjoner, som først ble brukt etter den iranske revolusjonen i 1979 som styrtet sjahen, en amerikansk klient.
Sanksjoner mot Nord-Korea – imperialistiske kontrollverktøy
Et land som er enda hardere rammet enn Iran har vært Nord-Korea, som er et av de mest sanksjonerte landene i verden, etter å ha vært utsatt for sanksjoner siden Koreakrigen.
Ifølge Erica Jung, forfatter av kapittelet «Korea: DPRK: Overleve USA / FN sanksjoner og militære trusler,» «amerikanske sanksjoner … tjener som imperialistiske kontrollredskaper, som søker å undergrave eksistensen av en sosialistisk stat som utgjør en direkte trussel mot dens hegemoniske makt.»
I 2016 utstedte Obama-administrasjonen en utøvende ordre som fryser enhver eiendom som tilhører den nordkoreanske regjeringens arbeiderparti, som utgjør 6,5 millioner mennesker, eller en fjerdedel av den nordkoreanske befolkningen. Den forbød også eksport fra Nord-Korea til USA.
Nord-Korea har siden blitt blokkert fra å engasjere seg i det amerikanske finanssystemet og eventuelle dollarbaserte transaksjoner, der landets sjømat-, tekstil- og landbruksindustri er spesielt målrettet.
I 2018 døde 3.968 nordkoreanere av dødsfall som er mulig og forebygge: på grunn av alvorlig underernæring forårsaket av manglende tilgang til vitamin A. Mangel på medisinsk utstyr forårsaket av sanksjoner, undergravde ytterligere Nord-Koreas evne til å gi omfattende helsetjenester til alle sine borgere.
Nord-Koreas oppfinnsomhet har likevel oppveid mange negative konsekvenser av amerikanske og internasjonale sanksjoner.
På grunn av en intensiv satsing for vitenskapelig og høy avkastning i jordbruket, var Nord-Korea for eksempel i stand til å produsere 6,65 millioner tonn kornsorter i 2019, og har kommet til å spesialisere seg på produksjon av vinalon, et syntetisk fiber som brukes til å produsere klær og sko.
Syria – et uredelig påskudd
I Syria har en grusom amerikansk sanksjonspolitikk forverret den humanitære krisen som ble drevet fram av landets borgerkrig – som ble provosert og forlenget av USAs støtte til jihadistiske opprørere som var fast bestemt på å styrte det sekulære nasjonalistiske regimet til Bashar al-Assad.
I desember 2019 undertegnet Donald Trump loven om å utvide sanksjonene. Caesar Act ble oppkalt etter en syrisk avhopper fra regjeringen, som presenterte for Kongressen, 50.000 bilder av syrere som angivelig hadde blitt torturert til døde av den syriske regjeringen.
Nøye granskning av bildene fant imidlertid at de så ut til å inkludere de døde fra begge sider av konflikten, og ble tatt fra likhuset til et sykehus i krigssonen, som Judy Bello påpeker i sitt essay «Deadly New Sanctions on Syria.»
Journalist Rick Sterling skrev:
«Bildene og avdøde er ekte. Men hvordan de døde og omstendighetene er uklare. Det er sterke bevis for at noen døde i konflikt. Andre døde på sykehuset. Andre døde og kroppene deres ble brutt ned før de ble plukket opp. Fotografiene ser ut til å dokumentere en krigssituasjon der mange stridende og sivile blir drept. Det ser ut til at militærsykehuset gjorde det de alltid hadde gjort: å opprettholde en fotografisk og dokumentarisk oversikt over de avdøde. Likene ble plukket opp av forskjellige militære eller etterretningsgrener. Mens noen kan ha dødd i varetekt, døde nok de aller fleste i konfliktsonene. Beskyldningene fra ‘Caesar’, Carter Ruck-rapporten og HRW om at disse virkelig er ofre for ‘død i forvaring’ eller ‘død ved tortur’ eller død i ‘regjeringens varetekt’ er nesten helt sikkert falske.»
Basert på dette bedragerske påskuddet har Caesar Act-sanksjonene fullstendig isolert Syrias sentralbank, samtidig som de pålegger sekundære sanksjoner mot ethvert land eller selskap som handler med Syria, eller til og med besørger bistand til Syria.
