oss 100 kroner!
Av Andrew Lowenthal, ekspert på digitale rettigheter og åpen teknologi.
COVID-19-pandemien ble den største akselerasjonen av online sensur i internettets korte historie. Som svar forble feltet som skulle være dedikert til å opprettholde menneskerettigheter på nettet – den digitale rettighetsbevegelsen – nær taus for denne massive, overdrevne sensuren fra regjeringer og foretak. Verre var det at aktivister for digitale rettigheter noen ganger til og med samarbeidet med sensorer for å beskytte offentligheten mot «desinformasjon»
Jeg har tilbrakt mer enn 20 år i miljøer knyttet til digitale rettigheter, ytringsfrihet og åpen teknologi, og var med på å grunnlegge en organisasjon dedikert til disse ideene: EngageMedia. I løpet av de 17 årene jeg drev Engage Media, bygde vi et team som strakte seg over 10 land, fra India til Australia – en av de største organisasjonene for digitale rettigheter i området Asia-Stillehavet, som var vertskap for hundrevis av workshops og store arrangementer, og ledet flere internasjonale nettverk. Kort sagt, jeg er ikke en nybegynner eller outsider på dette feltet.
Men under pandemien så jeg den digitale rettighetsbevegelsen miste sin stemme som forkjempere for ytringsfrihet på nettet. I stedet begynte de å gjenta standpunktene til regjeringer og selskaper med langt fra fremragende rulleblad på menneskerettigheter og bedriftsintegritet. Denne omformingen av regjeringer og selskaper som allierte, i stedet for institusjoner som skal stilles til ansvar, har pervertert oppdraget med digitale rettigheter og skadet folkehelsen.
Bevegelsen for digitale rettigheter
Digitale rettigheter er et paraplybegrep som fanger opp flere begreper fra «internettfrihet» til «åpen teknologi» til «digital offentlig politikk». I løpet av de siste tiårene har bevegelsen blitt en stor kraft i å argumentere for online rettigheter og friheter. Hundrevis av universiteter, institutter og ideelle organisasjoner jobber på denne arenaen i hvert hjørne av planeten. Selv om jeg ikke vet om noen eksakte beregninger, er finansieringen av feltet sikkert hundrevis av millioner dollar årlig – hentet fra en blanding av liberale stiftelser, regjeringer og Big Tech selv.
Kjernen i dette fundamentalt venstreorienterte feltet var antisensur og et libertariansk etos. Hvis bevegelsen har et grunnleggende dokument, er det 1996-erklæringen om cyberspace uavhengighet, som begynner:
Regjeringer i den industrielle verden, dere trette giganter av kjøtt og stål, jeg kommer fra Cyberspace, det nye hjemmet til Tanken. På vegne av fremtiden ber jeg dere fra fortiden om å la oss være i fred. Dere er ikke velkommen blant oss. Dere har ingen suverenitet der vi samles.
Vi har ingen valgt regjering, og det er heller ikke sannsynlig at vi vil ha en, så jeg henvender meg ikke til dere med større autoritet enn den som friheten selv alltid taler med. Jeg erklærer at det globale sosiale rommet vi bygger for å være naturlig uavhengig av tyranniene dere søker å pålegge oss. Dere har ingen moralsk rett til å styre oss, og dere har heller ingen håndhevingsmetoder vi har sann grunn til å frykte.
Venstre-libertarianisme og teknoutopisme dominerte internettkulturen på 90- og 2000-tallet, men visnet raskt i Trump-æraen, da den ikke var i stand til å bevege seg raskt nok til å ta opp spørsmål om diskriminering og trakassering på nettet. Som svar slo en ny fløy rot som var mindre hippie, mer helikopterforeldre.
Internettparentalisme, med sin vekt på sikkerhet over frihet, adresserte bekymringer om den mørke siden av Internett, men den gjorde det med ovenfra og ned regulering og kontroll. Og akkurat som den tidligere venstrelibertarianismen skapte et ufullkomment system, har også den nåværende venstreparentalismen gjort det samme. Dette ble ganske tydelig under pandemien. Under covid ble generell autoritetsskepsis erstattet av respekt for autoriteter. En gang mistenkte regjeringer og bedrifter skulle nå skjermes fra kritikk.
