oss 100 kroner!
Av Nash Landesman – The Grayzone, 8. desember 2022
Nederlandske bønder er i åpen kamp mot et kartell av multinasjonale selskaper, Davos-allierte partier og frivillige organisasjoner som søker kontroll over den globale matforsyningen. «De utraderer kulturen fra landet», klager en bonde.
Herenveen, Nederland –– Nederland er et lappeteppe av sjarmerende byer sammenvevd av flate vidder med ulastelig holdt grønne beitearealer. Vei- og jernbaneinfrastrukturen er nesten perfekt. Du kan søke i flere uker uten å finne et hull. Det er et av de dyreste landene i verden, og lager noen av de beste biffer, oster, yoghurter og melker på planeten. Landet er fruktbart, verdifullt og strategisk plassert med lett tilgang til den nordlige Atlanterhavskysten. Så, av disse grunnene og mer, insisterer legioner av komiteer sammensatt av uvalgte, stort sett ukjente skikkelser som sitter i styrene til et sammenvevd nettverk av enda mindre kjente private og multilaterale organer på å ta over det hele for å redde planeten fra dens dødeligste fiende: mennesket selv. Målet deres: den nederlandske bonden. «De dreper oss sakte med regulering», sa en bonde til The Grayzone. Det er død av tusen papirkutt, eller den moderne teknokratens krigskunst.
Først litt bakgrunn: Holland eksporterer mest mat på jorden etter USA, på en landmasse som er omtrent på størrelse med staten Indiana. Bønder over hele verden kommer for å studere nederlandske teknikker. Landet omfavner det som er kjent som Mansholt-teorien – en filosofi om å sikre matsikkerhet og selvforsyning som dukket opp fra andre verdenskrig som et svar på hungersnød påført av nazistene. For å avverge en lignende tragedie, omfavner nederlandsk landbruk Haber-Bosch-prosessen, en metode for å tilføre gjødsel med nitrogen for å øke avlingseffektiviteten. Haber-Bosch ble oppfunnet på begynnelsen av 1900-tallet av et par nobelprisvinnende kjemikere, og er ansvarlig for eksistensen av halvparten av verdens befolkning i dag (kjent i malthusianske kretser som «detonatoren til befolkningseksplosjonen»), takket være dens evne til å dyrke mer mat på mindre land.
Men nå gjennomfører globale organer som Verdensbankens «Climate Smart Agriculture» -program, FNs» beskyttede områdeinitiativer», EU-kommisjonen og hærer av velfinansierte NGOer et omfattende program rettet mot nederlandske bønder – som begrenser bruk av både organisk- og kunstgjødsel — under dekke av «beskyttelse av biologisk mangfold» som påskudd for å stjele land fra de produktive.
Nederlandske bønder har i protest kjørt traktorer til Haag, kastet flammende søppel på veiene og sprøytet gjødsel over offentlige bygninger.
Det er verdt å understreke på nytt at den nederlandske regjeringen gjennomfører det samme radikale eksperimentet som ble utført på Sri Lanka tidligere i år – å eliminere nitrogenbasert gjødsel, grunnlaget for moderne overlevelse. I det sørøstasiatiske landet førte det til hungersnød som styrtet regjeringen. Den srilankiske «katastrofen» var basert på et enkelt premiss: Erstatt noe med ingenting. Og eliminasjon av russisk gass fra den geopolitiske scenen. Colombo-erklæringen, signert i Colombo, Sri Lanka i 2019, feiret slutten på matsikkerhet og suverenitet, og ga i stedet en modell for importavhengighet og landbruksødeleggelse som nå påtvinges nederlendere.
«De utraderer kulturen fra landet», sier Sieta Van Keimpema, en høy, solid nederlandsk kvinne i 50-årene med kort, bølget svart hår. Hun er leder av European Milk Board, og leder for de nederlandske bøndenes politiske arm, Farmer’s Defense Force (FDF).