Sanksjonene angriper libanesiske banker som støttet syrisk handel, noe som forårsaker økonomisk kaos i det lille og stort sett fattige landet.
Klassekrig og sosialistisk motstand
Foruten Syria, Iran og Nord-Korea har et av de hardest rammede landene av amerikanske sanksjoner vært Venezuela, som ble straffet for å velge sosialistiske ledere (Hugo Chávez 1998-2013; Nicolás Maduro 2013-2022), som har brukt landets oljeformue til å tilby rimelige boliger, helsetjenester og utdanning til innbyggerne og kuttet ekstrem fattigdom betraktelig.
Med et fall i oljeinntektene fra $ 42 milliarder i 2013 til bare $ 4 milliarder i 2018, har Maduro-regjeringen blitt tvunget til å kutte finansieringen av sosiale programmer, mens en tredjedel av befolkningen har blitt rammet av usikker tilgang på mat. Mellom 2017 og 2018 anslås det at 40.000 venezuelanere har blitt drept av sanksjonene – 100.000 anslås å ha blitt drept det siste tiåret.
I et essay med tittelen «Klassekrigføring og sosialistisk motstand i Latin-Amerika» skrev Ajamu Baraka, De grønnes visepresidentkandidat i 2016, at Venezuela var et mål for sanksjoner sammen med Cuba og Nicaragua, fordi de alle «prøvde å bygge uavhengige, selvbestemmende prosjekter som sentrerer folkets materielle behov og interesser fremfor kapitalens».
I november 2021 signerte president Joe Biden RENACER-loven (Reinforcing Nicaragua’s Adherence to Conditions for Electoral Reform Act), som var ment å straffe påståtte korrupsjonshandlinger og menneskerettighetsbrudd begått av Nicaraguas president Daniel Ortega, som Biden hevdet var «ikke forskjellig fra Somoza-familien som Ortega og sandinistene bekjempet for flere tiår siden».
Ortega hadde ledet den sosialistiske Sandinist-revolusjonen mot Somoza-diktaturet og Reagan-støttede kontrarevolusjonære (Contras) på 1980-tallet og ble gjenvalgt som nicaraguansk president i en rekke valg siden 2007, noe som har påvirket til positive sosiale fremskritt siden den gang.
Baraka kalte RENACER-loven et «ondskapsfullt stykke lovgivning ment å undergrave den nicaraguanske regjeringens evne til å beskytte folkets menneskerettigheter og å straffe folket for å ha vært tapre nok til å støtte deres regjering og deres antikoloniale prosjekt.»
Biden fulgte opp med å signere en utøvende ordre i oktober 2022, som gjorde det nesten ulovlig for amerikanere å gjøre forretninger med Nicaraguas gullindustri (gull var Nicaraguas største eksport i 2020).
Baraka skriver at den amerikanske regjeringen «ønsker å gjøre Nicaragua til Haiti; Cuba [som har vært utsatt for en nesten total økonomisk embargo siden 1962] til Honduras, og Venezuela, som er nøkkelen for frigjøringsbevegelser i regionen, til Libya.»
Libya er en mislykket stat som ble balkanisert og ødelagt av en kombinasjon av sanksjoner, militærintervensjon fra USA og NATO med påfølgende regimeskifte.
Det store ranet
I en artikkel med tittelen «U.S. Imposed Economic Sanctions: The Big Heist» beskriver CAM-bidragsyter Lauren Smith hvordan økonomiske sanksjoner ofte blir vedtatt for å rettferdiggjøre og skjule direkte tyveri – gjennom frysing av eiendeler og beslag – i en hastighet som bare tidligere ble oppnådd gjennom invasjon og okkupasjon.
I 2019 sa Venezuelas utenriksminister Jorge Arreaza – som selv var under sanksjoner – at sanksjoner pålagt av USA hadde etterlatt mer enn 3 milliarder dollar av landets eiendeler frosset i det globale finanssystemet. Bank of England blokkerte Venezuelas forsøk på å hente gull verdt 1,2 milliarder dollar, mens USA frøs alle eiendelene til Venezuelas statseide oljeselskap, Petróleos de Venezuela, S.A. (PDVSA) i USA.
