Nå er det en industrikrig

27. januar 2023

krigsindustri — Sovjetunionen vant krigen mot Hitler fordi landet hadde klart å bygge en industri som kunne forsyne de militære styrkene med det de trengte. Her fra en sovjetisk propagandaplakat.

Er Vesten klar for det – er Norge klart for det?

Det er nå klart at USA og NATO vil sende tanks og andre tyngre våpen til Ukraina for å opprettholde stedfortrederkrigen mot Russland. Og det er like klart at Russisk artilleri vil redusere disse tanksene, haubitzerne og missilplattformene til skrapjern omtrent like fort som de ankommer. Det betyr at denne nye verdenskrigen nå er blitt en industrikrig. Hvem kan produsere nok våpen fort nok?

(Vi skrev verdenskrig. Foreløpig ser oppstillinga på vestlig side slik ut:)

Nå er det ikke helt sikkert at vestlige ledere mener det de sier. De har fått en tale i hendene og holder den. Men om opprustning betyr opprustning når det kommer til stykket, er en annen sak. Dette påpeker Aurelien i artikkelen They Say They Want Rearmament ….

En vestlig leder kan for eksempel si at «vi vil øke militærbudsjettet med 20% de neste fem år». Det høres kraftig ut. Men med dagens inflasjon kan det bety at det reelle militærbudsjettet forblir det samme. Mange av disse erklæringene kommer til å tilfredsstille publikum på NATO-toppmøter og liknende, og her må man lese det som knapt er nevnt med liten skrift før man vet hva som egentlig blir sagt.

Det som er helt klart er at Vesten i dag ikke har den industrikapasiteten som trengs for å holde tritt med russisk industri når det gjelder å få fram panser, artilleri, missiler og ammunisjon i stort nok antall fort nok.

H I Sutton har lagd denne illustrasjonen basert på løftene fra NATO-landene. Zelenskyj kaller tolv land som har lovet stridsvogner for «en stridsvognkoalisjon»:

Men dette skraper bunnen av kassa for de fleste land. Når disse våpnene er ødelagt, har de ikke mye igjen i sitt eget forsvar. Og det vil ta dem måneder og år å komme på høyde igjen.

Vesten er svakt når det gjelder

Aurelien skriver i den siterte arikkelen:

Vi må ta utgangspunkt i erkjennelsen av at Vesten er svak der det betyr noe. Tretti år med drift, og en jevn bevegelse bort fra en kapasitet for intensiv land-luft-kamp, og en konsentrasjon om evner til å bekjempe opprør, har etterlatt Vesten med små, svake konvensjonelle styrker på steder der de kan være nødvendige. Dette ville ikke ha noe å si om forholdet til Russland, den store militærmakten på kontinentet, var gode, men de er elendige og i ferd med å bli mye verre. Dessuten sender NATO så mye av sitt eget utstyr til Ukraina at det blir stadig svakere. USA selv har nå lite faktisk kampkraft utplassert i Europa.

Før andre verdenskrig hadde sjøl mellomstore imperialistmakter sin egen våpenindustri og de leveringskjedene som skulle til for å forsyne den med med komponenter, deler og utstyr. Nå har de ikke det. I globaliseringas navn er store deler av industrien flagget ut og dersom de brave vestlige krigerne skal ruste opp igjen vil de finne ut at det ikke er så lett.

Selv for USA er det at faktum at deres industrielle base råtner på rot.

At det er slik går fram av rapporten INDUSTRIAL CAPABILITIES fra Pentagon til Kongressen i USA. Det er Dmitry Orlov som kommenterer denne rapporten på sin egen blogg i artikkelen War Profiteers and the Demise of the US Military-Industrial Complex.

To tredeler av alle Pentagons militærkontrakter plasseres hos «the big six»: Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon, General Dynmics, BAE Systems og Boeing. Alle de andre 28.000 selskapene som produserer for krigsmaskineriet er organsiert som underkontraktører av dem i et pyramidesystem med fem lag der hvert lag prøver å tappe laget over for så mye penger som mulig.

På toppnivå ser dette velordnet og imponerende ut, men graver man nedover i systemet, viser det seg, slik det går fram av Pentagons egen rapport, at systemet smuldrer opp. USA har for eksempel bare ett skipsverft som kan produsere hangarskip. Det er Northrop Grumman Newport News Shipbuilding i Newport, Virginia. Det verftet har tre dokker, to av dem brukes til å reparere de hangarskipene som ellerede finnes for å holde dem i farbar stand. Det samme problemet finnes for bygging av undervannsbåter og andre marinefartøyer. Kapasiteten er ikke der lenger.

Det er noe bedre stelt med produksjonen av kampfly, men når den nåværende generasjonen fly er utviklet, vil det ta så lang tid til den neste at kompetansen blant ingeniører og fagfolk ellers langsomt vil gå tapt.

