oss 100 kroner!
For noen uker siden inviterte vi til debatt om Kina på steigan.no. En av de første som tok ordet i denne debatten var Rolf Galgerud. Han følger opp med et nytt innlegg i dag. – Red.
Av Rolf Galgerud.
«”Og det melder seg et stort spørsmål når jeg leser at «kun» 7 av 25 i det kommunistiske partiets politbyrå har bakgrunn i rikdom.” I denna misstanke döljer sig en oförståelse av vad det socialistiska samhället egentligen är – ett övergångssamhälle. Rolf G. är en romantiker – en som vill hoppa direkt in i ett tänkt idealsamhälle.» Slik begynner Bertil Carlman sitt bidrag til debatten omkring Kina her på steigan.no den 17. desember. Jeg takker for tittelen som jeg da bl.a. deler med Marx og Engels.
Når jeg ikke når fram med mine egne ord, så får jeg søke hjelp hos andre. V. I. Lenin er vel en kapasitet man bør lytte til. I hans bok: «Marx-Engels-Marxsime», i kapittelet som nettopp heter: Overgangen fra kapitalismen til kommunismen, starter han med å sitere Marx: » «. . . Mellom det kapitalisiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det siste. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur . . .»
Marx bygger denne slutningen på en analyse av den rolle som proletariatet spiller i det moderne kapitalistiske samfunn, på kjensgjerningene om utviklingen av dette samfunnet og på uforsonligheten av proletariatets og borgerskapets antagonistiske interesser.
Denne uforsonlige motsetning overser Bertil Carlman – og tydeligvis også Kinas Kommunistiske Parti. At 28 % av partiets politbyrå er rekrutert fra «folk med bakgrunn i rikdom», det øvre borgerskap, bryter jo fullstendig med hva Marx, Engels og Lenin sa var nødvendig og riktig. Og det som skjer i Kina i dag kan neppe kalles marxisme. Jeg vil gi et lite sitat fra som forteller litt om hva et marxistisk parti bør være. Fra «Vår partiteori» av Hans I. Kleven, utgitt 1975: «Et hvert politisk parti må være et apparat, en maskin, et instrument som både er en hjerne – en «kollektiv intellektuell» som Gramsci kalte det – og en selvsendig effektiv organisasjon som har forankring i sin klasse. Partiet må være et masseparti som består av kadre.«
Den demokratiske siden av en marxistisk revolusjon er meget tydelig uttalt av både Marx og Lenin. Litt lenger ut i det siterte kapittelet av Lenin som er sitert ovenfor sier han:«Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringen av fortroppen for de undertrykte som herskende klasse for å undretrykke undretrykkerne, kan ikke simpelthen bare føre til en utvidelse av demokratiet. Samtidig med en umåtelig utvidelse av demokratiet, som f o r f ø r s t e g a n g blir et demokrati for de fattige, et demokrati for folket, og ikke et demokrati for pengesekkene, gjennomfører proletariatets diktatur en rekke innskrenkninger i undertrykkernes, utbytternes, kapitalistenes frihet. Vi må undertrykke dem for å fri menneskeheten fra lønnsslaveriet, deres motstand må knuses med makt; det er klart at der hvor det er undertrykkelse, hvor det er vold, der er det ingen frihet og intet demokrati. . . . .
Demokrati for det overveldende flertall av folket og undertrykkelse med makt, dvs. utelukkelse fra demokratiet, av folkets utbyttere og undertrykkere – det er den forandring demokratiet gjennomgår under overgangen fra kapitalismen til kommunismen.»
Det er tydelig at det som Bertil Carlman definerer som overgangsperiode – 1949 til 2023 – og som da i følge han ennå ikke er slutt, er en helt annen overgangsperide enn den Marx, Engels og Lenin snakker om. En overgang på nær 75 år er ikke en overgang, det er en undergang.
Jeg syntes det er viktig å se hvor sterkt Marx, Engels og Lenin vektla demokratiet. Man kan trygt si at det er en hjørnestein i marxismen, men er undervurdert, ja undertrykt i land som historisk har «bygget sosialismen». Skal ta forbehold om Cuba, det kjenner jeg for lite til for å uttale meg om.