«Vår regjering har laget lover og lover som tvinger oss i et hjørne det er vanskelig å komme tilbake fra», sier hun. «Hvis folk ikke kan sette mat på bordet får du opptøyer. Du får et ustabilt samfunn. Jeg ser ikke fordelene med dette». Gruppen hennes, Farmer’s Defence Force, karakteriseres som populistiske borgervernshelter av noen; og som bråkmakere ansvarlig for å utløse protestene fra andre. FDF oppsto etter at miljøaktivister, Meat the Victims, med makt okkuperte en grisefarm i en liten nederlandsk by i 2019. I stedet for å ta grep sendte politiet inn forhandlere og forlenget hendelsen. FDF opprettet deretter en spesiell WhatsApp-gruppe der bønder kan ringe for å samle andre for å komme til unnsetning.
Når de ikke produserer mat, kan man finne medlemmer som kjemper mot Brussel eller protesterer i Haag». Vi har en regjering som bruker 25 milliarder euro for å redusere landbruksproduksjonen», sier Sieta om den offisielle politikken. I følge sterkt sladdete dokumenter fra EU-kommisjonen er målet å «legge ned gårder» gjennom overregulering, og implementere obligatoriske oppkjøp om nødvendig.
Offisielle begrunnelser er ikke oppe til debatt. Ta noen av de mest fornærmende forskriftene, angivelig laget for «flomforebygging», et puslespill nederlenderne har løst siden landets begynnelse hvor de reiste diker, murer og kanaler for å bygge en sivilisasjon ut av havene (halvparten av Holland ligger under havnivå). I sitt grønne manifest forkynner det nederlandske ‘miljøvurderingsbyrået’ at «mer radikal politikk er nødvendig, spesielt for flombeskyttelse… Hovedvekten er på planetdimensjonen… et Nederland som er mer bærekraftig og fremtidssikker». Følgelig spår noen datamodeller «med 80 % sikkerhet» en havnivåstigning på 20 meter i løpet av neste århundre, etter å ha steget 2 cm over det siste.
En relatert begrunnelse er at nitrogenlekkasje forårsaket av jordbruk gjør nederlandsk springvann udrikkelig, og derfor må elimineres. Realiteten er at Hollands springvann ble tildelt nest beste på kontinentet av European Water Awards; bak Østerrike, i en diskutabel plassering. Nederlandsk drikkevann er så friskt og rent at det nesten får Evian til å smake som toalettslam. Det virkelige problemet: Holland består 50% av hovedsakelig uavhengig eide landbruksvirksomheter, og de okkuperer førsteklasses eiendom.
Den nederlandske miljørapporten ser videre ut til å rettferdiggjøre det mange har spekulert i: «Tilstrømmingen av utenlandske migranter [forårsaket i stor grad av amerikanske kriger] nærer behovet for ekspansjon», som krever eliminering av 300 000 hektar jordbruksland mellom nå og 2040. Dette blir uten ironi sagt å måtte kreve «omgjøring av jordbruksareal til naturvernområder». I tillegg trenger rike mennesker bolig no. 2, siden «det antas at familier med høy inntekt vil velge å bo i grønne områder. Nederlandske husholdninger viser en markert preferanse for eneboliger med hage. Det nederlandske konseptet om det ideelle hjemmet vil endre seg, muligens i retning av ‘inngjerdete privat boligområder’, [og] mer eierskap av andre hjem».
Til ingens overraskelse har boligutviklere subsidiert av myndighetene og i samarbeid med Society for Preservation of Nature Monuments i Nederland, allerede begynt å reise hus i «beskyttede områder» på land som er fravristet bønder».
I Nederland jobber rundt 800 000 mennesker i landbruket». Hvis du reduserer halvparten av sektoren, er det ikke lenger kritisk masse til å fortsette», forklarer Sieta. «De store meieriene trenger en viss mengde melk for å ha en levedyktig kostpris… Jeg tror vi er det eneste landet i verden som har en nitrogenminister – som egentlig ikke vet hva hun snakker om. Hun innrømmet «Jeg vet virkelig ikke hva jeg sier». Jeg sier hun burde gå hjem, for det hun gjør er å ødelegge en hel sektor».