Libya kunngjorde i 2015 at $ 67 milliarder av landets verdier hadde vært frosset siden 2011 da Muammar Gaddafi-regimet ble styrtet. I 2018 hadde Libyas verdier blitt redusert til 34 milliarder dollar; en forsvinning på 33 milliarder dollar i utenlandske eiendeler som ser ut til å ha blitt stjålet.
Ifølge Smith fungerer New York Federal Reserve – banken som den amerikanske regjeringen bruker til å administrere 250 utenlandske statsskontoer – som den ikke-svarte markedskanalen for overføring av rikdom fra målrettede land og enheter til kassen til utvalgte amerikanske banker og hedgefond gjennom repomarkedet.[1], som fungerer som en kreditmaskin verdt en billion dollar om dagen.
I Afghanistan, etter den ydmykende amerikanske tilbaketrekningen og Taliban-overtakelsen, blokkerte Biden-administrasjonen Afghanistans sentralbank fra å få tilgang til omtrent 7 milliarder dollar av sine utenlandske reserver holdt i USA, noe som resulterte i den regelrette kollapsen i landets økonomi.
28. februar 2022 frøs det amerikanske finansdepartementet også Russlands eiendeler i utenlandsk valuta – og beslagla 500 milliarder dollar i russiske midler, holdt i amerikanske og andre vestlige banker, i et annet kriminelt tyveri.
Den tidligere russiske presidenten Dmitrij Medvedev skrev den 25. desember i avisen Den russiske føderasjonen, at vestlige politikere «forsøkte å beslaglegge russiske eiendeler uten siktelse eller rettssak, eller ganske enkelt stjele dem» gjennom innføringen av sanksjoner som «undergraver tilliten til dem selv og deres juridiske institusjoner over hele verden», og blokkerer utsiktene for sunt diplomati. «Som med en tyv, en svindler, et falskspiller, fra hvem du kan forvente hva som helst,» understreket Medvedev.
Dmitrij Medvedev: «Du kan ikke forvente noe fra en svindler.»
Afrikas Horn
Den politiserte karakteren av amerikanske sanksjoner var tydelig på Afrikas Horn, der Biden-administrasjonen påla både Etiopia og Eritrea, «Afrikas Cuba», sanksjoner.
I 2018 dannet Etiopia, Eritrea og Somalia en regional allianse som Biden-administrasjonen tok sikte på. 1. januar 2022 innførte Bidens handelsrepresentant, Katherine Tai, handelssanksjoner mot Etiopia ved å eliminere landets berettigelse til African Growth and Opportunity Act (AGOA), som tillot tollfri eksport til USA.
Et kommende sanksjonsforslag i Kongressen sier at sanksjonene mot Etiopia først vil bli opphevet etter at regjeringen i Etiopia stanser alle militære operasjoner.
Disse operasjonene har imidlertid vært rettet mot terroraktiviteter utført av Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF), som i flere tiår har utført massakrer og grusomheter, med amerikansk støtte, mot Etiopias Amhara-folk.
TPLF har blitt fremstilt av Biden-administrasjonen og dens medieekkokammer som ofre, og USAID-administrator Samantha Power advarte om et forestående folkemord,[2] selv om TPLF hadde styrt Etiopia brutalt som en amerikansk klientstat, fra 1991 til 2018.
I 2006, da den etiopiske hæren, under TPLF-kommando, invaderte Somalia på amerikansk befaling og styrtet regjeringen, var det ingen rop om sanksjoner, noe som gjenspeiler det politiske – snarere enn det menneskerettslige – imperativet som ligger til grunn for sanksjonspolitikken.
Zimbabwe
Det politiske imperativet ble også sett i Zimbabwe, som ble et mål for sanksjoner etter at dets sosialistiske leder, Robert Mugabe, vedtok et program for landreform, som ga land tilbake til den innfødte svarte befolkningen fra hvite nybyggere som hadde stjålet det da Cecil Rhodes slaktet lokalbefolkningen og Storbritannia etablerte koloniene i Nord- og Sør-Rhodesia.
All African People’s Revolutionary Party kalte Mugabes jordreform et «monumentalt skritt fremover i kampen mot imperialismen i Afrika», selv om Mugabe etterpå ble brennmerket i Vesten som en «tyrannisk terrorist og antihvit autokrat».
