oss 100 kroner!
Russland vil ikke tillate imperiet å kontrollere Ukraina, uansett hva som skjer. Det er iboende knyttet til fremtiden for Greater Eurasia Partnership.
Av Pepe Escobar. Internationalist 360°, 12. oktober 2022
La oss starte med Pipelineistan. For nesten syv år siden viste jeg hvordan Syria var den ultimate krigen i Pipelineistan.
Damaskus hadde avvist den amerikanske planen om en gassrørledning mellom Qatar og Tyrkia, til fordel for Iran-Irak-Syria (som det ble undertegnet en intensjonsavtale for).
Det som fulgte var en ondskapsfull, samordnet «Assad må gå»-kampanje: stedfortrederkrig som veien til regimeskifte. Giftbarometeret gikk eksponentielt opp med instrumentaliseringen av ISIS – enda et kapittel i terrorkrigen (min kursivering). Russland blokkerte ISIS, og forhindret dermed regimeskifte i Damaskus. Kaos-Imperiets favoriserte rørledning måtte bite i støvet.
Nå krevde imperiet endelig tilbakebetaling, og sprengte eksisterende rørledninger – Nord Stream (NS) og Nord Steam 2 (NS2) – som fraktet eller var i ferd med å frakte russisk gass til en viktig imperialistisk økonomisk konkurrent: EU.
Vi vet alle nå at linje B i Nord Stream 2 ikke har blitt bombet, eller til og med punktert, og den er klar til å levere gass. Å reparere de tre andre – punkterte – linjene ville ikke være noe problem: i løpet av to måneder, ifølge marineingeniører. Stålet i rørledningene er tykkere enn på moderne skip. Gazprom har tilbudt seg å reparere dem – så lenge europeere oppfører seg som voksne og aksepterer strenge sikkerhetsbetingelser.
Vi vet alle at det ikke kommer til å skje. Ingen av de ovennevnte er omtalt på tvers av NATOsan media. Det betyr at plan A fra de vanlige mistenkte forblir på plass: Å skape en konstruert naturgassmangel, noe som fører til avindustrialisering av Europa, alt en del av Great Reset, omdøpt til «The Great Narrative»– Den Store Historien.
I mellomtiden diskuterer EUs Muppet Show den niende sanksjonspakken mot Russland. Sverige nekter å dele resultatene av den tvilsomme intra-NATO «etterforskningen» av seg selv, om hvem som sprengte Nord Stream, med Russland.
På Russian Energy Week oppsummerte president Putin de sterke fakta.
Europa klandrer Russland for påliteligheten av sine energiforsyninger, selv om det mottok hele volumet det kjøpte under faste kontrakter.
«Arkitektene av terrorangrepene mot Nord Stream er de som tjener på dem».
Å reparere Nord Stream-rørene «ville bare være fornuftig i tilfelle fortsatt drift og sikkerhet». Å kjøpe gass på spotmarkedet vil føre til et tap på 300 milliarder euro for Europa.
Økningen i energiprisene skyldes ikke den spesielle militære operasjonen (SMO), men Vestens egen politikk.
Likevel må dødsdans-showet fortsette. Mens EU forbyr seg selv å kjøpe russisk energi, driver Eurokratiet i Brussel sin gjeld til finanskasinoet i været. Imperiets mestre ler hele veien til banken med denne formen for kollektivisme – mens de fortsetter å tjene på å bruke finansmarkedene til ran og plyndring av hele nasjoner.
Hvilket bringer oss til et avgjørende punkt: Straussianske / neo-con psykoer som kontrollerer Washingtons utenrikspolitikk, kan til slutt – og det operative ordet er «kan» – slutte å bevæpne Kiev og starte forhandlinger med Moskva, først etter at deres viktigste industrielle konkurrenter i Europa går konkurs.
Men selv det ville ikke være nok – fordi et av NATOs viktigste «usynlige» mandater er å kapitalisere, uansett hvilke midler som er nødvendige, på matressurser over den pontisk-kaspiske steppen: vi snakker om 1 million km2 matproduksjon fra Bulgaria helt til Russland.
Judo i Kharkov
SMO har raskt gått over til en «myk» CTO (Counter-Terrorist Operation) selv uten en offisiell kunngjøring. Den no-nonsense tilnærmingen til den nye øverstkommanderende med full carte blanche fra Kreml, general Surovikin, alias «Armageddon», taler for seg selv.
Det er absolutt ingen indikatorer som peker på et russisk nederlag noe sted langs den over 1000 km lange frontlinjen. Tilbaketrekningen fra Kharkov kan ha vært et mesterstykke: den første fasen av et judotrekk som, innhyllet i lovlighet, fullt utviklet etter terrorbombingen av Krymskij Most – Krimbroen.
La oss se på tilbaketrekningen fra Kharkov som en felle – som at Moskva grafisk demonstrerer «svakhet». Det førte til at Kiev-styrkene – faktisk deres NATO-passere – hoverte over at Russland «flyktet», forlot all forsiktighet og satset alt, og til og med begitt seg ut på en terrorspiral, fra mordet på Darja Dugina til forsøket på ødeleggelse av Krymskij Most.