I mellomtiden har mange bønder nådd konsensus om kreftene de mener står bak angrepet på deres levebrød.
«Venstreorienterte partier som Demokratene 66», som lover at «vi vil jobbe for å halvere storfebestanden», » er veldig nære Klaus Schwab», sier Sieta. «De drar til Davos og benekter det ikke. Det er et faktum at WEF [World Economic Forum/Davos Group] driver fram lovverk som ikke er vedtatt på en demokratisk måte. Hvis du kommenterer det, som jeg gjorde i møtet, blir tjenestemennene skikkelig aggressive. Nederland presser frem lovgivning som aldri har vært diskutert i parlamentet». Nevn at luften består av 85 % nitrogen, og du blir omtalt som en «klimafornekter».
«D-en i demokrati har blitt diktat. De har ingen skam», sier Sieta. Regjeringen har gitt et enormt tilskudd til kunstig kjøtt; laboratoriekjøtt, og de kaller det ‘fremtidens mat’. Men jeg skal ikke spise insekter. Jeg skal spise biff og kylling». Konklusjonen, ifølge Sieta: «De produserer tomprat, vi produserer mat på bordet… De vil ikke ha innovasjon, de vil ha oppkjøp».
Faktisk har Hollands verdensberømte landbruksinnovasjonssenter, Wageningen University, Stanford/Silicon Valley of farming, sluttet å utvikle teknikker som hjelper bønder. I stedet er de nå fokusert på å produsere insekter til konsum. «World Economic Forum promoterer denne agendaen med annonser som viser Hollywood-stjerner som Nicole Kidman som gomler en bolle med sirisser, og setter en australsk kjendisglød på en dyster og dypt urovekkende fremtid.
Nicole Kidman spiser insekter | Secret Talent Theatre | Vanity Fair
Underståttene er allerede godt trent i å spise insekter. Vel, de spiser bæsj, så jeg antar at insekter er et steg opp for dem.
Men for oss mennesker sier jeg pass. pic.twitter.com/qxtGgI4yLi
— PXP Security & Inves (@PXPSecurityInve) 7. juli 2022
«Bøndene har sett hva som skjer med World Economic Forum, med Bill Gates, osv … det er derfor de er så aktive», legger Sieta til. «De vet at det de kjemper mot er en veldig sterk lobby av multinasjonale selskaper som virkelig ønsker å kontrollere maten. Etter krigen bestemte vi oss for at vi aldri skulle sulte igjen ved å produsere mest mulig mat og bruke nitrogen og gjødsel for å gjøre det. Men nå driver de en agenda veldig lik det Hitler ønsket. Hvis du kontrollerer mat, kontrollerer du alt.»
Den nederlandske regjeringen har slått seg sammen med samlinger av privat kapital og frivillige organisasjoner knyttet til internasjonale institusjoner for å mobilisere over 25 milliarder dollar med mål om å kansellere nederlandske bønder. Spesielt én gruppe slår frykt inn i bøndenes hjerte: den nådeløse, utpressende øko-lobbyen, «MOBilization for the Environment», kjent som MOB.
«Vi har MOB. Når vi går til retten taper vi på grunn av lovgivning; provinsene vil kjempe mot MOB. MOB kjemper mot provinsene, sier Sieta.» Det hele startet i mai 2019 da retten bestemte at programmet vårt for nitrogen ikke var bra. De gjorde oss til prøvekaniner, som på Sri Lanka.»
MOB har en superkraft: De kan snuse opp ethvert spillerom som en nederlandsk provinsregjering kan tilby til en bonde for å hjelpe til med hans overlevelse, og å saksøke den regjeringen til å innføre flere regler, strengere restriksjoner, strammere reguleringer til han opphører å eksistere.
Den kommersielle pressen kalte MOBs leder, Johan Vollenbroek, «av flere den mest forhatte mannen i Nederland». Og om gruppens dominans over nylige nitrogen-negasjoner: «MOB har selvfølgelig ikke ansvaret; kabinettet vil til slutt måtte ta avgjørelsen. Men MOB og en rekke andre naturorganisasjoner har et viktig pressmiddel: søksmål. De siste årene har de levert hundrevis av dem, og svært ofte ga dommerne de rett».