Men et stort, og for meg ubesvart spørsmål er: Hvorfor innfører Kina kapitalismen i sitt samfunn? (Gjeninnføre er vel for sterk, det var vel knapt noen kapitalisme av betydning i Kina før 1949). Så langt jeg vet var det en prosess som startet etter Nixons besøk i Kina i 1967. Det er nærliggende å tro at det er en sammenheng her. I bunn og grunn er dette en diskreditering av sosialismen som system. Hadde/har de ikke troen på sin egen kraft? Det må i så fall skyldes måten samfunnet er organisert på, at man ikke klarer å nyttegjøre seg det enorme potensialet som ligger i et samfunns kollektive kraft.
Jeg vil bruke et eksempel på hvordan et sosialistisk samfunn uten privatkapitalisme kan utrette mirakeler. Da nazitroppene angrep Sovjet, var Sovjet lite forberedt, Stalin stolte på Hitlers løfte om ikke-angrep. Og mens de tyske troppene rykket stadig lengere inn i Russland, klarte Sovjet å flytte industrien i sikkerhet bak Uralfjellene og startet produksjonen og utvikle nye typer av krigsmateriell nok til å stanse og knuse den tyske militærmaskinen. Tenk på alt som måtte skaffes – bygninger til produksjon og boliger til titusener av arbeidere, strøm, vann, veier, jernbane, råvarer og maskiner. Og de hadde ikke år på seg, alt måtte på plass og stemme i løpet av få uker/måneder. De klarte å engasjere og aktivisere alle til å være delakitig i en kollektiv innsats som førte til seier.
At de ikke tok vare på denne kollektive formen, hvor alle var delaktig, etter krigen, men gikk tilbake til et ovenifra og ned kommandosystem, er etter min mening en av de viktigste årsakene til at det var mulig å demontere Sovjetunionen. Fravær av reelt demokrati fører til man ikke føler ansvar, til mangel på engasjement og en likegyldig holdning til samfunnet. Demokrati en av hjørnesteinene i marxismen, ja kanskje mer enn hjørnestein, at det er det som er marxismen. Jeg har ikke vært alene om dette synet. Jeg går tilbake til Hans I. Klevens bok side 143: «Demokratismen framstår objektivt, logisk av det marxistiske partiets karakter, mål og oppgaver. Partiet er arbeiderklassens og folkets parti, dvs. massens, flertallets. Det er arbeidsfolkets, den alminnelige kvinne og manns parti, ikke de få, «utvalgte», aristokraters og hovne autoritære pengemenns parti. Dets mål er å avskaffe utbytting, innføre felles folkelig eiendom til de viktigste produksjons- og finansmidler som nå eies og kontrolleres av noen få, avskaffe nød og sosial urettferdighet, innføre sosial likhet og rettferd, solidaritet mellom menneskene, og et ekte, sosialistisk demokrati, der flest mulig må være med å styre landet. Dets nærmeste oppgave er å begrense og bryte monopolkapitalens makt og kjempe fram en demokratisering på det økonomiske og politiske området.» Jeg er redd Kina i dag er ganske langt unna denne partimodellen.
Kina har hatt en formidabel framgang økonomisk og teknologisk, en framgang som er raskere enn det som regnes som normalt. Det er klart at denne framgang må ha kostet blod, svette og tårer. De kinesiske arbeidere har måtte betale en høy pris for denne framgangen, en hel generasjon har levd på et eksistensminimum, hatt farlige og lange arbeidsdager. De dårlige lønningene og arbeidsforholdene er en viktig årsak til den raske veksten. Men det fundamentale spørsmålet er; når og hvordan ble de kinesiske arbeidere spurt om de ville være med på denne «dugnaden»? Ut i fra hva jeg har forstått, så har de aldri fått noe valg, de er ikke en del av eliten, og er således ikke meningsberettiget.
Dette er ikke den «marxisme» Marx og Engels så for seg da de skrev Det kommunistiske manifest. Jeg er redd det er noe annet enn marxistisk teori som ligger til grunn for den kinesiske samfunnsutviklingen. Men det kommunistiske manifest gjør seg jo godt som innpakningspapir.
Men en ting skal kineserne ha; de studerer monopolkapitalen nøye, det er mange kinesere som frekventerer WEF i Davos.