Innholdsmoderering er nøkkelen til den nye venstreparentalismen, og pandemien akselererte og befestet radikalt, et nytt digitalt autoritært styre. Det er verdt å revidere Hillary Clintons banebrytende 2010 tale om “internetts frihet for å se hvor mye tenkningen har skiftet:
Nå erkjenner alle samfunn at ytringsfriheten har sine grenser. Vi tolererer ikke de som oppfordrer andre til vold… Og hatefulle ytringer som retter seg mot enkeltpersoner på grunnlag av rase, religion, etnisitet, kjønn eller seksuell legning er forkastelig… Men disse utfordringene må ikke bli en unnskyldning for regjeringer til systematisk å krenke rettighetene og personvernet til de som bruker internett til fredelige politiske formål.
Hvor annerledes modereringen av innhold er i dag, hvor kommentarer som anses som «støtende» kan bli sensurert. På den tiden tenkte liberalere til og med på å balansere sikkerhet og frihet når de hadde å gjøre med terrorister, men dette var ikke tilfelle med COVID. Med Musk som nå tar over Twitter, kan fløyen til Internett-parentalismen være på defensiven, men den har gjort fremgang i å endre kulturen, så mye at det å støtte den venstre-libertarianske tilnærmingen (eller Clintons standpunkt fra 2010) nå regnes som «høyreorientert».
New Zealands statsminister Jacinda Ardern personifiserer fremgangen til det autoritære skiftet. I sin nylige FN-tale sammenlignet hun «desinformasjon» med «krigsvåpen», og uttrykte en dyp frustrasjon over de som avviker fra «konsensus» og understreker sterk regjeringskontroll mot «desinformasjon». Arden-tilnærmingen er nå standardinnstillingen i det digitale rettighetsfeltet der regjerings- og bedriftssensur har erstattet debatt og overtalelse som svaret på «gale» ideer. Ardern holdt for eksempel åpningstalen på RightsCon 2022, årets største konferanse om digitale rettigheter. (EngageMedia var vertskap for 2015-utgaven).
At regjeringen bestemmer sannheten for å beskytte borgerne er en forsterkning for autoritære overalt – fra Filippinene, til Etiopia, til Russland – samtidig som det begrenser regjeringenes og bedriftenes ansvarlighet. For å være tydelig, tjente både Clintons og Arderns politikk maktens behov. Forskjellen er at Clinton i stor grad var i takt med de foregående 200 årene med liberal teori, mens Arden returnerer samfunnet til nivåer av statlig autoritet og kontroll som folk har slitt med å overvinne i århundrer.
Vekst og endring av «antidesinformasjon»
Desinformasjon var allerede en etablert sektor før pandemien. Men den fokuserte på toppnivåets ulovligheter: For eksempel Myanmar militærets sosiale mediekontoer som fremmer vold mot rohingyaene eller den tidligere filippinske presidenten Dutertes bruk av roboter for å angripe dissidenter. Rettighetsvirksomhet tok en hovedsakelig Clintonsk tilnærming for å motvirke slik statsmakt – minimere åpen sensur, mens de utdannet publikum og varslet Big Tech om skjerpende hendelser av desinformasjon (for det meste utført av regjeringer).
Trump-valget og Cambridge Analytica-skandalen endret disse reglene da mange skyldte på sosiale mediers grådighet og forsettlig uvitenhet for valgnederlaget. Påstander om russisk desinformasjon forsterket disse problemene. Big Techs påståtte mangel på handling satte den i strid med kjernen – liberale valgkretser. Sinne og desillusjon tillot fløyen i den digitale rettighetsbevegelsen for kontroll av ytringsfriheten å vokse, og flyttet bevegelsens oppdrag fra å se på de mektige til å politisere utkanten.
Nyere desinformasjonsinitiativer forsøkte også å gjenoppbygge tilliten til Big Media, eldre organisasjoner hvis legitimitet smuldret av en rekke årsaker: fra å støtte Irak-krigen, til å unnlate å forutsi Trump og Brexit. For å gjenvinne autoritet gjorde elitene seg til de voksne som tyder sannheten, da resten av samfunnet ikke kan stoles på at tar kompetente beslutninger.