MOBs mandat går fra det smålige – de vil saksøke for å avslå en enkelt gårds beitesøknad – til det grandiose, og skaper nye og store nasjonale juridiske presedenser som å fornye hele landets nitrogenprogram i 2019. Regjeringene frykter dem. Bønder kan ikke stoppe dem. Og dette er hvordan Vollenbroek visstnok tilbringer pensjonisttilværelsen. Selvfølgelig er han sannsynligvis en agent for de som skrev traktatene til å begynne med.
Mens Vollenbroek applauderer det faktum at fem nederlandske gårder blir ødelagt hver dag, og argumenterer for at mer må gjøres. Vollenbroek mottar drapstrusler og bor det meste av tiden i Frankrike, ifølge rapporter. Nederlandske kongelige, Oransje-Nassau-ordenen, har til og med slått Vollenbroek til ridder for hans innsats mot jordbruk. Han er ikke advokat. Heller ikke en aktivist. Han er en kjemisk ingeniør i bedrifter og på en eller annen måte blitt traktatekspert som konsulterer for EU-nasjoner om hvordan de kan overstyre sine egne lover i lydighet til en galakse av globale traktater skrevet for over tre tiår siden på Rio Earth Summit i 1991. Hvert land har sine egne versjoner av slike grupper innebygd i rammeverket til det globale systemet: interne eksperter som utgir seg for å være miljøvernere for å håndheve eller utvide vagt skrevne traktater av hensyn til opportunistisk utnyttelse, oppfylle geopolitiske mål og langsiktige planer. Men i Holland har MOB en merittliste for å sette presedenser som er i mot jordbruk.
Som Vollenbroek sa det: «Når du har inngått en traktat, kan du ikke bare bryte den og forhandle igjen… Husdyrbestanden må ganske enkelt reduseres drastisk, et stort antall bønder må stoppe… Det er ikke noe alternativ».
MOB er ansvarlig for rettslig inndragelse av tusenvis av nederlandske jordbrukstillatelser. I følge en del av MOBs lange oppdragserklæring / offentlige manifest, oversatt fra nederlandsk:
«Jeg skammer meg over å være nederlandsk. Tiden renner ut, spesielt for folk i de rike landene, til å åpne øynene for en urovekkende sannhet: vi har kolonisert fremtiden. Nederland har blitt et utviklingsland når det gjelder miljømessig bærekraft. Europas paria».
Det er på dette grunnlaget at MOB har pekt ut bønder som hovedkilden til nasjonens antatte miljøproblemer. De har ringt den samme alarmklokken i tretti år nå, helt siden gruppen ble grunnlagt på begynnelsen av 1990-tallet. Og likevel består Nederland på en eller annen måte fortsatt.
Fire nederlandske bønder
Johan/Paula: «De har ikke gitt oss rom for å bevege oss inn i fremtiden»
Fra et miljøperspektiv kan ingen land på jorden være mindre miljømessig truende enn Holland.
Nær den nederlandske byen Emmen, langs den tyske grensen, sliter Johan og kona Paula for å overleve som 5. generasjons melkebønder. «Melk renner gjennom årene mine», sier Johan, og står med hendene på hoftene og røyker en håndrullet sigarett bak det sjuskete huset sitt. «Hjem er der kyrne er.» Likevel blir Johans nederlandske visdom og minimalistiske livsstil utryddet, mens hans kone, Paula, sier: «De dreper oss sakte med flere regler og forskrifter. De har ikke gitt oss rom for å bevege oss inn i fremtiden».
Familien planlegger å flykte til Irland hvor de opplever klimareguleringen som mindre streng. Barna deres, innskrevet på landbruksskolen, vil ikke kunne arve slektsgården som tenkt. I henhold til en ny nederlandsk lov, når du slutter å drive jordbruk, er du og hele din slekt for alltid utestengt fra å drive jordbruk i Nederland igjen.