Når det gjelder holdningen til det Globale Sør, er det allerede fastslått at General Armageddons Daily Morning Missile Show er et lovlig (min kursivering) svar mot en terroriststat. Putin kan en stund ha ofret en brikke på sjakkbrettet – Kharkov: SMO-mandatet er tross alt ikke å holde terreng, men å demilitarisere Ukraina.
Moskva vant til og med post-Kharkov: alt det ukrainske militære utstyret som ble akkumulert i området ble kastet inn i offensiver, bare for at den russiske hæren lystig kunne engasjere seg i non-stop skyteøvelse.
Og så er det det virkelig avgjørende: Kharkov satte i gang en rekke trekk som tillot Putin til slutt å gå for sjakkmatt, via den missiltunge «myke» CTO, og reduserte det kollektive Vesten til en haug med hodeløse kyllinger.
Parallelt fortsetter de vanlige mistenkte å nådeløst spinne sin nye kjernefysiske «fortelling». Utenriksminister Lavrov har blitt tvunget til å gjenta til det kjedsommelige, at ifølge russisk atomdoktrine kan et angrep bare skje som svar på et angrep «som truer hele Russlands eksistens».
Målet til psykomorderne i D.C. – i sine ville våte drømmer – er å provosere Moskva til å bruke taktiske atomvåpen på slagmarken. Det var en annen kalkulering i å forhaste tidspunktet for terrorangrepet på Krim-broen: etter at alle britiske etterretningsplaner hadde virvlet i flere måneder. Det hele ble til intet.
Den hysteriske propagandamaskinen til Straussianerne/neocons er febrilsk, forkjøpsorientert, og skylder på Putin: han er «trengt opp i et hjørne», han «taper», han «blir desperat» så han vil sette i gang et atomangrep.
Det er ikke rart at dommedagsklokken som ble satt opp av Bulletin of the Atomic Scientists i 1947, nå er plassert på bare 100 sekunder fra midnatt. Rett på «Dørstokken til Dommedag».
Det er her en gjeng amerikanske psykoer leder oss.
Livet på Dørstokken til Dommedag
Imperiet av Kaos, Løgner og Plyndring er forsteinet av den oppsiktsvekkende Doble Feilen av et massivt økonomisk /militært angrep, Moskva forbereder seg systematisk på den neste militæroffensiven. Som ståa er, det er klart at den angloamerikanske aksen ikke vil forhandle. Den har ikke engang prøvd de siste 8 årene, og den er ikke i ferd med å endre kurs, selv oppildnet av et englekor som spenner fra Elon Musk til pave Frans.
I stedet for å gå Full Timur Lenk og akkumulere en pyramide av ukrainske hodeskaller, har Putin satset på evigheter av taoistisk tålmodighet for å unngå militære løsninger. Terroren på Krim-broen kan ha vært en game-changer. Men fløyelshanskene er ikke helt av: General Armageddons daglige luftrutine kan fortsatt sees på som en – relativt høflig – advarsel. Selv i sin siste, svært viktige tale, som inneholdt en brutal tiltale mot Vesten, gjorde Putin det klart at han alltid er åpen for forhandlinger.
Men nå vet Putin og Sikkerhetsrådet hvorfor amerikanerne rett og slett ikke kan forhandle. Ukraina er kanskje bare en brikke i spillet deres, men det er fortsatt et av Eurasias viktigste geopolitiske ledd: den som kontrollerer det, har ekstra strategisk dybde.
Russerne er veldig klar over at de vanlige mistenkte er besatt av å sprenge den komplekse prosessen med eurasisk integrasjon – som starter med Kinas BRI. Ikke rart at viktige maktinstanser i Beijing er «urolige» over krigen. Fordi den er veldig dårlig for virksomheten mellom Kina og Europa via flere trans-eurasiske korridorer.
Putin og det russiske sikkerhetsrådet vet også at NATO forlot Afghanistan – en absolutt elendig fiasko – for å plassere alle sine sjetonger i Ukraina. Så å miste både Kabul og Kiev vil være det ultimate dødelige slaget: det betyr å forlate det 21. eurasiske århundre til det strategiske partnerskapet mellom Russland, Kina og Iran.
Sabotasje – fra Nord Stream til Krymskij Most – avslører desperasjonsspillet. NATOs arsenaler er så godt som tomme. Det som gjenstår er en terrorkrig: syrianiseringen, faktisk ISIS-sation av slagmarken. Administrert av et hjernedødt NATO, som handlet på terrenget med en horde av kanonføde, overdrysset med leiesoldater fra minst 34 nasjoner.
Så Moskva kan bli tvunget til å gå hele veien – som Dmitrij Medvedev avslørte: Nå handler dette om å eliminere et terroristregime, fullstendig demontere dets politisk-sikkerhetsapparat og deretter legge til rette for fremveksten av en annen enhet. Hvis NATO fortsatt blokkerer den, vil direkte sammenstøt være uunngåelig.
NATOs tynne røde linje er at de ikke har råd til å miste både Kabul og Kiev. Likevel måtte det to terrorhandlinger til – på Pipelineistan og på Krim – for å prege en mye sterkere, brennende rød linje: Russland vil ikke tillate imperiet å kontrollere Ukraina, uansett hva som måtte til. Det er iboende knyttet til fremtiden for Greater Eurasia Partnership. Velkommen til livet på Dørstokken til Dommedag.
The Thin Red Line: NATO Can’t Afford to Lose Kabul and Kiev
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