Bush-administrasjonen innførte sanksjoner i henhold til 2001 Zimbabwe Democracy and Economic Recovery Act (ZIDERA), som kvalte Zimbabwes økonomi, og bidro til å fremprovosere massiv hyperinflasjon fra 2007 til 2009 og igjen i 2020. Mellom 2017 og 2019 produserte zimbabwere likevel rekordavlinger av mais og tobakk til tross for sanksjonene.
Southern African Development Community (SADC) har erklært den 25. oktober som en «solidaritetsdag for å heve ulovlige sanksjoner pålagt Zimbabwe». Sanksjonene regnes som en vederstyggelighet over hele Sardic-regionen, men har møtt nesten ingen motstand i kongresshallene eller ramaskrik blant den amerikanske venstresiden.
Kina: Der de obsternasige kommunistene nektet å holde seg i sitt tilviste kjørefelt
I likhet med Russland har de amerikanske sanksjonene som er pålagt Kina en høy risiko for tilbakeslag på grunn av Kinas betydning for globale forsyningskjeder og den gjensidige avhengigheten mellom den amerikanske og kinesiske økonomien.
Carlos Martinez, i sitt kapittel «Sanksjoner i den nye kalde krigen mot Kina», hevder at amerikanske regjeringsledere har innført sanksjoner under det rasistiske påskuddet at «obsternasige asiatiske kommunister nektet å holde seg i sitt tilviste kjørefelt … Kina skulle være verkstedet, og USA den teknologiske lederen.
USA har i betydelig grad innført sanksjoner mot den kinesiske solenergiindustrien under de tilbakeviste påstandene om at de bruker uigurisk tvangsarbeid.
Den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei har vært et annet mål for sanksjoner, som har hindret deres evne til å produsere high-end smarttelefoner på grunn av restriksjoner på import av halvlederbrikker.
SMIC, Kinas største produsent av databrikker, kan heller ikke lenger hente forsyninger fra amerikanske selskaper og har blitt avskåret fra tilgang til ledende chipdesignverktøy.
USA er bekymret fordi Kina er på vei til å bli en toppspiller i halvlederindustrien innen 2030. Halvledere er krumtappen i den moderne tidsalderen, noe som gjør innovasjoner som selvkjørende elektriske kjøretøy, helautomatiske AI-produksjonssystemer og superdatamaskiner mulig.
Radhika Desai bemerker at «USAs innsats for å begrense chipforsyningen til Kina bare vil øke landets beslutning om å utvikle den nødvendige teknologien for å produsere databrikkene den trenger innenlands.» Det betyr at sanksjonspolitikken ikke vil lykkes – bortsett fra som et propagandaverktøy for å piske opp antikinesiske følelser i USA.
Som kneet til Derek Chauvin på George Floyds nakke
I sitt essay om Syria skrev Judy Bello at USAs sanksjoner mot Syria var «som kneet til Derek Chauvin på George Floyds nakke. Men videoen spilles ikke av på YouTube.»
De samme aktivistene som protesterer mot drapet på Floyd har vært tause om sanksjonene, sannsynligvis fordi de ikke vet nok om det – de har blitt bedøvet av lidelsene og smerten til ofrene hvis stemmer aldri blir omtalt i populære eller sosiale medier.
For amerikanske beslutningstakere gir sanksjonene dermed den perfekte utenrikspolitiske strategien i en tid der offentligheten har gått lei av endeløse militære intervensjoner og der verneplikten aldri kunne gjeninnføres.
Ved i det stille å forsøke å kvele økonomiene i trassige land, kan Washington fremme sine hegemoniske interesser på en politisk risikofri måte – på den billige måten.
Forandring synes imidlertid nært forestående ettersom de målrettede landene har vist stor oppfinnsomhet, og begynner å presentere en forent front – mens en voksende boomerangeffekt begynner å sakte vekke folk opp i moderlandet.
- Repomarkedet er en gjenkjøpsavtale, det vil si en finansiell transaksjon der en part selger en eiendel til en annen part med et løfte om å kjøpe tilbake eiendelen på et forhåndsspesifisert senere tidspunkt ↑
- Ilhan Omar (D-MN) har også fremmet disse anklagene, som var utformet for å legge grunnlaget for en amerikansk militærintervensjon/regimeendringsoperasjon under doktrinen om ansvar for å beskytte (R2P). ↑
U.S. Spreads Misery Across the Globe Imposing Sanctions on a Third of Humanity
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