Antidesinformasjon midt i pandemien
Jeg gikk inn i pandemien med et bredt spekter av tvil, men var blant flertallet i å støtte statlige restriksjoner, men aldri på tilgang til informasjon. Forbud mot diskusjon om en mulig laboratorieulykke i pandemiens begynnelse, fikk meg til å revurdere. Min egen australske regjering og den tidligere CDC-direktøren Robert Redfield vurderte begge laboratorielekkasjen som en plausibel årsak til hvordan pandemien startet. I mellomtiden stemplet ledende organisasjoner mot desinformasjon det som en konspirasjonsteori, og foreslo at journalister ikke skulle forsterke den.
Etter at lab-lekkasjeteorien ble mainstream, så jeg ingen revurdering av fakta blant anti-desinformasjon og digitale rettighetssektorer, da ethvert avvik betydde å bli kalt høyreekstremist. Dessverre beskytter stillhet bare de mektige, og grupper for sivile friheter og menneskerettigheter gikk AWOL* mot sine plikter, eller til og med byttet side. Legg merke til at ACLU tar til orde for brudd på kroppslig autonomi og til fordel for utbredte vaksinemandater. (*Militært: Ulovlig fravær, overs.merkn.)
Det digitale rettighetsfeltet virker uvitende om hvor mye informasjon som nå kontrolleres. Til tross for alle endringene under COVID hadde 2022-versjonen av RightsCon ingen økter om pandemien og desinformasjon. Det digitale rettighetssamfunnet har også ignorert nyheter om at Det hvite hus dirigerer Twitter til å deplatformere journalister, og om Harvard- og Stanford-professorer som saksøker Det hvite hus for brudd på sosiale medier.
Noen få andre viktige eksempler på hvordan pandemisensur beskyttet de mektige:
- Vaksiner ble hevdet å stoppe infeksjon eller overføring. En steriliserende vaksine var hovedbegrunnelsen for mandater og ekskluderende passystemer. Likevel, i en artikkel i november 2020 i Business Insider avslørte Moderna COO at vaksinen ikke stopper smitten, slik det ble innrømmet av en senior Pfizer-leder i oktober 2022 under en EU-høring. Til tross for dette kan det å antyde at vaksinen ikke forhindret smitte få deg utestengt fra flere plattformer.
- Facebook forbyr fortsatt å «stille spørsmål ved effekten av vaksiner» og Youtube forbyr også noen diskusjoner. Likevel er det nå en beskjeden anerkjennelse av vaksinebivirkninger, og noen regjeringer har aldersbegrenset noen vaksiner på grunn av risiko. Den tyske regjeringen erkjente at 1 av 5000 mRNA-doser resulterer i en «alvorlig reaksjon» (det er 1 av hver 1667 personer med 3 skudd). Likevel opererer ledende helsepodcastere hele tiden med frykten for å bli stengt for å diskutere bivirkninger.
- Naturlig immunitet fra tidligere infeksjon var en av de mange «konspirasjonene», selv om CDC nå anser det som lik vaksinasjon, og sier «det er virkelig mest fornuftig å ikke skille».
Spørsmål om nedstengninger var en gang forbudt, men det er nå allment erkjent at nedstengninger resulterte i alvorlig skade, inkludert forsinkelser i barns læring, mangel på tidlig behandling for alvorlig sykdom, en økning i mishandling i hjemmet, så vel som inflasjon og en massiv overføring av rikdom til de rike.
Over hele linja forsøkte sosiale medier å nekte informasjon som er «uforenlig med helsemyndighetenes veiledning». Men myndighetene er ikke allvitende, og denne politikken blåste bort tidligere holdte normer rundt åpen vitenskapelig debatt og gikk imot nettdugnadsetikken til progressive.
Hvorfor konformiteten?
En viss grad av konformitet er å forvente; den nådde imidlertid uhyggelige nivåer under pandemien. PR-kampanjer skjulte hvordan informasjonskontroll har fungert, da mange ikke engang er klar over retningslinjer og gjentatte «faktasjekk» -feil. PR-kampanjer lyktes også i å assosiere de som søker å begrense pandemikontroller som høyreorienterte og derfor egoistiske, eller verre, rasistiske og kvinnefiendtlige – selv om vaksinenølingen var høyest blant fargede samfunn.