Familien blir ikke tilbudt frikjøp fordi landet deres faller innenfor et såkalt «beskyttet område», noe som gjør det ulovlig å melke kyr eller drive landbruksvirksomhet under EU / Verdensbankens GEF (Global Environmental Facility) Natura 2000-avtale. De er også forbudt å plante mais sent på høsten når normal avling ikke lenger er mulig.
Det er en dytte-dra -dynamikk som gir bøndene litt pusterom, forutsatt at de kan betale for det. Du kan kjøpe karbon- og fosfatkompensasjonsrettigheter, noe som gir de rike en sjanse til å blomstre i den nye grønne økonomien. Men «hver gang de gir en godtgjørelse, tar de den tilbake», sier Paula, og peker på den nederlandske regjeringens nylige oppfordring til bønder om å bygge spesialiserte, $100 000 mekaniske låvegulv for å skille fekalt materiale fra urin (og dermed redusere ammoniakk).
Gulvreglene varte en kort stund, og bønder tok opp enorme lån for å bygge dem. Men snart nok kom det nok et søksmål fra MOB som hevdet at «det ikke var bra nok», sier Johan. De vant rettskampen. Hvis du betaler MOB nok penger, vil de trekke seg tilbake. Det er jo tross alt derfor de kalles en mobb, ler han.
Regjeringen har allerede tatt en del av familiens eiendom på grunn av at den er innenfor 30 meter fra et» beskyttet vannskille». «Snart blir det 40 meter, så 400», sier Paula. «Til slutt vil de ta alt.»
Nelly: «Det har vært mange selvmord. Folk blir syke og deprimerte.»
I den friesiske byen Hoogeveen bor Nelly, en 73 år gammel hesteoppdretter og melkebonde. Hun sier hun er lei av å kjempe mot både brystkreft og overregulering. Nelly mottar regelmessige «kontrollsjekker» av byråkrater som besøker gården hennes opptil fem ganger i uken, for å sikre at hennes visnende operasjon overholder stadig mer urealistiske standarder». De sjekker for alt. Øremerker, gjødsel, kyr, hagen din. Nå trenger du tillatelse til å klippe gress mellom steiner, noe som er helt sprøtt siden det ikke har noe med melkeproduksjon å gjøre».
Gården hennes krever en endeløs rekke nye tillatelser bare for å fungere, og alt hun gjør spores». Kyrene har øremerkene og hestene har en transponder under huden, registrert i systemet. Regjeringen vil vite hvor alt er, så hvis en hest må til en treningsstall, må vi legge det inn i datamaskinen slik at de kan se», sier hun og peker på et Excel-ark på den bærbare datamaskinen. «De gjør reglene strengere og strengere. Det blir vanskeligere og vanskeligere å overleve.» Snart, antar Nelly, «trenger vi tillatelse til å ri på våre egne hester. Ting går i den retningen». Ugresset mellom steinblokkene i forgården hennes har blitt uhåndterlig, siden Nelly ennå ikke har fått sin fornyede klippetillatelse for året.
Ironien er selvfølgelig, som Nelly forklarer, at «regjeringen sier at vi må kvitte oss med bøndene, at vi trenger naturen; men hvis de sender bøndene avgårde så blir det ett stort rot. Vi melker ikke bare kyr, men vi holder beitene og skogen i god stand. Alt holdes pent av bøndene.»
Nellys gård er tommere enn vanlig på grunn av en ny lov som sier at man ikke kan holde mer enn 1,5 kyr per hektar, et umulig antall ned fra fire. Forordningen som favoriserer store grunneiere har allerede kostet Nelly en tredjedel av kyrne hennes.
«Vi må selge 17 kyr av 55 og en kvige teller som to», sier hun. «Vi bor midt i en skog og har bare noen få hektar utenfor, så vi kan ikke bruke beite, men vi har massevis av jord. Hvis vi ikke gir opp, tar de det fra melkepengene våre. De vet hvordan de skal ta deg».
