oss 100 kroner!
Et kjernepunkt i EØS-avtalen er handel på like vilkår mellom EU/EØS-landene. Det skal være forbudt for myndighetene å subsidiere eksportbedrifter. Ettersom både lønnsnivå, pris- og skattenivå samt geografisk beliggenhet alltid vil variere mellom landene, er dette en diskriminerende bestemmelse. Det finnes ikke noe som heter «like konkurransevilkår».
Av Jan Christensen.
Norske eksportbedrifter har historisk hatt fordelen av billig strøm. Lave strømpriser har oppveid for relativt høye arbeidslønninger og større transportkostnader. Lave strømpriser ble viktig for at vi skulle kunne bygge ut industrien her til lands.
Med Energiloven av 1990 og EØS-avtalen få år seinere, ble grunnlaget lagt for store endringer. Nå skulle strømmen kunne selges til høystbydende. I likhet med enhver annen vare skulle den kunne flyte fritt over landegrensene i EU/EØS-området.
De som betalte mest, fikk kjøpt vår «strøm-vare».
For å fremme «like konkurransevilkår» lagde EU også en regel om at alle energipriser skulle behandles likt. Det vil si at våre strømpriser skulle beregnes ut i fra hva det kostet å lage strøm på dyreste måte – selv om vi produserte den på billigste, via fornybar vannkraft. Pris for strøm lagd av fossile energikilder som kull og gass, skulle være retningsgivende. Også for nordmenn.
Det var et problem: Norge hadde ikke tilstrekkelig transportkapasitet for å kunne sende nok strøm ut av landet.
Dermed manglet konkurransen. Derfor merket folk – til tross for EØS/ACER – lite til EUs målsettinger.
Dette ble endret da de to store sjøkablene til Tyskland og England åpnet i 2021. Prisene føyk i været for forbrukere og næringsliv her hjemme. EUs mislykkede «grønne skifte» må også ta noe av skylden. Våre strømpriser ble nå «harmonisert» med EU-landenes. I enkelte av døgnets timer har denne harmoniseringa ført til at vi har fått strømpriser på det hundredobbelte av produksjonsprisen.
EØS-avtalen har ikke forbud mot strømstøtte til vanlige folk. Med industrien er det annerledes. Som hovedregel godtar ikke EØS-avtalen støtteordninger. Regjeringa har fått til noen mindre tiltak som omfatter bedrifter som ikke er truet av konkurranse fra EU-land. Støtten er på under tiendeparten av det husholdningene får. Dette er på langt nær nok, og vil på sikt både føre til nedleggelser og konkurser.
For eksportbedriftene er situasjonen alvorligere. Flere har allerede stengt ned, som REC og Elkem. Flere vil følge etter, når gunstige fastprisavtaler utløper. Regjeringa har oppmuntret til nye fastprisavtaler, men disse tar ikke hensyn til bedriftenes behov. Når det for industrien lønner seg å eksportere sin strømkvote framfor å foredle og ha folk sysselsatt, og når det for offentlige kraftprodusenter lønner seg å selge strømmen ut av landet, er vi på ville veier.
Ei regjering som tviholder på EØS-avtalen, gambler med arbeidsplasser og Norges framtid som industrinasjon.
Kravet må være at norsk energipolitikk frigjøres både fra markedsstyring og EU-tvang. Vi må ta tilbake nasjonal kontroll over strømmen og få folkevalgte med grasrotkontakt inn i styre og stell i kraftbransjen. De private selskapene som selger strøm, må avskaffes. De er snyltere og uten troverdighet, noe som bl.a. understrekes ved at staten ikke lar de administrere strømstøtte-ordningen.
Det er dessverre tvilsomt om tiltakene over lar seg realisere innenfor EØS-avtalens rammer. Da hadde vi for lengst hatt gode ordninger på plass.
– Å ta tilbake offentlig kontroll over private strømselskaper, strider mot EØS-avtalens krav om privatisering og konkurranseutsetting.
– Å la eksport-industrien få billigere strøm, strider mot EØS-avtalens krav om like vilkår.
I 1973 undertegnet Norge handelsavtale med EU. Denne ga blant annet gjensidig tollfrihet for industrivarer. Denne handelsavtalen er aldri sagt opp, og vil sikre norsk eksportindustri. Om EU skulle velge å si opp avtalen, vil det raskt komme på plass en ny. Norge er for viktig for EU. Ikke minst når det gjelder gassleveranser.
Skremsler om at vi ikke får solgt varene våre om vi går ut av EØS, er like grunnløse nå som de var under EU-folkeavstemningen i 1994.
Det er snarere sånn at med fortsatt EØS, vil vi snart bare ha råvarer å selge. Med høye strømpriser vil industrien flagge ut til land som har billigere arbeidskraft og som ligger nærmere markedene. I tillegg må folk flest være forberedt på varige, høye strømpriser.
Kravet må være: Snarlig folkeavstemning om EØS-avtalen og med gjensidig likeverdig handelsavtale som alternativ.
Til lengre vi venter, til mer sementerer vi et system som verken tjener vårt folk eller vårt næringsliv.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble først publisert i nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU.
