Er du klar for en ny lockdown?

11. november 2022

lockdown norge igjen — Illustrasjon: Shutterstock

Vi ble fortalt hvem vi kunne møte, hvor mange, og hvor. Vi ble bedt om å holde avstand og bruke munnbind ute blant mennesker. Vi ble bedt om å ta vaksiner for å hindre spredning av sykdom. Vi skulle gjøre det for de eldre og de sårbare.

Sjokkeffekten

Det er to og et halvt år siden verden stengte ned. Myndighetene har senere snakket om at de ville skape en sjokkeffekt da de kunngjorde nyheten den 12. mars. Helsedirektør Bjørn Guldvog sa at det nok var hans beslutning å innføre en samlet tiltakspakke da landet stengte ned. «Jeg mente nok at det var nødvendig for å få «sjokkeffekten» som tydeliggjorde betydningen,» sa han i et intervju med Koronakommisjonen om nedstengingen. Det er kanskje vanskelig å huske helt sikkert. Spesielt med så mange små, gule lapper som har forsvunnet.

Etter to uker åpnet skolene og barnehagene opp med nye retningslinjer. Håndvask, avstand og spriting av overflater ble en del av hverdagen. Nå skulle vi hilse med albuen, med hånden på hjertet eller gi en fist-bump hvis vi følte oss kule nok. De som kunne, hadde hjemmekontor, og møter foregikk på teams. Hygiene var i fokus.

Få turte å stille spørsmålstegn ved det som skjedde. Sjokket hadde hatt en effekt.

Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad ble Norges ledestjerne under krisetiden. Hele landet kunne speile seg i hans bekymrede uttrykk og finne trøst – selv om svarene ofte var litt uklare og tåkete. Men ekspertene kunne i hvert fall berolige oss med at så snart vaksinen kom ville ting bli bedre. Den var vår vei ut av pandemien. Vi måtte bare holde ut litt til, følge retningslinjene og ha tillit. Nakstad var også styremedlem og aksjonær i smittevernselskapet EpiGuard. EpiGuard hadde en omsetning på 4,8 millioner kroner i 2019. I 2020, under koronaen, omsatte selskapet for 99,9 millioner kroner.

I kollektivtrafikken ble det satt opp klistremerker med god avstand som fortalte hvor man skulle stå, og dørene åpnet seg automatisk for at passasjerene ikke skulle overføre viruset gjennom berøring. De aller fleste satt med munnbind og holdt minst én meters avstand til andre reisende. De som ikke brukte munnbind fikk stygge blikk og ble fra tid til annen kjeftet på av passasjerer med stirrende øyne som brølte uforståelige ord bak masken.

Retningslinjene hadde lite med helse å gjøre. Noen fisket opp et blått munnbind fra lomma som de hadde med seg på alle turer til butikken eller på t-banen. Andre trakk skjerfet opp over munnen om vinteren. Alt gikk, så lenge man dekket over kilden til den dødelige sykdommen. Den livsfarlige overføreren av smitte: munnen.

Munnen er tilfeldigvis også den delen av kroppen de fleste mennesker bruker for å formidle sine tanker og til å kommunisere med andre. Og på den måten var det en merkelig visuell symbolikk i tiltaket.

Samtidig som verden reagerte på en helt normal måte overfor et virus med en generell dødelighet på 0,12% – 0,0022 % for dem under 39 år – så var det noen som ble rammet hardere av pandemien enn andre. Ikke av viruset, men av tiltakene.

Nødtelefonen Mental helse registrerte en økning på 101 prosent når det gjaldt selvmord mellom januar og juni 2020, sammenlignet med den samme perioden året før. Nærmere 350 prosent flere hadde selvmordstanker. Kirkens SOS hadde fått mer enn 5000 telefoner fra unge under 18 år fra Norge ble stengt 12. mars til 21. mai. Halvparten hadde selvmordstanker, skrev TV2 i juni 2020.

På skoler måtte elever sprite hendene på vei inn i klasserommet hvor pultene var plassert med minst én meters avstand i forhold til hverandre. Elevene skulle ikke klemme hverandre og lekene måtte være korona-vennlige, altså ikke innebære fysisk kontakt. Det ble brukt fargekoder for å signalisere hvor farlig situasjonen var, og skoler og barnehager gjorde endringer utifra om de var på grønt, gult eller rødt nivå. Foreldre fikk ikke lov å komme inn i skolebygget.

I tillegg til den emosjonelle belastningen, som for noen barn resulterte i frustrasjons- og sinneutbrudd, fikk mange utslett og tørre hender med sprekker som følge av den overdrevne bruken av håndsprit. I noen land, som for eksempel Tyskland, måtte elever ha på seg munnbind i skoletiden. Øyebetennelse forekom oftere på grunn av bakteriene som samlet seg i munnbindene.

Da Statsministeren, Helseministeren, Helsedirektøren, direktøren for FHI og assisterende direktør for Helsedirektoratet sto på podiet og talte til befolkningen var fokuset på hva man måtte unngå å gjøre. Ikke komme for nærme hverandre, unngå sosiale sammenkomster, bruke håndsprit, bruke munnbind. Vi gjorde alt dette mens vi ventet på en vaksine. For det var den som var løsningen.