For det andre opprettholder feltet «antidesinformasjon» og digitale rettigheter streng klassesolidaritet og er overveldende øvre middel- og middelklasse. Over- og middelklassen har høyere tillit til institusjoner fordi de driver disse institusjonene og disse institusjonene har jobbet for dem. Feltet er også den ultimate laptop klassen, sammen med andre som jobber innen teknologi. Arbeid hjemmefra og andre nedstengningspolitikker var til fordel for dem, selv om det skadet andre.
For det tredje smeltet digitale rettigheter inn i «følg vitenskapen» -bevegelsen. Populisme bulket prestisjen til ekspert- og profesjonell lederklasse, mens Covid ga energi til deres autoritet med «vitenskap» og ga dem tilbake makten. Å stille spørsmål ved «vitenskapen» og erkjenne feil betyr å redusere den makten på nytt.
Endelig har Big Tech kompromittert feltet med titalls millioner dollar (muligens hundrevis) årlig, men denne finansieringsskjevheten blir sjelden diskutert. Tenk om Shell, BP og ExxonMobil var de sentrale sponsorene av klimaendringsbevegelsen. I tillegg til denne økonomiske innflytelsen er en svingdør mellom Big Tech og de som er ment å stille den til ansvar.
Fremover
Påstander om «desinformasjon» har blitt et verktøy for å delegitimere motstand mot ortodoksi og makt, og har blitt brukt som våpen for å skjerme regjeringer og Big Pharma fra granskning. Akkurat som kritikk av bilindustrien på 60- og 70-tallet førte til bedre bilsikkerhet, må dagens offentlige fora stille de mektige til ansvar.
Ved å tilpasse seg Big Tech og Big Pharma, har «antidesinformasjon» og digitale rettighetssektorer forsømt sitt ansvar, og har kommet til å tjene makt i stedet for mennesker, noe som bidrar til en bredere, negativ effekt på ytringsfriheten.
For å forbedre digitale rettigheter må vi:
- Sikre at finansfolk, ideelle organisasjoner, journalister og medieorganisasjoner tydeligere står opp for ytringsfriheten og inviterer til avvikende synspunkter;
- Forbli modig mens du lider av slag og stikk fra ekkel online kritikk. Og støtt de som sier ifra;
- Synliggjøre mobbing som stenger samtalen og gagner institusjonenes interesser;
- Generere større offentlig bevissthet om regjerings- og bedriftsmanipulasjon på sosiale medier;
- Nekte Big Tech og Big Pharma finansiering for arbeid som er ment å holde de samme bransjene ansvarlige;
- Lag flere overvåkere for å se på «antidesinformasjon» -overvåkerne;
- Utvikle alternative medieplattformer slik at samtalen ikke kan kontrolleres så lett;
- Sikre regulering som beskytter ytringsfriheten;
- Bryt opp Big Tech og Big Media for å begrense regjeringens og bedriftens kontroll over offentlig diskurs og øke meningsmangfoldet.
Pandemisk informasjonskontroll og restriksjoner på ytringsfriheten hadde konsekvenser i den virkelige verden som bidro til dårligere, ikke bedre, folkehelseutfall. Ved å unnlate å adressere pandemisensur fra bedrifter og myndigheter, mislyktes den digitale rettighetsbevegelsen i sitt kjerneoppdrag om å sikre ytringsfrihet på nettet.
Punching Down: How the «anti-disinformation» movement worked with Big Tech to protect Big Pharma
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Andrew Lowenthal er medstifter og tidligere administrerende direktør for EngageMedia, en non-profit organisasjon med tyngdepunkt i Asia-Stillehavsområde, der digitale rettigheter, åpen teknologi og sosial dokumentar er viktige saker. Lowenthal er også tidligere stipendiat ved Berkman-Klein Center for Internet and Society ved Harvard University og MIT Open Documentary Lab.
De fleste forstår nå at noe gikk fryktelig galt med sensuren under pandemien, og Lowenthal har et unikt perspektiv på dette. Du kan finne mer av hans skriving på Network Affects.