Prosjektets karakter er ikke tapt for Nelly. «Holland ønsker å være den beste lille gutten i klassen», sier hun. «Vi begynner med dette tullet og de andre landene følger etter. De snakker nå om nitrogen, fosfater.»
Enkelt sagt «tegner de bare et kart og sier hvor mange kyr som skal gå dit. Du har ikke lov til å spre gjødsel, selv ikke økologisk. Det har vært mange selvmord. Folk blir syke og syke og deprimerte. Det folk ikke forstår er at jordbruk er en livsstil».
Nellys gård anses som utilstrekkelig natur av FN / Verdensbankens utviklingsplan, dens «tilbake til naturen» -etos nedfelt i et program kalt «gjengroing», der det er ulovlig å skade rovdyr. Så forrige måned spiste ulver fire av Nellys kyr, inkludert en kalv, og bet en av hennes dyrebare hoppefølhester i benet, og tvang Nelly til å avlive den. Skyt en dødelig ulv – gå i fengsel. Det er bare sånn ting fungerer her.
Jos: «Det er ikke noe vitenskapelig med det uansett»
Likevel forblir andre bønder trassige. «Vi kommer til å vinne», hevder den 2 meter høye Jos Ubels, stående på storfegården sin i dongeridress, ansiktet og armene dekket av gjørme og skitt. Jos kommer ikke med noen unnskyldninger, og gir en enkel kritikk av regjeringens politikk: «Det er fælt, det er vanvittig det de påfører bøndene. Det er ikke noe logisk med det». Ubels kuer lever bedre enn mange mennesker. De står fritt til å beite i solen mesteparten av tiden, før det hele ender en dårlig dag.
Som Jos forklarer: «De vil ikke ha nitrogen fordi visse spesifikke planter hater nitrogen; de vokser bare på dårlig jord, så de vil at jorda skal være dårlig. Og de sier at bøndene får jorda til å bli rikere. Så hvis du driver jordbruk mer effektivt enn det som er tillatt, er du i trøbbel.»
Offisiell logikk er omvendt fornuft: Dyrking av obskure planter erstatter matproduksjon.
Trusselen fra nitrogen, en gass som går tilbake til jorden for å mate næringsstoffer der er grovt overvurdert om ikke helt fiktiv. Som Jos bemerker: «Det er dumt fordi nitrogen faktisk er sirkulært. I jordbruk blir det absorbert tilbake i jorda. Men de tar bare hensyn til produksjonen. Og de bruker feilaktige datamodeller for å beregne dette. Det er ikke noe vitenskapelig ved det.»
Over hele Vesten, som vi har sett med vilt unøyaktige Covid-spådommer, har feilaktige datamodeller blitt en erstatter for vitenskapen – ikke et supplement til den. Men dette handler om politikk, så de som er betalt er likegyldige til fornuft, enn mindre skjebnen til nederlandsk landbruk.
«Hvis du har folk som lever på statlig lønn, trenger de ikke produsere noe, sier Jos. De kan bare drømme hele dagen om idealistiske løsninger på problemer som ikke eksisterer. Hvis du spør dem om reelle problemer, sier de at det ikke er vårt problem, og at de ikke har en løsning. Alt er bøndenes feil.»
Som om ikke det var nok, står bøndene overfor en massiv, økende mangel på gjødsel. «I løpet av 1 eller 2 måneder vil det ikke være gjødsel i Europa», spår Jos. «Du kan prøve å kjøpe det, men du finner det ikke. De bruker det siste av det de har på lager. Prisen er 100 ganger høyere enn den pleide å være. Dette vil skape krise fordi etterspørselen er veldig høy og det vil ikke være noe igjen. Vi trenger gjødsel, men det er ingen produksjon og ingen import fordi den største importøren var Russland. Det er ikke nok gass».
Han legger til at myndighetene fortsatt kjøper den samme russiske gassen, bare i disse dager gjennom mellommenn med store påslag på spotmarkedet.