Det var ingen av dem som nevnte hva sollys og D-vitamin kunne gjøre for å styrke immunforsvaret, eller de helsemessige fordelene ved et sunt kosthold og mosjon. Eller at det fantes mange troverdige og fagfellevurderte studier, som viste den positive effekten legemiddelet ivermektin hadde på koronavirus.

Vaksinen var den eneste løsningen på pandemien. Det var et kappløp uten like, mellom Moderna, Pfizer, Johnson & Johnson, AstraZeneca og andre selskaper som ville komme verden til unnsetning, og samtidig tjene en god del penger.

Den eneste redningen

Så kom den. Redningen. Det var lange køer utenfor vaksinesentrene. På skolene ble elevene oppfordret til å ta vaksinen. Lærerne skulle «ta en prat» med de som ikke ønsket det, og elever meldte om et enormt press. Gymsalene ble tatt i bruk for å sette disse skuddene.

Statsminister Erna Solberg kalte det «en borgerplikt» å ta vaksinen.

Sykepleiere og hjelpepleiere opplevde å bli omplassert eller i verste fall miste jobben hvis de ikke ville vaksinere seg.

Å si høyt at du ikke hadde tatt vaksinen kunne bety sosialt selvmord. Familier ble splittet, vennegjenger oppløst.

Det var med andre ord allerede mange grunner til å ta den. Som en ekstra motivasjon til de skeptiske ville regjeringen innføre et sertifikat for de vaksinerte. Dette sertifikatet skulle gi de vaksinerte friheten til å bevege seg hvor de ville.

Vaksinen skulle hindre smitte og beskytte mot sykdom, den skulle være trygg og effektiv. Men det ble tydelig etter hvert at det ikke alltid var tilfellet. Mange som tok den fikk bivirkninger, noen av dem alvorlige, og vaksinerte kunne også få korona og smitte andre.

Digitale sertifikater gir deg friheten du lengter etter

Noen begynte å rynke på brynene først da myndighetene ville forlenge muligheten for å ta i bruk koronasertifikatet, og høringsforslaget hadde formuleringer som:

«Dersom et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom har oppstått, kan departementet i forskrift bestemme at personer som ikke er vaksinert må oppholde seg innenfor bestemte områder, skal nektes deltakelse i organisert samvær med andre, for eksempel i barnehage, skole, møter eller kommunikasjonsmidler, eller at de må ta nødvendige forholdsregler. Dersom det i slike situasjoner er nødvendig å vaksinere befolkningen eller deler av den med en gang for at folkehelsen ikke skal bli vesentlig skadelidende, kan Helsedirektoratet påby vaksinering eller de nevnte tiltakene.»

Skulle vaksinering bli et krav for å møte andre, reise på offentlig transport, gå på skole eller jobb?

12. februar 2022 opphevet regjeringen alle smitteverntiltakene, og etterhvert ble fokuset på korona mindre.

Men selv om smitteverntiltakene opphørte, klarte ikke regjeringen å gi helt slipp på pandemien. Koronasertifikatet var fortsatt under planlegging. Omtrent samtidig som tiltakene ble opphevet, la Helse- og omsorgsdepartementet ut et forslag om forlengelse av bruken av koronasertifikatet på høring. Fristen for å sende inn høringssvar var 4. mars, og allerede 22. februar hadde det kommet inn 13.831 høringssvar. De aller fleste av disse var negative til forslaget. I juni 2022 vedtok Justiskomiteen at bruken av koronasertifikatet skulle forlenges. Regjeringens mulighet til å ta i bruk koronasertifikatet, og alt det vil innebære av begrensning i vanlige folks hverdag, gjelder foreløpig frem til sommeren 2023.

Det samme gjelder EUs digitale koronasertifikater. De ble forlenget i ett år, fra og med 30. juni 2022. Reglene for EUS sertifikat gjelder kun bruk av sertifikatene for reiseformål. «Medlemslandene skal fremdeles kunne fatte vedtak på egenhånd om eventuell nasjonal bruk av sertifikatene, som for eksempel i forbindelse med adgang til restauranter og arrangementer,» står det på regjeringen.no.

Når koronavaksinene ikke hjelper mot smitte, blir et koronasertifikat meningsløst. Folket har ikke lyst på det og splittelsen det fører til. Allikevel holder myndigheter verden over fast.

Media: stigende smittetall, synkende troverdighet

Under hele nedstengingen har media fungert som talerør for myndighetene, og istedenfor å prøve å berolige har de servert sentralstimulerende skrekkhistorier til en befolkning som har blitt stadig mer avhengig av frykt.

Den stadige skremmingen med smittetall og den konstante gjentakelsen av reglene man skulle følge for å beskytte seg mot smitte, førte til OCD-lignende oppførsel. Frykten for å berøre gjenstander når man gikk rundt i butikker eller reiste med kollektivtrafikk, og bruk av hansker og munnbind for å beskytte seg.

