oss 100 kroner!
Kina-debatt: Er Kina en fascistisk stat eller en totalitær konfusiansk stat?
Av Rolf Galgerud.
Dette innlegget er en reaksjon på Larry Romanoff´s artikkel her den 9. desember. Denne artikkelen bekrefter min mistanke om at Kina i dag er noe annet enn det det utgir seg for å være.
Les: Valg av Kinas regjeringsledere
Jeg har gått med et håp om at mistanken var feil, men etter å ha lest Romanoff´s artikkel så er dette håpet sterkt redusert. Tittelen «kommunist» er ingen beskyttet tittel, den er til fri benyttelse. Og det melder seg et stort spørsmål når jeg leser at «kun» 7 av 25 i det kommunistiske partiets politbyrå har bakgrunn i rikdom. Er det normalt at multimillionærer søker medlemskap og gjør politisk karriere i et kommunistparti? Jeg tror det forteller mer om partiet enn om millionærene. Og hva forteller dette om Kinas vei til det klasseløse samfunn?
Artikkelen er gjennomsyret av en lovprising av elitedyrkelse, av forakt for demokrati, av forakt for «mannen i gata» og skisserer et samfunn styrt av eksperter hentet fra eliten. Som tatt ut fra Mussolinis «lærebok». Hans (Mussolini) idealsamfunn var jo nettopp et samfunn uten demokrati og partier, styrt av «eksperter» som, ifølge han, visste mye bedre enn folkevalgte hvordan et samfunn skulle styres og utvikles til. Fagforeninger ble ansett som forstyrrende og overflødige. Som vi ser stemmer dette bra med dette sitatet:
I våre vestlige demokratier har vi ‘politikere’ og vi har ‘tjenestemenn’, som er to helt forskjellige arter,….. …..Men fordi Kina bare har ett ‘parti’, har landet ingenting som vi kan referere til som ‘politikere’; faktisk og i virkeligheten, er alle kinesiske myndighetspersoner det vi kan kalle ‘tjenestemenn’. De er alle rett og slett ledere på ulike nivåer.
Så kan man spørre seg om hvem som bestemmer om hvordan samfunnet skal utvikle seg, hva og hvem skal prioriteres. Så langt jeg kunne lese ut fra artikkelen, så er det ‘tjenestemenn’ i møte med de andre ‘tjenestemenn’. Og da er avstanden til «mannen i gata» stor, så stor at det neppe finnes kontakt. La oss ta et annet sitat som beskriver og skryter av Kinas eliteuniversitet hvor alle som skal ha toppstillinger i Kina skal igjennom. Sitatet viser, kanskje ufrivillig, at det ikke er snekkere, bakere eller rørleggere som rekrutteres til arbeiderstatens høyeste utdanning:
Den 100 hektar store grønne campusen er ekstremt stille, og her, i motsetning til alle andre universiteter i Kina, ser man ingen sykler, men i stedet er veiene utenfor skolebygningene fylt med svarte Audier. Portene er under væpnet bevoktning 24 timer i døgnet, sju dager i uken, den sikkerheten som er nødvendig for dem som studerer der – provinsguvernører og ministre, unge og middelaldrende embetsmenn, deres gjestetalere og noen ganger landets øverste ledere.
Selv om levestandarden sies å ha økt kraftig, (det har den også gjort i Vest-Europa i ca. 70 år, fram til nå) så tro jeg ikke at «svarte Audier» er folkeeiendom i Kina. At de heller ikke føler seg elsket av folket viser jo vaktholdet, det er tross alt kun et universitet. En kommuneansatt person med politiske vyer, à la Einar Gerhardsen, ville neppe ha noen stor framtid i dagens Kina.
At Maos kulturevolusjon havna i grøfta er kjent. Det som kom etter, er en pendelsvingning den andre veien. Man kan jo være så infam å spørre seg om det var krefter som bevisst kjørte kulturrevolusjonen i grøfta nettopp for å få til denne pendeleffekten. Att man har brukt opp det folkelige alternativet, at dette viste seg å være håpløst og umulig. Men dette er rene spekulasjoner.
Det siste sitatet viser en skremmende forakt for «folkedypet». Det er selvfølgelig forfatterens ord, men han har neppe hentet det ut fra tomme lufta:
I Kinas system blir ledere og tjenestemenn evaluert av sine overordnede, ikke av den ukvalifiserte og uinformerte ‘mannen i gata’. Tenk på ordføreren i en by i et vestlig land. Etter en periode i embetet, hvem vurderer denne personen? Allmennheten, som verken har opplæring eller erfaring til å utføre slike evalueringer. ‘Publikum’ forstår ikke jobben eller dens krav, og har ikke fakta å basere en intelligent evaluering på, noe som resulterer i det som egentlig blir en popularitetskonkurranse, overfladiskheter er de avgjørende faktorene. Hvis jeg skulle stille spørsmålet til deg: hva gjør ordføreren i en by, kan få gi et sammenhengende svar. Å si at ‘han styrer byen’, er ikke et svar. Sannheten er at, bortsett fra i vagt generelle termer, har vi liten kunnskap eller informasjon om en ordførers jobbfunksjoner og ansvar; ingen detaljer. Hvis byen ser ut til å gjøre det bra, kan vi ikke vite om dette skyldes ordførerens dyktighet eller forhold utenfor hans kontroll. Den ubeleilige sannheten er at lokalbefolkningen, velgerne, ikke har noen måte å vite om en ordfører er god eller dårlig, inkompetent eller korrupt, fordi de mangler verktøy og kunnskap til å utføre en fornuftig evaluering.
At vårt «demokrati» har store problemer er tydelig. Mye av det skyldes etter min mening media. Det er eid og styrt av krefter som vi til daglig ikke oppfatter som spesielt demokratiske, men med sin entonighet har den stor gjennomslagskraft. Dette sees klart i forhold til Covid-19 og Ukraina. Men også i Norge er det store mangler ved måten ledende politiker rekrutteres. Jeg husker da Jens Stoltenberg kom drassende med Jonas Gard Støre, og sa (i min versjon): «Her er Jonas og han skal bli partiformann og statsminister». Men det er en annen diskusjon.
Til slutt tillater jeg meg et lite spark på skinnleggen til de kinesiske ledere; i et samfunn styrt av de mest intelligente og opplyste, hvorfor går de rundt med ansiktsmasker når det er allment kjent at maskene hjelper lite eller ingenting, ja de kan være til direkte skade. Er det svikt i nasjonens IQ-tester? Eller er det en øvelse i disiplin?