«WEF [World Economic Forum] prøver radikalt å forandre verden», bemerker Jos. «Og frontmannen deres Klaus Schwab sier til slutt at du ikke vil eie noe. Det morsomme er at han vil eie alt. Reglene de kommer med er syke. Det er derfor du ser flaggene opp-ned, det er et tegn på nød. Det er for å vise at folket i Nederland ikke støtter dette.»
Dessverre ser det ut til at miljøadvokatene til mobilisering for miljøet (MOB) har kunnskapen (og finansieringen) til rutinemessig å forsvare anti-jordbrukslover med suksess i retten.
«Regjeringen vår har laget noen dumme lover. Så for en smart advokat fra MOB vet de hvordan de skal bruke lovene fordi de ikke er særlig godt konstruert. Og de gjør dette med jevne mellomrom. Regjeringen tapte allerede fire saker mot dem og måtte finne opp nye lover. Så de begynner å bli redde for å kjempe mot MOB. Når de har et problem som med jordbruk, spør de ikke bøndene hvordan de skal løse det. De spør MOB fordi bøndene ikke får dyre advokater til å kjempe mot loven. MOB har en nøkkelposisjon fordi regjeringen ikke er smart nok.»
Spørsmålet er: hvor lenge kan et slikt angrep fortsette? «Hvis folk blir matet, kan du holde dem glade så lenge du har en god historie», sier Jos. «Men hvis de blir sultne, vil regjeringen miste alt. Den første uken kan folk ikke kjøpe noe; innen den andre er omme begynner de å klage. Innen den tredje drar de til Haag og river folket ut av kontorenr. For flere tiår siden bestemte vi som nasjon at vi vil ha et godt landbruk. Nå har vi perfekt landbruk og de vil legge det ned. Jeg tror veiene vil brenne igjen.»
Til tross for overskridelse av tidligere fastsatte klimamål, innfører staten enda strengere restriksjoner på nederlandske bønder.
Som til og med OECD innrømmer: «Miljøavtaler, som er mer eller mindre bindende erstatninger for regulering, har vært vellykket på en rekke områder i Nederland». Europakommisjonen er enig: «Overvåkingsdata viser en nedadgående trend i nitratkonsentrasjon i grunnvann». Ikke desto mindre: «Implementering av miljøavtaler bør ledsages mer systematisk av åpenhetsmekanismer og trusselen om straff for bønder». (Og listen over krav går over hundrevis av sider, og strekker seg langt utenfor naturens rammer).
«Bonden skal akseptere at gjødseltilførselen og regnskapet kan kontrolleres. Periodisk nitrogen- og fosforanalyse i jord skal utføres for hver gård. Det skal føres et gjødslingsregnskap for hvert jordbruksland. Den skal forelegges vedkommende myndighet for hvert kalenderår …»
Det ser ut til at ingenting nederlandske bønder kan gjøre vil være tilstrekkelig. «Vi har en million færre kyr enn i 1991 da [den globale miljøavtalen] Natura 2000 kom, på grunn av beskyttede områder [der landbruk er forbudt eller begrenset], sier Sieta. «Vi har allerede redusert 70 prosent av utslippene», en markant forbedring bekreftet av OECD som «utilstrekkelig». «Men mange politikere vil ha slutt på meieri. De sier at ammoniakk fra dyr er det verste som er».
Så hva skal erstatte matproduksjon? En annen plan, temmelig søkt som det kan virke midt i Europas energikrise, er å bygge en ny type metropol, en «megaby» som omfatter deler av Holland, Tyskland og Belgia, kalt «Tristate-City».
Nettstedet Tristate-City merker prosjektet som «Europas nye superby… en organisk grønn nettverksmetropol der by- og landrom forblir i balanse». Detaljer er sparsomme, men planleggerne lover helhjertet: «Denne modellen har ingen som helst sammenheng med nitrogenpolitikken til den nederlandske regjeringen!»
Originalen ble publisert i The Grayzone.
Dutch farmers battle technocratic forces driving them into oblivion
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Nash Landesman er en frilansjournalist som har publisert i Telesur, The Pulitzer Center, The Council on Hemispheric Affairs, Deadspin, Foreign Policy Journal, UrbanDaddy og andre steder.