Allikevel virket det ikke som bruken av munnbind var noe annet enn lydighet overfor myndighetene. Samme dag som påbudet ble opphevet, var Oslo nær sagt fri for munnbind. De dekket ikke lenger folks munner, selv om de fortsatt lå på bakken, rundt søppelkasser, og flytende i rennesteiner på vei til havet.

Restriksjonene er nesten glemt. De henger bare igjen som vaner, og viser seg i fist-bumpene man gir en kollega eller hånden man tar til hjertet istedenfor å tilby et solid håndtrykk. I byene går folk like tett som før, uten å mentalt måle avstanden til menneskene i nærheten. Men frykten ligger rett under overflaten. Klar til å hoppe frem igjen hvis autoritetene gir kommando.

Med ujevne mellomrom forteller avisene om nye varianter. Som for å holde oss i spenning.

En gang i blant kommer det også oppslag om nye sykdommer og virus. Vil det bli like ille som koronapandemien? Med skrekkblandet fryd sikler leserne over avisforsidene. Skal de putte munnbind på oss nå? Vil de true oss med straff hvis vi ikke er lydige? Og samtidig tilby oss frelse så lenge vi følger reglene? Skal en ny Bent Høie vifte med sin meterlange målestokk og be oss holde avstand? Lukke oss inne i hjemmene kun med tilgang til Netflix og hjemlevering fra butikken og Vinmonopolet? Man må jo ta vare på helsen.

BA.4 og BA.5 har truet med å slå til gjennom sommeren. Nå er det BF.7 som skaper bekymring. FHI mener det er sannsynlig at Norge får en ny bølge. Og det har virket mest som et forsøk på å holde frykten vedlike. Men en serie med artikler har gitt grunn til virkelig bekymring.

Kjerkol på banen

Noen av de skumleste medieoppslagene inkluderer helseministeren vår. Bent Høie sendte ballen videre til Ingvild Kjerkol som tok den ivrig imot. Hun vil score noen mål for globalistene. I tråd med tankegangen i høringsforslaget til Helse- og omsorgsdepartementet sår hun frøet til en ny tanke rundt hvordan man behandler sykdom og tar vare på befolkningen: akutt vaksinasjon.

Hva ser hun for seg?

Myndighetene har kastet millioner med vaksinedoser, men foreslår allikevel å kjøpe nye for 2 milliarder kroner. Som et «krise-lager» i tilfelle det vil bli behov for «akutt vaksinasjon».

I en artikkel på TV2, datert 9. november 2022, snakker hun fortsatt om smitteverntiltak.

Det er faktisk en mulighet for nye tiltak. Vil vi det?

Om et nytt, dødelig virus skulle komme og true oss, vil mekanismene som kan lede oss inn i et totalitært system allerede være på plass. I form av det mest meningsløse tiltaket som ble tatt i bruk: koronasertifikatet.

Kanskje det neste viruset kan levere det koronaviruset aldri klarte å levere: mennesker som falt døde om i gatene. Overfylte sykehus. Koronaviruset skapte – med god hjelp fra myndighetene og media – hysteri. Om frykten blir stor nok, kan vi få ekte panikk. Sånn kan myndighetene få gjennom sine planer om kontroll.

Kanskje koronasertifikatet gir mening nå?

Rett under overflaten

Hvis verdens helsemyndigheter erklærer et nytt virusutbrudd for en global helsekrise og bestemmer seg for å stenge ned verden på nytt, hvordan vil folk reagere denne gangen? Vil de være like lydige som sist, eller vil de stille spørsmål ved tiltakene og restriksjonene? Vil de få tid til å tenke over hva den mest hensiktsmessige måten å reagere på er eller vil også denne nedstengingen skape en sjokkeffekt?

Kanskje neste virus har en slagkraft som feier vekk all opposisjon. Med økende matpriser og strømkrise, og kanskje til og med mangel på mat, kan byrden bli for stor. Når problemene allerede tårner seg opp er det kanskje lettere å godta myndighetenes forslag til løsninger på kriser, uansett hvor lite fornuftige de måtte være ved nærmere ettertanke.

Derfor er noe av det viktigste vi kan gjøre nå å snakke om det som foregår i mediebildet, og bevisstgjøre oss selv og andre. Se muligheten for nye nedstenginger og tiltak som ikke har til hensikt å løse problemer, men tvert imot skaper lidelse. Kanskje er det viktigere enn noen gang før, å være våken overfor hva som skjer rundt oss. Selv om samfunnet tilsynelatende er åpent, så ligger frykten rett under overflaten. Og mekanismene for å ta tak i denne frykten og bruke den for å ta kontroll er allerede på plass.

Men ved å være føre var, unngår man å bli sugd inn i en hysterisk krise, og kan istedenfor ta valg som gir mening og er konstruktive, for en selv og samfunnet som helhet.

Hvordan vil neste krise ramme oss, og er vi klare? Skal vi bruke fornuften eller skal vi la instinktiv frykt herske?