oss 100 kroner!
Flytte til Nord-Korea?
Av Jan Christensen.
Noen ganger oppfordres jeg: Flytt til Nord-Korea.
Foranledningen kan være mine synspunkter på EU/EØS og hvordan et utall av tvangsimporterte lover og direktiver mer og mer gjør Norge til et lydrike under Brussel.
Er påstander om at andre land er så mye verre, argument for ikke å kritisere uverdige forhold i dagens Norge?
Jeg mener nei. For oss her hjemme som tror på et fritt Norge, må målet være folkestyring på alle viktige samfunnsområder.
Sånn er norsk kultur. Det er også sånn den norske velferdsstaten ble skapt. Gjennom vanlige folks engasjement og kamp.
«Gjør din plikt og krev din rett!».
Hvordan koreanere, russere, ukrainere – og amerikanere for den saks skyld – ordner seg i sine land, er deres egen bisniss. Bygd på deres tradisjoner og levemåte, ikke på press utenfra.
Om det er så mye verre – eller bedre – å bo andre steder enn i Norge, er for meg en uaktuell problemstilling.
Når grunnleggende menneskeretter brytes – enten på hjemmebane eller utafor våre grenser – blir situasjonen annerledes. Vi må våge å protestere. Hva som er «grunnleggende menneskeretter», er imidlertid et definisjonsspørsmål. Ofte avhengig av egen status, eller hvor i verden du bor. Fred er en forutsetning for menneskerettigheter. Når konflikter utvikles til krig, skjer brudd over en lav sko. Da må verdenssamfunnet stille opp. Roe ned, og megle fram varige fredsløsninger.
For mange her hjemme innskrenkes menneskerettene til ytringsfrihet og tilbud om å putte en valgseddel i stemmeurna annethvert år. Alle skal kunne si og skrive hva de vil, og selv velge sine talsmenn.
For et flertall av verdens folk er menneskerettigheter snarere frihet fra sult og nød. Så kommer kanskje husly, helse, utdanning og arbeid. I bytte for ytringsfrihet og «vestlig» demokrati, er det viktigere med trygghet og stabilitet.
Det er kanskje sånn at til lenger et land har kommet i materiell utvikling og til å dekke folks basisbehov, til flere menneskeretter blir «grunnleggende».
Enn så lenge har vi ytringsfrihet i Norge. Både innafor og utafor sømmelighetens grenser. Hos oss gir ytringsfriheten ikke bare rett til å tale makta i mot, men også rett til å krenke og ydmyke samfunnets mest utsatte. Selv om sånt lett kan skape uønskede polariseringer med vold som resultat.
Imidlertid: Å ha ytringsfrihet betyr ikke automatisk rett til å bli hørt eller få innflytelse – som jo er enda viktigere.
De av oss som setter spørsmålstegn ved etablerte og offisielle sannheter, møtes ofte med knebling og latterliggjøring. Eksempelvis mener enkelte at vi EU-motstandere er potensielle landsforrædere og fare for «rikets sikkerhet». Innlegg mot EU/EØS får sjelden plass i våre media, selv når de er avgjørende for å forstå hva som egentlig skjer.
Et argument kan være at vi sprer konspirasjonsteorier fordi vi går i mot de «mainstream»-oppfatninger som skapes av våre store massemedia.
Faktisk.no – som eies av de samme media – er en yppersteprest i forklaringer og bortforklaringer. At tysk jernbane får kjøpt norsk strøm til 30 øre kilowatt-timen, mens norske bedrifter må betale det mangedobbelte, forklares derfor ikke som konsekvens av vår EU-tilhørighet. Men som noe teknisk og finansielt – langt over hodene på vanlige folk.
Stadig flere mangler basisverdier som frihet fra sult og nød.
Her hjemme knekker dagens strømpriser mange husholdninger. Frelsesarmeens matkøer blir stadig lengre.
De privilegerte med høy inntekt, pensjon, formue og god helse, har lite å klage over.
Kanskje bør et samfunn måles etter hvordan de behandler de svakeste og ikke de sterkeste blant oss?
Kanskje er det også sånn at jeg – og du – bare har virkelig ytringsfrihet så lenge vi ikke bruker den?
Framfor å fastslå at vi her i Norge er verdensmestre i det meste, bør vi spørre:
Hvordan kan vi styrke folkestyret i Norge?
Gjennom å inngå nære allianser med land med tvilsom demokratisk forankring og blodig kolonial fortid?
Eller ved selv å kjempe fram et best mulig Norge? Basert på uavhengighet og egne tradisjoner, bærekraftig miljø og velferd for folk flest? I et sånt samfunn er det verken plass til noe EU eller EØS.
Jan Christensen er leder i Drammen Nei til EU. Han skriver ukentlige nyhetsbrev som står for hans mening. Dette er brevet fra 28.01.2023.