Produksjonen av tanks er i full krise. Ifølge rapporten har USA mistet kompetansen til å bygge nye tanks. På femten år er det ikke bygd en eneste ny tank, det er bare gjort reparasjoner og forbedringer på de gamle.

Maskinverktøyindustrien i USA er i en elendig forfatning. Den lå i sin tid på topp i verden, nå ligger den på sjetteplass. Pentagon skriver at produsentene i USA er fullstendig avhengige av utenlandske produsenter. Arbeidsstyrken av fagarbeidere og ingeniører er på vei ut av arbeidsmarkedet og det kommer svært få nye til. Og hvem dominerer maskinverktøyindustrien i verden? Ganske riktig: Kina (25%), etterfulgt av Tyskland (17%). USA har en markedsandel på 7%.

Rapporten sier at USAs industri nå ikke klarer å produsere artillerikanoner med løp over 40 millimeter. Tilsvarende problemer viser seg i sektor etter sektor. Nedleggelsen av industri i USA har vært så massiv at hele den underskogen av bedrifter som tidligere produserte for krigsindustrien enten er flyttet ut eller er så vanskjøttet at de ikke kan gjøre jobben sin. Det samme gjelder tilgangen på kjemikalier til ammunisjonsindustrien og sjeldne mineraler og metaller til alle former for våpenindustri. Hovedkilden til leveransene av sjeldne jordarter som trengs i alle former for datateknologi og styringssystemer har vært Kina og dernest Russland.

Når det gjelder produksjonen av trykte kretser, som er komponenter i det meste av avanserte våpensystemer, så har Kina en markedsandel på 50% og USA en andel på 5%. (Rapporten side 75.)

Verdens største militærmakt er bankerott?

I artikkelen Gradually and Then Suddenly: Explaining the Navy’s Strategic Bankruptcy, skrev Christopher Dougherty i det Pentagon-tilknyttede War on the Rocks at

US Navy er på randen av strategisk konkurs. Flåten er ikke stor nok til å møte globale daglige krav til marinestyrker. På grunn av gjentatte omdisponeringer og vedlikeholdsetterslep er flåten heller ikke klar nok til å oppfylle disse kravene på en trygg måte, og den kan heller ikke raskt øke sin kapasitet i en nødsituasjon. Og for det siste er flåten ikke i stand til å møte utfordringene som Kinas stadig mer moderne og aggressive People’s Liberation Navy gir.

Dette er en nøktern analyse. Men likevel: USA er verdens største militærmakt, og har en avansert våpenindustri og med sine finansielle ressurser ville vel USA forholdsvis lett kunne snu trenden. Landet kunne gjennomføre en militær-industriell planøkonomi som under 2. verdenskrig og så å si banke nye våpen opp av bakken som en Saruman med sin armé av orker i Ringenes herre. Eller som en fugl Fønix av asken.

Kapitalen og kompetansen finnes, men det er også mye annet som skal på plass for å bli en supermakt i særklasse.

De nødvendige fagarbeiderne mangler

Gjennomsnittsaldren for industrisveisere i USA er 57 år og det vil være en mangel på 400.000 innen 2024.
Ikke bare den industrielle infrastrukturen, men den industrielle kulturen og kompetansen har råtna på rot. Naturligvis kan det læres opp nye fagarbeidere, men det tar tid, og de må hentes fra ei gruppe folk som faktisk ønsker å jobbe i industrien.

I dag har woke-kulturen sørget for at den mannlige industriarbeideren har en status et stykke under skadedyr, og det ligger ikke stort bedre an med industriingenøren. Universitetene, som en gang definerte hva som er verdensklasse, har det for travelt med å produsere snowflakes til nye runder med språklige og litterære autodaféer, at de knapt kan bruke tid på å utdanne industrispesialister.

Alle de kritiske industriene som moderne militærindustri hviler på er i akutt mangel på fagkompetanse, sier Pentagon-rapporten fra 2019.

Kompetansegapet er blitt så stort at det vil kunne koste USA 2.500 milliarder dollar i løpet av det neste tiåret, skriver Industry Week.

Og hva med kampmoralen?

For å få til det enorme løftet som trengs for å gjenvinne sine posisjoner i denne industrikrigen mot Russland (og Kina) må Vesten gjenoppfinne seg sjøl. NATO-landene må skape en industri de ikke lenger har, og det krever at de skaper en industriarbeiderklasse de ikke lenger har og soldater til væpnede styrker de ikke lenger har.

Det betyr at de må motivere ungdommen til ikke å ta enda en bachelorgrad i kritisk kjønnsteori, men begynne på et kurs i industrisveising i stedet. Og at de må gjøre seg klare til å sjøl ofre livet i de krigene de heier på i sosiale medier. Vil dette skje?

Vi tillater oss å tvile.

USA og Vesten er nå i den posisjonen som Vest-Romerriket var før undergangen. De rike tjener seg søkkrike på kriger i koloniene som føres av barbarene i imperiets uniformer. Valutaen er for lengst verdiløs og den egne befolkninga vil mye heller se på gladiatorkamper på sirkus, les: realityshow og drive sine sosiale spill for statens regning enn å dø for imperiet.

Og råvarene da?

Europas ulykke er at denne vestlige halvøya på det veldige eurasiske kontinentet ikke har så mye ressurser at det gjør noe. At det ikke har olje og gass har blitt pinlig klart. Det er også klart at de i sin visdom nekter seg sjøl å bruke kull og atomkraft, gjør at de knapt har energi til å opprettholde et sivilisert samfunn, enn si sørge for en militær-industriell renessanse.

Norge er et spesialeksempel. Vi har faktisk råvarene, både energi og mineraler. Norske mineraler var viktige for tysk krigsindustri og i etterkrigstida ble det skapt en verdensledende metallurgisk industri basert på superbillig vannkraft. Nå har geniene i regjering og embedsverk sørget for et prissystem som dreper denne industrien på kort sikt.

Aurelien skriver:

Til slutt er det problemet med råvarer: forsvarsutstyr er laget av stoff, materie, og Europa er generelt ganske dårlig på de råvarene som trengs. Andre verdenskrig var uten tvil en industriell produksjonskrig, hvor seierherrene (USA, Russland og Storbritannia) hadde tilgang til råvarer som de beseirede (Tyskland og Japan) ikke hadde. Faktisk har David Edgerton plausibelt hevdet at britenes evne til å oppruste på 1930-tallet, og i det hele tatt overleve mellom 1939–41, var i hovedsak fordi marinen var i stand til å sikre handelsrutene fra koloniene. Det er ikke for mye å si at det var imperiet som reddet Storbritannia fra Hitler, og det var faktisk det franske imperiet som gjorde det mulig for landet å komme tilbake. Unødvendig å si at verden ikke lenger er slik. (De tre største aluminiumsprodusentene i verden er Kina, India og Russland. )

Motstanderne har overlegen tilgang til råvarer

I en rapport fra U.S. Geological Survey i 2018 ble det presentert en oversikt over hvilke råstoffer som er kritisk nødvendige for krigsindustrien. Rapporten het “Critical Mineral Resources of the United States: Economic and Environmental Geology and Prospects for Future Supply.”

I sammendraget skriver forfatterne:

Mineralvarer er avgjørende for økonomisk vekst, for å forbedre livskvaliteten, sørge for nasjonalt forsvar og den generelle funksjonen til det moderne samfunnet. Mineraler blir brukt i større mengder enn noen gang før og i et stadig mer mangfoldig bruksområde. Med den økende etterspørselen etter et betydelig mer mangfoldig utvalg av mineralske råvarer har det kommet fornyet erkjennelse av at konkurranse og konflikt om mineralressurser kan utgjøre betydelig risiko for produksjonsindustrien som er avhengig av dem. I tillegg har produksjonen av mange mineralske råvarer blitt konsentrert i relativt få land (for eksempel wolfram, sjeldne jordarters grunnstoffer og antimon i Kina; niob i Brasil; og platinagruppeelementer i Sør-Afrika og Russland), og øker dermed risiko for forsyningsavbrudd på grunn av politiske, sosiale eller andre faktorer. Samtidig kan en økende bevissthet om og følsomhet for potensielle miljø- og helseproblemer forårsaket av gruvedrift og prosessering av mange mineralvarer sette ytterligere restriksjoner på mineralforsyninger.

For en rekke av disse varene – grafitt, mangan, niob og tantal – er USA for tiden helt avhengig av import for å dekke behovene, heter det.

Kina produserer 90 prosent av de sjeldne jordmineralene som er blitt så viktig i all databasert industri.

Mangan. Forsvarsdepartementet «vurderer mangan som en av de mest kritiske mineralvarene for USA fordi det både er essensielt for industrien og ikke har noen erstatninger, og på grunn av potensialet for og de sannsynlige effektene av forsyningsforstyrrelser,» heter det i rapporten.

Mangan brukes for det meste til å omdanne jernmalm til stål. Uten det er ingen stålproduksjon mulig. Med andre ord, ingen tanker, ingen skip, ingen I-bjelker. Mens det er et av de mest tallrike mineralene i jordskorpen, har ikke USA noen økonomisk levedyktige reserver på land.

Og slik fortsetter det. Kobolt, titan, vanadium og så videre.